Det var nok mange som lo da snøbrett for alvor begynte å bli populært her til lands tidlig på nittitallet. Synet av en grilldressbekledd fersking som kom fykende ned bakken på ei trefjøl for så å gå på trynet, kunne hente frem gapskratten på mang et surt og kaldt fjes.
Nå, i etterklokskapens ånd, skal det sies at det er lite som på meg personlig føles mer befriende enn å kjøre ned utemmede fjell, hvor jomfupudderet ligger og roper på å bli utnyttet mens solen kaster sin fineste glans. Det eneste som måtte kunne slå denne følelsen er kanskje å gjennomføre dette naken, men jeg tviler på at adams drakt inngår som festantrekk nede ved skiheisen, hvor barnefamilier og andre sarte sjeler befinner seg.
Har du tatt medisinen din?
Amped 3 er som tittelen indikerer det tredje spillet i den Xbox–eksklusive serien om den populære vintersporten, og kan på mange måter sees på som den eneste konkurrenten til Electronic Arts´ populære SSX-franchise.
Siden jeg kun kjører brett for moro skyld på fritiden, og ikke føler meg noe særlig tilknyttet snøbrettinstitusjonen med deres konkurranser, filmer og kultur, aner jeg lite om hvilke kreative gjennomstrømninger eller utvikling de opplever. Som lekmann kan jeg imidlertid si at det umiddelbare førsteinntrykket av Amped 3 innebærer en kreativ utviklerstab som under produksjonen har vært påvirket av sterke medikamenter. Kombinert med en ekspresjonisme som ikke ligner grisen, gav dette spillet i starten meg like mye som diverse intetsigende samtidskunstverk som er helt ute av kontroll – nada. Jeg lot det få litt tid, og bak en psykedelisk fasade gjemmer det seg heldigvis et ganske ok snøbrettspill.
God plattform
Spillet er bygd opp rundt forskjellige fjell som igjen er delt opp i flere soner. For å åpne opp et nytt fjell må du tjene et visst antall respektpoeng som sammen med historiedelen lager en ”glidelås” som tar deg fremover i spillet. Akkurat samme prinsipp gjelder for de forskjellige store og frie sonene på hvert fjell. I starten var dette forferdelig rotete, og det var vanskelig å skille historiedelen fra sponsorkjøring og andre konkurranser. Med litt tid fungerte det derimot utmerket, og man får en mer helhetlig følelse av å være i en bakke og bare kjøre.
Historiedelen i Amped 3 er på sett og vis grei. Det vil si at den har noe for seg, men inneholder et svært stereotypisk persongalleri, samt en handling som av en eller annen grunn gir meg assosiasjoner til nåtidens typiske amerikanske high school-filmer. Selve historien formidles på en noe uklar måte. I det ene øyeblikket må man forholde seg til et grisehode med solbriller, mens i det neste forteller mangaroboter deg hva du skal gjøre. Dette skaper lite eller ingen kontinuitet, og man kan føle apati ovenfor hele affæren.
Hvor ble det av brettet?
Når du ikke kjører deg videre gjennom historien, er det fullt mulig å lage sponsorfilmer, kjøre rundt og imponere publikum, eller delta i andre konkurranser og tilstelninger. Prisen for å gjøre det bra i disse, er respektpoeng, penger eller alskens rariteter som for eksempel nye akebrett, klær eller sanger.
Det er her det går opp for deg at Amped 3 egentlig ikke er et snøbrettspill slik vi kjenner serien. De har tatt et steg vekk fra den rene underholdningen på brettet, og blandet inn en haug andre elementer. I den ene konkurransen aker du på rompeakebrett, mens du i den neste flyr i hangglider eller kjører snøscooter. Det hadde ikke gjort noe om de hadde lagt det inn som små digresjoner her og der, men alt dette fjaset har tidvis svært sentrale posisjoner i historien. Det blir ikke stort bedre når jeg sier at det ikke gjennomsyres av kvalitet, og lite av ekstrautstyret er underholdende i lengden.
Essensen i de tidligere spillene, brettkjøringen, lider tidvis under utviklernes trang til å bite over hele skinka. Først skal det sies at det er forholdsvis enkelt å prestere, og gullmedaljene hagler bare minutter etter du har tatt i stikka for første gang. Jeg savner også en litt større vektlegging på mulighetene til å utføre forskjellige triks, og igjen virkelig føle at man utvikler seg og blir bedre i spillets grunnleggende elementer. Hvis man sammenligner med f.eks. Tony Hawk's American Wasteland, har sistnevnte et mye bredere fokus på grunnmekanikken – ting du kan gjøre med brettet. Jeg er fullstendig klar over at snøbrettet til motsetning fra rullebrettet ikke har hjul og er fastspent på føttene, men det får ikke hjelpe - dette har blitt gjort bedre før.
Triksene du gjennomfører i lufta kan ”styles”. Dette gjøres ved at den venstre analoge stikka holdes halveis til den siden du roterer, vertikalt eller horisontalt. Handlingen går i sakte film, og du får lengre tid på å kontrollere landingen. Styling av triksene gir ubalansert mye poeng, og det som er lett blir dermed enda simplere.
