Det japanske spillstudioet Platinum Games har de siste par årene vist at de vet hva som må til for å levere solide actionspill der raske reaksjoner og store mengder galskap står på agendaen. Etter å ha gjort suksess med spill som Bayonetta og Vanquish har Platinum nå gitt ut Anarchy Reigns, et flerspillerfokusert slåssespill som leverer både action, spenning og galskap. Dessverre kan ikke spillet måle seg med sine forgjengere, og beviser at selv gode spillutviklere kan fyre av et og annet bomskudd.
Gammel arv i ny drakt
Anarchy Reigns henter primært inspirasjon fra slåssespill som Power Stone og Platinums tidligere utgivelse MadWorld. Spilleren blir vilkårlig plassert i en enorm kamparena og må kjempe mot en rekke motstandere for å samle sammen flest poeng. Arenaene består av flere nivåer og flere soner man kan løpe rundt i, så her får slåsskampene virkelig mulighet til å utfolde seg over et stort område. De ulike sonene vil også være offer for tilfeldige hendelser som bombetokt eller utspring av giftgass som vil styre kampflyten til forskjellige deler av kartet.
Flerspillerdelen støtter opptil seksten spillere og inneholder et vell av moduser der man i stor grad skal banke gørra ut av de andre spillerne. I tillegg til spillvarianter som lagkamper og dødsdueller mellom flere individer kan man også delta i en bølgebasert overlevelsesmodus eller slåsskamper inne i et lukket bur. Du får også en bisarr versjon av amerikansk fotball kalt «Death Ball» på kjøpet. Med hele åtte flerspillermoduser og seksten figurer å velge mellom er potensialet for underholdning enormt. Dessverre er ikke flerspilleren spesielt robust, for den preges av dårlig bildefrekvens og tilkoblingsproblemer. I tillegg har spillets kampsystem mindre dybde enn en sølepytt.
Der man i for eksempel Bayonetta kunne flette utallige mengder angrep sammen i én sammenhengende kombinasjon er Anarchy Reigns langt mer forenklet og lar deg kun utføre enkle kombinasjonsangrep. Som seg hør i bør i spill av denne typen må du veksle mellom lette og harde slag for å gjøre mest mulig skade på motstanderen. I tillegg har hver figur tilgang på et såkalt «Killer Weapon» som kan brukes et begrenset antall ganger før de må lades opp igjen. Disse våpnene kan være alt fra en motorsag til en enorm hammer eller elektriske sverd.
Til tross for at du har mange forskjellige figurer å velge mellom kan de alle deles inn i to ulike kategorier. På den ene siden har du de store og trege, som slår hardest, men krever mer finesse og taktikk. På den andre siden har du de raske og tynne som har fart på sin side, men som mangler stor slagkraft. Uansett hvilken type figur du velger vil du fort merke at de samme angrepene fungerer like godt for alle, og valg av figur handler til syvende og sist om du foretrekker hurtighet eller kraft når du spiller. Har du lært deg én figur godt nok er resten ganske like, og du trenger ikke forandre kampstrategi eller angrepsmønster om du ender opp med å velge noen andre.
Tynn og ujevn historie
I tillegg til flerspillermodusen har Platinum også skrevet en separat historiemodus til Anarchy Reigns. Denne må du spille gjennom for å kunne låse opp omtrent halvparten av de spillbare figurene i flerspilleren. Historiemodusen er delt i to separate kampanjer som utgjør en helhetlig historie. Enspillerdelen introduserer oss for dusørjegeren Jack Cayman, sist sett i MadWorld, og Leo, en politiagent med kybernetiske lemmer som gir han forbedret hurtighet og styrke. Begge er på jakt etter den tidligere etterforskeren Maximillian Caxton, som er mistenkt for å ha drept sin egen kone.
De to kampanjene er begge delt inn i fire nivåer der målet i hvert nivå er å banke gørra ut av så mange anonyme motstandere som mulig for dermed å sanke poeng. Disse nivåene er de samme som i flerspilleren, så ikke forvent noen unike kart. Når man har samlet sammen nok poeng låses det opp et oppdrag der man igjen må banke gørra ut av så mange anonyme motstandere som mulig for å sanke enda flere poeng. Dermed låser man opp nok et oppdrag som vil føre historien videre. Her må du slåss mot en langt større motstander som kanskje eller kanskje ikke har noe med historien å gjøre. Når du har gjennomført tre historieoppdrag i ett nivå kan du gå videre til neste. Du må stadig bekjempe de samme kjedelige motstanderne med de samme angrepene for å bevege deg videre til neste oppdrag. Er du dyktig nok til å sanke poeng kan enspilleren være ferdig på omtrent seks timer, og det er lite incentiv for å spille det hele om igjen med mindre du ønsker å klatre til toppen av rangeringslisten.
Platinum Games er kanskje flinke til å lage intrikate og kompliserte slåssespill, men de har fortsatt mye å lære når det kommer til hvordan en historie burde skrives og fortelles. De fleste historieoppdragene gjør faktisk fint lite for å flytte handlingen framover. Nye figurer introduseres like fort som de forsvinner igjen, og mange av oppdragene føles mer som fyllstoff enn genuint viktige hendelser i en sammenhengende historie. Historien i seg selv er heller ikke spesielt god, og fremstår for det meste som melodramatisk pjatt uten særlig mange sterke øyeblikk. Dette er ganske rart, for alt som omringer historien er fullstendig latterlig. Spillverdenen og personlighetene som bebor den er så selvironisk teite og latterlig overdrevne at det skurrer mot alvorligheten i historien som fortelles.
Selvironisk tullball
Anarchy Reigns foregår nemlig i en verden som i flere år har vært plaget av atomkrig og tøylesløs industrialisering. De regjeringene som har overlevd krigene har forgiftet store deler av planeten, hvilket igjen har ført til store mengder sykdom og mutasjoner. Dermed har menneskeheten måttet forbedre seg selv med nanomaskiner og kybernetikk. Folk i de største byene lever i relativ fred, men jo lenger ut i distriktene man kommer er det darwinismens regler som følges. Det er i disse distriktene historien i Anarchy Reigns finner sted, og det er et kjempegodt utgangspunkt for en kul historie som kastes bort til fordel for uendelige gjentagelser av de samme slåsskampene mot de samme motstanderne.
Slik sett er spillet nesten som en blåkopi av MadWorld, ikke bare i oppbygging og historieforløsning, men også figurdesign, karakterisering og total galskap. Anarchy Reigns burde dog oppleves kun for å se hvor langt Platinum Games velger å tøye strikken når du hopper inn i neste historieoppdrag, for det er umulig å vite hva som skjuler seg bak neste sving.
La meg gi deg noen eksempler på figurene du vil møte i løpet av historiens gang: en svart hallik som snakker jive og kan mane frem flammer rundt boksehanskene sine, en kybernetisk dominatrix, en russer med dynamoer i armene sine, en kybernetisk okse med en enorm hammer, en japansk kyborg-ninja med overdreven asiatisk aksent og en enorm robot som heter Cthulhu. Jeg ville beskyldt Platinum Games for å være rasistiske og stereotypiske, men alt blir presentert med nok mengder selvironi til at jeg humrer godt, rister litt på hodet og spiller videre for å se hva som kommer til å skje.
Det er i tillegg mye audiovisuelt snacks i spillet som pakker inn alt det selvironiske tullballet. De arenabaserte nivåene er heldigvis ulike fra et visuelt ståsted, til tross for at de ikke er spesielt varierte ellers. I Anarchy Reigns utforsker du alt fra et nedslitt skipsverft til en støvete western-aktig småby. Man ser stadig rester av krigene som har herjet landskapet, og alt har en nedslitt og ødelagt estetikk som passer godt inn i spillets postapokalyptiske setting. Dette betyr ikke at omgivelsene kun er grå og kjedelige. På et tidspunkt entrer Jack og Leo en kinesisk metropol proppfull av fargerike neonlys og orientalsk arkitektur, og dette var et fint avbrekk etter det grå, regntunget skipsverftet jeg allerede hadde tilbrakt omtrent førti minutter i.
Midt i kampens hete kan den overdrevne bruken av fargerike eksplosjoner og audiovisuelt innhold bli litt mye for sansene og det er lett å miste oversikten over hva det er som foregår. Dette gjelder spesielt for flerspilleren når mange forskjellige personer hamrer løs på hverandre med ulike angrep og våpen. Dermed er det ikke vanskelig for en motstander å få inn noen billige slag og spark.
Konklusjon
Anarchy Reigns er til syvende og sist en stor pose blandede drops der noe er godt, noe er vondt, og resten er bare så bisart at det bare må fortelles til andre. På den ene siden har du en fargerik gjeng med bisarre figurer som aktivt tøyer grensene for hva som kan oppleves som rasistisk og stereotypisk i dataspill. Disse fremføres med stemmeskuespill som strekker seg fra godt til fantastisk, og med et figurdesign som gir assosiasjoner til andre slåssespill.
På den andre siden kunne det vært gjort langt mer med både figurer og setting, for spillets historie er ikke annet enn uinspirert melodramatisk pjatt. Den virker på mange måter som en ettertanke i det helhetlige bildet. Enspilleren preges også av for mange gjentagelser. Vanskelighetsgraden spretter rundt som en løpsk gresshoppe og spillet føles til tider ufortjent vanskelig. Historien har dog noen ganske kule og morsomme øyeblikk det kan være verdt å få med seg, og den er verdt å spille gjennom bare for å se hva utvikleren klarer å finne på i neste oppdrag.
Flerspilleren farer dessverre ikke stort bedre, for kampsystemet er ikke robust nok til å støtte opptil seksten forskjellige spillere. Opplevelsen blir til syvende og sist at alle spillerne klynger seg sammen omkring hverandre og det er om å gjøre å se hvem som kan hamre fortest på riktige knapper. Figurvalg føles i tillegg fullstendig vilkårlig og de ulike spillmodusene er heller ikke spesielt varierte. Anarchy Reigns kunne nok fungert langt bedre som et todimensjonalt slåssespill med et strammere kampsystem og mer utpregede forskjeller i figurenes spillestil. Sammenlignet med Platinum Games' tidligere utgivelser holder ikke dette mål, og beviser at selv gode spillutviklere kan skyte skivebom innimellom.
Anarchy Reigns er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3 (testet).
