Når de knallharde fakta om en svakt utviklet motorikk ligger på bordet, blir det ikke bedre av at kontrollsystemet og interaktiviteten mellom brettkjører og landskap sliter med ordenskarakteren. Kontrollene virker til tider rufsete, og noen ganger utføres ikke de kommandoene jeg gir ordre om. Samspillet og fysikken mellom den som kjører og det som blir kjørt på, fungerer overhodet ikke optimalt. Noen ganger er det nok å bare kjøre nær en nedlagt busk, og med et vips "railer" du på den - uten å gjøre noen ting som helst. Å lande etter å ha gjennomført en god gammeldags 270 graders rotering er heller ikke noe problem med en spillmotor som er overmåte snill. Om ikke det var nok, er det vel ikke akkurat vanskelig å manøvrere seg nedover nakne klipper når brettet går som om stein skulle vært is?
Noe sykt
Amped 3 er virkelig raus på mellomsekvensene. Som jeg nevnte tidligere er disse uten unntak syke, samtidig som mange av dem er svært bra. Tradisjonell japansk manga blandes med forskjellige collage-filmer og mye god gammel 8–bits grafikk. Dette skaper om ikke så veldig givende, så iallefall en annerledes og til tider subtilt morsom atmosfære med en estetikk vi sjelden ser i moderne spill. Hvis utviklerne hadde som ambisjon å gjøre noe annerledes, får en vel konkludere med at de har greid akkurat det.
Etter å ha sett en rekke Xbox 360-titler hvor grafikk virkelig står i høysetet, stiller dette seg mer moderat. Jeg er i utgangspunktet ikke negativt innstilt til spill som nedprioriterer en avsindig grafikk til fordel for en ellers god spillopplevelse, men da bør de ha noe skikkelig å fare med. Snøen, personene og områdene ser jevnt over godt ut, og sikten er imponerende. Selv om det ikke har så mye å si for selve spillopplevelsen, er det skuffende å se at enkelte områder er befolket av de klassiske pappfigurene vi kjenner fra de gamle konsollene.
Spillet inneholder mye lyd, for å si det på en diffus måte. Lydeffektene på brett og omgivelser er helt kurante, men ikke noe mer. Dialogen i historiedelen er tidvis overspilt, og det er særlig gjennom denne at det stereotypiske og klisjéfylte fester seg til deg. Til tross for dette, sies det generelt mye vittig som garantert får deg til å trekke på smilebåndet. Lydsporet består av blant annet punk og elektronika, ikke markant forskjellig fra lignende spill med andre ord. Jeg begynner å bli lei – fryktelig lei.
Hvor ble det av flerspillermulighetene? Det er faktisk litt skamfullt at det ikke er mulig å spille via Internett ettersom Xbox 360s kanskje sterkeste side er den gjennomførte Live-delen. Den eneste måten du kan spille mot andre er lokalt, uten at det er verdt å koste på seg fyrverkeri av den grunn. Selv om det bare blir en dårlig morsmelkerstatning, kan den morsomme park–editoren som er implementert, hjelpe litt på en skrantende varighet i fraværet fra en gjennomført flerspillermodus.
Konklusjon
Det er ganske klart at snøbrettserien denne gangen har tatt en annen vei. Der Amped 2 satte selve brettkjøringen i fokus, gaper denne versjonen over en hel del annet fjas som har lite eller ingenting med snøbrett å gjøre. Selv om Amped 3 byr på mye underholdning, en flott estetikk og utfører enkelte ting på en flott måte, er nok det siste SSX-spillet å foretrekke – om du vil kjøre brett.
