De som er glade i Souls-serien, har jammen mye død og elendighet å slite seg gjennom, og snart kommer det mer. Dark Souls III nærmer seg med blytunge monsterskritt, og vi benytter muligheten til å mimre over noen av de mest minneverdige sjefskampene fra Souls-serien så langt, pluss et par tips til hvordan man beseirer dem. Sjefsmonstre fra Demon’s Souls, Dark Souls og Dark Souls II er tatt med i betraktningen, men jeg utelater sluttsjefene for å ikke avsløre hvem som er siste hindring i disse tre spillene.
Smelter Demon
Dark Souls II
Hva sa jeg om å gjøre smelteovnen din om til en demon? Denne valgfrie sjefen finner man i det lavadekte Iron Keep omtrent halvveis ute i Dark Souls II. Det hører til historien at den sagnomsuste Jernkongen bygde en kjempe av slottets største smelteovn og ga den liv ved å gi den sjelen til hans avdøde venn Alonne. Resultatet er Smelter Demon – en av de vanskeligste sjefene i Dark Souls II.
Det er mange som velger å spare denne til når man har kommet lengre i spillet og har en sterkere spillfigur å rutte med. Den obligatoriske sjefen i dette område, selveste Iron King, blir sett på som et mye enklere bytte enn Smelter Demon. Duellene jeg har hatt med denne karen står for noen av de mest intense øyeblikkene jeg har opplevd i Dark Souls II.
Det er lurt å være utstyrt med et rustningsett som er motstandsdyktig mot ild, som for eksempel settet til Alonne-ridderne. Dette settet kan man samle opp ved å knerte ridderne som patruljerer Iron Keep. Første del av kampen er besynderlig enkel sammenlignet med hva som skjer mot slutten. Er man rimelig flink til å rulle unna til riktig tid, og angripe i det korte tidsrommet man får en åpning, skal den første halvdelen av oppgjøret gå forholdsvis uproblematisk.
Det blir straks verre når demonen legger ildmagi til sverdet sitt og begynner å kaste flammer rundt på arenaen. Han er også raskere og mer akrobatisk enn hva kroppsbyggingen hans tilsier, så man må være ekstra forsiktig med når man velger å bruke helsedrikk. Du kan tilkalle Lucatiel of Mirrah for å hjelpe deg i denne kampen dersom du har pratet med henne i No Man’s Wharf og The Lost Bastille. Når man endelig klarer å felle denne kjempen, har man sikkert sittet med rimelig høy puls et par minutter etter et usedvanlig hektisk oppgjør. En seier vil belønne spilleren med Smelter Demon’s Soul og en god grunn til å klappe seg selv på skulderen.
Dragonslayer Ornstein og Executioner Smough
Dark Souls
Denne fryktede duoen skaper frustrasjon blant Souls-spillere på en måte som ingen andre makter. Ornstein, den edle ridderen fra Anor Londo, har slått seg sammen med den noe mer tvilsomme bøddelen Smaug for å forsvare de innerste hemmelighetene som finnes i gudenes by. Tospannet slåss med helt forskjellige kampteknikker, og det å sjonglere disse to til enhver tid, er en av de største utfordringene som Souls-serien har å by på. Et eneste feilsteg betyr som regel din død. Denne kampen er samtidig et perfekt eksempel på et spill utfordrer spillerne sine til å bruke alt de lært så langt for å komme seirende ut.
Det er som regel lurt å fokusere på Ornstein først. Han er den som kommer til å være i trynet ditt likevel, så det er han som er enklest å nå. Uansett hvem du tar livet av først, blir den andre sterkere ved å tilegne seg en egenskap fra kompisen sin. Om Ornstein står igjen til slutt, blir han større og slår mye hardere, mens Smaug tilegner seg lynmagi hvis han er den som står til sist.
Uansett kampforløp må man stadig vekk hoppe unna, justere kameraet, og skifte hvilken sjef man er låst til mens man holder et våkent øye med den andre. Man kan ikke bli grådig med antall slag, og man må stadig følge med på utholdenhetsmåleren slik at sjefsmonstrene ikke bryter gjennom blokaden din. Når du endelig kommer ut som seierherre, føler du virkelig at du har mestret noe som i starten virket helt umulig. Man føler seg rimelig uslåelig når man så fortsetter reisen gjennom Dark Souls.
Ornstein, eller noen som har funnet rustningen hans, gjør en overraskende tilbakekomst i Dark Souls II som den valgfrie sjefskampen The Last Dragonslayer. Denne varianten, som du finner i Heide’s Tower of Flame, er ikke like farlig som Ornstein var i eneren, men dette oppgjøret er et hyggelig gjensyn og en solid utfordring såpass tidlig i spillet.
Executioner’s Chariot
Dark Souls II
Denne valgfrie sjefskampen i The Huntsman’s Copse i Dark Souls II er en av de mest unike oppgjørene i hele serien. I en sirkelformet arena finner man ei diger kjerre som blir slept avgårde av siamesiske tvillinghester. Personlig slår den meg som en mer bisarr og sadistisk utgave av kampen mot Goht fra Legend of Zelda: Majora’s Mask.
Arenaen er fylt av skjelletter og skjelettrollmenn som gjenoppliver de andre skjelettene når du knerter dem. Målet er å nå en girspak i andre enden av arenaen for å senke et gitter. Hesten og kjerra kjører i runder rundt arenaen og kommer til å kollidere med gitteret så snart du har dratt i spaken. Problemet er at kjerra kjører deg ned dersom du ikke gjemmer deg i en av alkovene som du finner langs arenaen. Her må man stå og vente mens kjerra kjører forbi, samtidig som man desperat slår etter skjelettene som står inne i alkoven sammen med deg. Klarer du å få kjerra til å kollidere, er det bare å gratulere; halve jobben er gjort.
Det er i det hele tatt veldig demoraliserende å bli sparket til døde av en diger, vandød hest etter å ha lagt ned alt dette forarbeidet. Dette er skjebnen som venter hvis du undervurderer den tohodede hesten som utgjør selve sjefskampen. Klarer man å roe seg ned etter den hektiske opptakten, skal likevel denne kampen gå greit. Holder du deg på halvdistanse og ruller unna hestens hoppeangrep, kan du omgående feire et års forsyning med hestepølse. I et spill hvis beholdning av sjefsmonstre hovedsaklig er store skikkelser kledd i rustning, er det fint å ha en kamp som bryter trenden på en såpass radikal måte som hva som er tilfelle med Executioner’s Chariot.
Great Greywolf Sif
Dark Souls
Denne gigantiske ulven med et like gigantisk sverd i munnen er som snytt ut av sagnene om ulven Fenris fra nordisk mytologi. Den imponerende ulven vokter ridderen Artorias the Abysswalker nede i Darkroot Garden mot slutten av utvidelsen Artorias of the Abyss. I tillegg til den voldsomme kampen som Sif byr opp til, skjuler deg seg en rørende historie om lojalitet mellom Sif og hans mester Artorias.
Du finner Sif omringet av en magisk barriere som har blitt opprettet av Artorias for å beskytte ulven fra å bli korrumpert av mørket. Sif kjemper med et sverd med stort rekkevidde som sluker utholdenheten din. Kjemper man uten magi eller prosjektiler, er det best å befinne under ulven og angripe bena. Her får han ikke tak i deg med sverdet, og det er bena hans som det er enklest å nå med ditt eget sverd. Denne taktikken fungerer best når man styrer kameraet manuelt, siden Sifs brå bevegelser gjør at kameraet kan hoppe voldsomt når det er låst til ham. Med magi og projektiler er best å være låst til ulven og holde så stor avstand som mulig mellom deg og han.
Hvis du har vært i Chasm of the Abyss før du sloss mot Sif i hagen, har du muligheten til å redde Sif fra å falle ned i dypet. Om du velger å redde ulven her, vil han kunne hjelpe deg med å nedkjempe Manus, Father of the Abyss senere. I mellomtiden vil kampen mot Sif gå som normalt, men et annet filmklipp spiller i forkant. Dette klippet viser at Sif gjenkjenner spilleren før han avviser forsøket på å klappe ham. Han plukker deretter sorgtungt opp Artorias’ sverd før kampen settes i gang. Sif blir reddet av spilleren, kjemper mot spilleren grunnet en æreskodeks, for så å hjelpe spilleren grunnet samme æreskodeks. Bossene som indirekte forteller historier fra spillet, vil alltid etter min mening være de mest interessante, og Sif fungerer som både en interessant figur og en minneverdig bosskamp.
Gravelord Nito, First of the Dead
Dark Souls
Etter å ha sett åpningssekvensen i det første Dark Souls, var det få ting jeg ønsket mer enn å møte og muligens kjempe mot den digre klumpen av død og fordervelse som fortelleren kaller for Nito, First of the Dead. Nito er selv definisjonen på død og sykdom, og viser samtidig frem regissør Miyazakis forkjærlighet for å skape monstre som er digre kollasjer av kroppsdeler, bein og annet snadder. Du finner Nito nederst i Tomb of the Giants hvor han vokter en av de fire herresjelene i spillet.
Nito er rimelig tung og treg, så tyngre våpen som gjør mer skade, er en mulighet her. Det samme er magi som tar lengre tid å lade opp. Han er svak mot ild, så bruk ildmagi eller Pine Resin. Å være nær Nito gjør at giftmåleren din bygger seg opp, så det er lurt å trekke seg unna med jevne mellomrom. Man bør likevel ikke trekke seg for langt unna, siden Nito da maner frem skjelletter, og disse er sterkere jo lengre unna du befinner deg sjefen selv. Dette kan forøvrig unngås hvis du har på deg Slumbering Dragoncrest Ring. Uansett om du er nær eller lengre unna, må du vokte deg for sverdangrepet hans. Hvis du hører et høyfrekvent skrik fra Nito, bør du ta bena fatt og løpe vekk; hvis ikke er oppgjøret mest sannsynlig over.
Før du treffer på Nito, møter du på den bedragerske undersåtten Pinwheel. Pinwheel har stjålet Nitos krefter, og disse får Nito tilbake når du har kverket Pinwheel. Herren over død viser takknemlighet for denne gesten og lar deg bli med i fraksjonen hans, Gravelord Servants dersom man ønsker det. Dette er riktignok ikke like spennende som å kjempe mot han; den hektiske kampen som når som helst kan ende hvis du blir truffet med sverdet til Nito, er et herlig eksempel på den nådeløse sadismen som Souls-spillere har blitt vandt med.
Old King Allant
Demon’s Souls
Ja visst, Demon’s Souls blir dessverre underrepresentert nok en gang. I et spill der sjefsmonsterutvalget for det meste består av mer erketypiske drager og demoner, stikker Old King Allant seg ut som en unik kamp og en interessant skikkelse i en historie som ellers er rimelig ordinær og lite detaljert. Bak Allants harmløse ytre og tragiske historie, finner man hva som muligens er den mest utfordrende bossen i hele Demon’s Souls.
I likhet med Ornstein og Smough i Dark Souls, er Allant den som i Demon’s Souls den sjefen som gir spilleren den største utfordringen i spillet. Han er rask, han gjør lange kombinasjoner, og sverdet hans gjør voldsomt stor skade. Det er ingen bestemt taktikk for å beseire han, da det nok en gang forventes at man skal benytte alt man har lært av ferdigheter så langt. Man må hoppe unna, blokkere, gjenkjenne angrepsmønster og kun angripe når man har en åpning. Det er også lurt å vite at det kun er trygt å innta helsegjenstander rett etter et av Allants tunge angrep.
I historien har Allant gjort seg selv til en såkalt erkedemon gjennom å sverge troskap til den mystiske skapningen The Old One. Ostrava, Allants sønn, ble nesten drept av faren i demonskikkelse. Ostrava dedikerte resten av livet sitt til å drepe demonen som hadde tatt opp bolig i hans far. Han skjønner snart at dette er fånyttes, men hjelper deg likevel å skaffe sverdet Demonbrandt slik at Allant og hans sverd Soulbrandt kan nedkjempes. På samme måte som Sif er et verktøy for å fortelle om Artorias, er Allant egentlig her for å fortelle historien om Ostrava og hans forsøk på å bringe tilbake sin far fra fortapelse.
Vi har også fundert litt på hva som gjør at From Softwares andre storspill fungerer. Hvorfor Bloodborne er mer urovekkende enn dagens skrekkspill »
