Da Animal Crossing dukket opp på Gamecube vekket det umiddelbart min interesse. Tanken på å samle insekter, fiske abbor og plante blomster virket plutselig uhyre tiltalende. Jeg ville ta en pause fra mangfoldet av spill som krevde noe av meg – jeg ville for en gangs skyld spille et spill der all handling ikke dreide seg rundt en eller annen form for konflikt.

Deretter ble Animal Crossing: Wild World lansert på DS, og her var nyhetene akkurat passe tilfredsstillende: flerspiller og funksjonalitet med berøringsskjerm. Mest av alt var det lommeformatet som ga utslag på suksessmåleren; det fredelige landsens liv passet perfekt som bærbart.

Nå som den nyeste grenen på Animal Crossing-treet har sprunget frem, er det nok en gang på tide å sysle med trivielle saker i sin egen lille by, og utvikle et liv med både oppturer og nedturer. Animal Crossing: Let’s go to the City leverer dessverre mest av det sistnevnte.

La oss dra til byen

Animal Crossing-serien har alltid basert seg på ideen om å bo i en liten isolert landsby på en planet som tilsynelatende kun består av slike landsbyer. Her har selvfølgelig ingenting forandret seg. Denne landsbyens innbyggere er alle dyr, alt fra muldvarper til elefanter, men naturligvis finnes også ett enkelt menneske, som spilles av deg.

Serien minner mest av alt om gårdssimulatorserien Harvest Moon, men det er også naturlig å trekke paralleller til Sonys nettsatsing Home. Begge nevnte titler handler om å leve et alternativt liv (uten at Home i stor grad fokuserer på andre aktiviteter enn løsprat). Et av sjakktrekkene ved Animal Crossing har vært å synkronisere spilldøgnet med konsollens interne klokke, slik at det er natt om du spiller på natta og fyrverkeri om du spiller på nyttårsaften.

Med overgangen til Wii er det lett å se for seg en god porsjon nyvinninger. Kanskje vi får dypere redskapsbruk med Wii-fjernkontrollen? Kanskje vi får flere redskaper? Kanskje vi får en ny visuell side som revitaliserer konseptet og samtidig sår litt ny interesse i markedet? Spørsmålene leder, som du sikkert har skjønt, frem til ett enkelt svar: Nei.

Let's go to the City er fullstendig resirkulert materiale, påhektet så ubetydelige nyheter at det er vanskelig å ta dem for nyheter. Og selv om det muligens er overdrevent å påstå at hele den grafiske siden burde finnes opp på nytt, kan jeg ikke la være å slå ned på det faktum at Animal Crossing på Wii er fryktelig vanskelig å skille fra sine begynnende dager på Gamecube.

Ikke misforstå, Let’s go to the City er ingen stygg affære, men det hele føles så deja vu at jeg nesten må ta en titt i drevet for å sjekke hvilken utgave som faktisk snurrer.

Så hva skiller egentlig årets Animal Crossing fra sine brødre? Den største nyheten er selvsagt byen. Denne nyheten skal tydeligvis være så omfattende at den må prege spillets undertittel, men dens betydelighet kan jeg avkrefte her og nå. Man må ta buss for å nå byen, byen er der, og det er det hele.

Jeg må innrømme at det var en viss barnlig spenning knyttet til min første busstur, for hva jeg ville se og oppdage, men den ble kvalt så fort jeg plasserte føttene i hva jeg hadde sett for meg som mer enn en liten krok med noen butikker. Byen har en fontene i midten av sentrum, og dette blir omkranset av et par nye severdigheter, samt et par dyr som vandrer rundt i området, på en evig jakt etter den tilfeldige samtale.

Jeg gikk inn i teateret og bevitnet en lang vegg av pedagogisk tekst for å lære meg et nytt uttrykk (endelig kunne avataren min vise at han var lei seg) og stakk innom en slags Dressmann for å kle meg mer føyelig. Videre besøkte jeg The Happy Room Academy, stedet for tips om innredning og møblement, og satte strek for byturen med en tur hos frisøren. Den siste plassen jeg besøkte var et auksjonslokale hvor jeg fikk beskjed om at neste auksjon blir holdt om to dager. Hvilket er hele 48 timer, siden spillet følger konsollens interne klokke.

Jeg dro tilbake til landsbyen min, Atopia, og fisket en makrell mens jeg grov litt i eksistensialistiske spørresetninger.

Det er din opplevelse

Det er også to andre nyheter i Let’s go to the City som er verdt å nevne, og den første involverer Nintendos håndholdte. Kommunikasjon mellom DS og Wii har et stort potensial, som dessverre ikke funker veldig bra i Let's go to the City. Det er mulig å overføre figuren sin fra Wild World, og selve overføringsprosessen er rask, smertefri og delikat, men det føles likevel både avkappet og unyttig.

Alt utstyret du overfører må nemlig kjøpes på nytt hos vaskebjørnen Tom Nook, og det er heller ikke mulig å overføre egne design (klær, paraplyer, flagg). Alt du står igjen med er selve figuren din, og saken blir i bunn og grunn den samme som å starte en ny figur, med tanke på at alle utsmykningene forsvinner. Hårsveisen får du beholde, men det kunne uansett løst seg med en tur til frisøren.

Den andre nyheten er Wiispeak, Nintendos svar på stemmekommunikasjon over nett. Den skulle opprinnelig komme sammen med spillet, men ting ble ikke slik (i Europa), og Wiispeak må kjøpes separat, til en rimelig stiv pris. Etter å ha fått testet mikrofonen er det et godt inntrykk jeg sitter igjen med.

Selve innretningen er på størrelse med to USB-nøkler, og en lang ledning brytes opp av en egen strømforsyning, og fra denne går en liten stump for anslutning til USB-portene på Wii-en. Den er laget for å fange opp alle stemmer i rommet, og er flink til å filtrere bort andre lyder som for eksempel den fra TV-en. I Let’s go to the City er mikrofonen imidlertidig ingen nødvendighet, med mindre du har amerikanske venner som fikk mikrofonen sammen med spillet.

Flerspillerkomponenten fra Wild World er også med i Let's go to the City, helt uforandret og fortsatt med det knotete vennekodesystemet vi alle har lært å hate. Har du venner du vil besøke, må du utveksle en lang sifferkode med dem – og begge må ha hverandres kode. Ja, det funker hvis man virkelig vil spille med hverandre, men når man først er i vedkommendes by, er det lite annet å ta seg til enn å vandre rundt.

Man kan selvfølgelig gjøre ting man ellers ville gjort i sin egen by (fiske, plante trær, fange insekter) men jeg savner noe å finne på sammen – være det seg små minispill eller konkurranser om å fange flest insekter. Sistnevnte kan man i bunn og grunn sette i gang på eget initiativ, og dette gjør seg forøvrig gjeldende for hele spillopplevelsen generelt. Det er din opplevelse. Livet er hva du gjør det til.

Den eneste elskelige flerspillerfunksjonen må være muligheten til å overføre figuren fra Wii til DS, slik at man kan ta med DS-en til en kompis/venninne og besøke deres by.

Konklusjon

Jeg har alltid vært glad i Animal Crossing, og er en av dem som har brukt utallige timer i universet. Det fredelige livet i en utopisk landsby er meditasjon for sjelen, og til tross for et sukkersøtt ytre, er det opp til enhver hvor dypt man vil grave i spillet. Man kan utsmykke hele byen sin med forskjellige blomster, man kan dedikere seg til insektsamling, man kan tjene penger og innrede det lille huset sitt med ymse møbler.

Dessverre ble jeg ikke fullstendig truffet denne gangen, og selv om en stor periode med fokus på actionspill muligens har gjort noe med meg som person, så er det flere andre faktorer som gjør Let's go to the City til en av årets skuffelser.

Livet føles helt identisk med livene jeg tidligere har levd, og der Wild World hadde nok av innovasjoner til å gripe meg på nytt, er Let's go to the City en resirkuleringstjeneste med en tam reinkarnasjon på dagsorden. Mangel på betydelige nyheter er det som feller Animal Crossing på Wii. Hvis du har null erfaringer med serien er det store sjanser for å bli fornøyd, men også her er fallgruven tilstede. Animal Crossing er hva du gjør det til, og blir du ikke hektet, så er det lite til spill å snakke om.