I diskusjon rundt spillanmeldelser dukker begrepet karakterinflasjon stadig opp. Det er ikke noe nytt, min tidligere kollega Kent William Innholt skrev en lang og god kommentar om temaet så tidlig som i 2005, og jeg er enig i mye av det han sier. Men begrepet har et problem. Det impliserer at karakterene blir høyere og høyere, og at spill som tidligere hadde fått en lavere karakter nå ville få en høyere karakter på grunn av inflasjonen.
Det tror jeg er feil.
Har gjennomsnittskarakteren gått opp? Ja, kanskje. Men hvorfor har det i så fall skjedd? Vel, vet du hvor mange spill som kommer ut per måned? Jeg aner ikke, og det på tross av at det er min jobb å ha en viss oversikt over slikt. Men jeg vet at det er veldig mange, og at vi bare får mulighet til å anmelde en brøkdel av dem. Tidligere var det i større grad mulig for spillblader å anmelde det meste av spill som kom ut, men i dag er det altså mye vanskeligere. Det betyr at vi gjerne ender opp med å anmelde to typer spill: De store, påkostede titlene og de små perlene.
Sistnevnte er nærmest alltid med på å trekke snittet opp. Et eksempel: Det var først etter at jeg lot meg frelse av hjernetrimmeren SpaceChem – et spill jeg kjøpte for egne penger, forøvrig – at jeg valgte å anmelde det. Jeg ønsket å spre gleden, å dele det med flere. Hadde SpaceChem vært et middelmådig eller dårlig spill, så hadde det ikke blitt anmeldt. Jeg hadde gått videre til neste spill på listen og glemt det.
Det samme skjer med mange av disse indiespillene. Jeg kjøper massevis av dem, og de skal være gode for at jeg investerer nok tid i dem til å kunne anmelde dem. Jeg vet at negative anmeldelser av dårlige spill er nyttige, men når jeg har kjøpt et spill for egne penger og spilt det på min egen tid, får dere bare akseptere at jeg velger å anmelde de jeg liker. Dermed går snittet opp, og når man ser på tallene uten å tenke på prosessen som ligger bak virker det nok som jeg er en anelse ukritisk.
Dette gjelder ikke bare oss. Hvis et indiespill får så mye oppmerksomhet at det blir anmeldt av de store sidene, er det vanligvis fordi det er godt. De dårlige spillene bare glir forbi i stillhet, og de mister dermed sin mulighet til å dra snittet ned.
Den andre spilltypen vi anmelder, de store og påkostede spillene, har også en tendens til å havne på den øverste delen av skalaen. Jeg tror det er to grunner til det, og ingen er spesielt magiske. For det første: Når det kommer til spill som koster en halv tusenlapp anmelder vi primært det vi får inn fra utgiverne. Vi prøver ofte å pushe på for å få tilsendt spill når utgiverne tilsynelatende «glemmer» oss, men vi kjøper stort sett ikke spill selv, etter at de har kommet ut – til det er presset fra alle de spillene vi har fått og behovet for å være tidsriktige alt for stort. Så det er ikke til å komme bort fra at det foregår en utvelgelsesprosess hos utgivere som vet litt om kvaliteten på spillene de gir ut og bestemmer hvem som skal få anmeldelseskopier og hvem som ikke skal få det.
For det andre er jeg faktisk av den oppfatning at når et spill er påkostet, er sannsynligheten generelt ganske høy for at det ikke er fullstendig elendig. Ja, det finnes massevis av unntak, men sånn i det store og hele virker den generelle kvaliteten på spill fra de store utgiverne såpass høy at et flertall av dem hører hjemme et eller annet sted i den øverste halvdelen av skalaen. Storspillene utgjør enorme investeringer, og i en verden der Metacritic-gjennomsnittet til enkeltspill kan påvirke aksjeverdien til et selskap med milliardomsetning er det faktisk viktig for utgiverne at spillene de investerer i generelt er holder en viss standard.
For mange klassikere?
I en nylig diskusjon ble det opptelt hvor mange spill Gamer.no har gitt karakterene 9 og 10 i 2011. Inkludert mobilspillene, som jeg rent personlig ærlig talt ikke har så mye peiling på annet enn at Lars Devold og Audun Rodem stadig får meg til å lyste etter dem i sine gode oppsummeringsartikler, var det 27 spill på den listen. Ekskludert mobilspillene var det atten. Så mange 2011-spill mener altså Gamer.no er "klassiske" eller "geniale", i henhold til karakterdefinisjonene i vår egen skala.
Er det for mange? Ja, ifølge noen er det det. Men gjett hva? Jeg er uenig i det også.
Jeg begynner å dra på årene. Jeg er fortsatt ikke såpass gammel at jeg kan anlegge mustasje kun ved hjelp av hårveksten fra neseborene, men det er ikke langt unna. Jeg har altså vært med en stund, og det er vel 20 år siden jeg startet å følge skikkelig med i spillindustrien og kjøpe spillblader relativt regelmessig. Det jeg legger merke til er at på tross av diskusjon rundt karakterinflasjon har antallet spill som har fått tilnærmet like gode karakterer som 9 og 10 på Gamer.no hvert år holdt seg rimelig stabilt.
Ikke bare det, men de spillene som generelt har fått slike karakterer, er spill av den typen som passer godt med definisjonene i vår karakterskala. Det viser seg altså, i ettertid, at de holder seg godt og fortsatt er verd å spille for alle som bryr seg over gjennomsnittet om spill.
For å illustrere dette trakk jeg frem året 1993, og laget en liste med 27 spill jeg regner som klassikere fra det året. Den listen er fullstendig uten konsolleksklusive titler, og rensket for spillehallspill også – i starten bare ble det sånn, men etter hvert besluttet jeg meg for å holde dem ute totalt siden jeg først hadde gått den veien. Dessuten skilter listen med noen ekstremt flaue hull – det at jeg glemte spill som UFO: Enemy Unknown og Day of the Tentacle er nesten litt skammelig. Men det understreker bare poenget mitt, for det vanskelig å legge inn for mange av de absolutte klassikerne jeg hadde glemt, uten å samtidig fjerne spill som strengt tatt hører med på en liste over 1993-spill man bør spille.
Om 1993 er et normalår eller ikke tør jeg ikke spekulere alt for mye i. Hvor lett det var å lage en slik liste som samtidig utelot massevis av åpenbare klassikere tilsier at det i alle fall ikke var noe dårlig år. Det har nok vært noen slike også i de over tre tiårene som har gått siden spillindustrien ble relevant, men jevnt over tror jeg ikke det skal være for vanskelig å koke sammen en liste på over 20 klassikere fra et hvilket som helst år siden 1980. Grunnen til at jeg valgte akkurat 1993 er at det var året The Settlers kom ut, og som alle vet er The Settlers tidenes beste spill. Punktum.
Tidligere Gamer.no-skribent Tonny Albrigtsen har imidlertid publisert et slags svar på listen min, på bloggen Spillborring. Jeg tillater meg å sitere litt:
– Poenget er imidlertid at Gamer, representert av Joachim Froholt ikke har noe problem med å hevde at et år med 20 til 30 klassikere er et normalår. Når et spill er så godt at det faller i denne kategorien forventer jeg nesten at det er en opplevelse jeg bør oppleve. Men når hvert år rommer så mange klassikere, hvordan vil spillkanon se ut? Siden årtusenskiftet har vi i følge Joachim Froholt opplevd nærmere 300 spill som bør spilles(!).
Og, som han peker på, fortsetter det bare. Skal vi være det jeg oppfatter som konservativ, og si at det har kommet i gjennomsnitt 20 klassikere – eller spill som bør spilles – per år siden 1980, er antallet oppe i 620 spill. Skal vi være litt mer gavmilde med klassikerstatusen og si 30 spill per år – vel, da er tallet 930. Wow. Det er mange klassikere!
Men vet du hva? Det har kommet ganske mange spill i løpet av de siste 30 årene. Så mange at ingen vet det korrekte antallet. Og om de skulle visst det hadde det vært feil om noen timer – så ofte kommer det faktisk nye spill. Mobygames har 35370 spill i sin database, som primært inkluderer kommersielle spill. Men Mobygames er langt fra komplett, og hvis du leter etter spill for Commodore 64 og andre personlige hjemmedatamaskiner som var populære på åttitallet er sjansene større for at du finner dem andre steder.
Hvis vi hopper på nettopp Commodore 64, har vi GameBase 64. Denne databasen fokuserer som navnet sier kun på Commodore 64-spill. Til gjengjeld tar den også med gratisspill, som strengt tatt også bør regnes med om man skal gjøre et alvorlig forsøk på å liste opp de beste spillene. Jeg er tross alt neppe den eneste som har opp til flere gratisspill i min liste over personlige favoritter. Uansett, GameBase 64 har 22500 spill i databasen sin. 22500 Commodore 64-spill. Det antallet er fortsatt ikke komplett, for databasen fortsetter å vokse hele tiden, men vi skal heller ikke ikke se bort i fra at det inkluderer en god del spill som ikke er verd plassen databaseoppføringen deres tar.
Poenget her er uansett enkelt. Det har kommet vanvittige mengder spill i løpet av de siste tre tiårene, og jeg er temmelig overbevist om at det i 2011 kom flere spill enn i noe år tidligere, takket være mobilplattformene og digital distribusjon. Så. 930 klassikere siden 1980, eh? Mon tro om ikke det tallet er litt i laveste laget.
Den store tidsklemma
Men dette har visse vanskelige konsekvenser. Den vanskeligste av dem alle er: Hvordan skal du få tid til å spille alle disse klassikerne? For det er jo det begrepet innebærer, er det ikke? At det er snakk om spill som bør spilles også 20 år etter at de kom ut? Hvis man har kone, barn, jobb og/eller liv er det jo klin umulig å spille alle klassikerne som kom i 2011, for ikke å snakke om alle de gamle spillene.
Og det er et godt poeng. Det er kanskje også et trist poeng, for det innebærer jo at nærmest hvor mye en normal, spillinteressert person prøver, vil han eller hun aldri komme gjennom den stadig voksende mengden klassikere. Jeg har investert time etter time i spill siden en eller annen gang på åttitallet, og er fortsatt ikke i nærheten. Men jeg lar meg egentlig ikke bedrøve av det. Jeg synes faktisk det er litt fint. Jeg vet ikke hvor mange år jeg har igjen her på jorden, men jeg vet at selv om spillindustrien gikk under i år, slik de gamle maya-indianerne profeterte, vil jeg kunne drive skattejakt i spillenes historie frem til den dagen jeg dør. Med mindre resten av den siviliserte verden ryker sammen med spillindustrien, da.
Som et svar på min liste over klassiske 1993-spill stilte forumbrukeren Feskinger spørsmålet om hvorvidt begrepet klassiker bør «speile hvor mye tid en utdannet person har til rådighet». Tanken er kanskje god, nemlig å sikre at kun det beste av det beste betegnes som klassikere, slik at en person med relativt lite spilletid men stor interesse for spill kan få oppleve alle.
Men jeg synes ikke det høres ut som veien å gå. Vi opplever spill på en subjektiv måte, men de er likevel hva de er. Skal vi regne The Secret of Monkey Island som en klassiker bare hvis denne utdannede personen har tid til å spille ti timer per uke, og ikke hvis han eller hun kun har tid til å spille fem? Og hva skjer om ti år? Skal antallet klassikere fra et gitt år reduseres fordi vi har fått ti nye år med klassikere og det dermed er enda vanskeligere for en «utdannet person» å komme gjennom alle? Eller skal vi tenke gjennom det nå, og bedømme dagens spill deretter? Være ekstra strenge, slik at ting blir lettere for en spillinteressert fra 2020? I så fall, hvor skal vi stoppe? Hvis verden ikke slutter å opphøre i desember, er det ikke naturlig å tro at den finnes om hundre år også? Skal vi ta hensyn til det når vi setter karakter på spill i dag?
I samme tråd skriver forumbrukeren Zealuu at en klassiker bør defineres som «et verk innenfor et medium du ventes å ha opplevd om du har et snev av interesse for nevnte medium». Tja. På den ene siden har jeg lyst til å svare at, jo, men sånn er det med de 27 spillene jeg listet opp fra 1993. Du bør ha prøvd dem, eller i alle fall ha kjennskap til dem. På den andre siden vet jeg at det nok er å be om litt vel mye i 2012. Men er igjen, spillene er hva de er. Har du ikke hatt tid til å spille dem, så er jo det litt synd. Men det forandrer ikke på hvor gode de er, og at alle med genuin spillinteresse, i en ideell verden, burde ha fått opplevd dem.
Nevnte jeg forresten at Mobygames har 35370 spill i sin svært ufullstendige database? Jeg vil påstå at det er så godt som umulig å velge ut en representativ mengde spill «du ventes å ha opplevd» fra de siste tre tiårene som også er overkommelig å komme gjennom for en person med normal tid til spill i løpet av en rimelig tid. Jeg tror alle slike forsøk vil ende opp i lister som gir et alt for begrenset, om ikke til og med misvisende, bilde av det store spilluniverset. Uansett hvordan man snur og vender på det vil man måtte utelate spill som ikke bør utelates.
Flere medier, ikke bare ett?
Det er også et ganske stort moment her, som alle tilsynelatende glemmer. Og det er at spillmediet er ekstremt variert. Så variert at det nesten bør klassifiseres som flere forskjellige medier under en egen samleparaply. Vi har alt fra Canabalt til Gary Grigsby's War in the East, fra Bulletstorm til The Book of Unwritten Tales og fra Microsoft Flight Simulator til Bejeweled. Det er et enormt spenn. Deathsmiles og Dwarf Fortress har omtrent like mye til felles som en diktsamling har med et leksikon.
Så når det snakkes om hva som er «kanon» for en spiller, blir det ikke litt feil? Er det ikke strengt tatt behov for flere forskjellige lister, hvor hver av de ulike typene spill får ha sine egne kanon i fred? Da vil man få langt mer håndterbare lister for de som ønsker å oppleve alt innenfor sine spilltyper, samtidig som man slipper å lure på om «den definitive listen over spill som må spilles av alle spillinteresserte(tm)» kan inneholde både Football Manager og Super Mario Galaxy eller om et av dem må velges bort av plasshensyn.
Jeg vet ikke. Det blir bare teori uansett, og jeg tror dessverre det å lage en slags kanon for spillere er en for stor og vanskelig oppgave uansett om man deler spillmediet i flere eller drar alt under samme kam. Og, som jeg var inne på i min anmeldelse av boka Barndommens TV-spill, tror jeg at ethvert forsøk på å lage en slik kanon blir preget av dagens amerikaniserte, konsollfokuserte spillkultur, og dermed ikke får med hele bildet.
I stedet tror jeg det beste vi som brenner for spill kan gjøre er å prøve å sørge for at de spillene vi elsker blir husket. Det er en jobb for hver enkelt av oss, både unge og gamle, og ikke for grupperinger som feilslått prøver å koke sammen topplister eller felles kanon. Kun på den måten kan vi yte rettferdighet til det store mangfoldet spillets historie består av – selv om jeg frykter at mye viktig og godt har gått i den store glemmeboken allerede.
For min egen del har diskusjonen inspirert meg til et eget prosjekt. Jeg vil rett og slett ta en seriøs gjennomgang av spillåret 1993, hvor jeg hvis lykken står meg bi får laget bloggposter om de aller fleste spillene jeg oppfatter som klassikere fra det året. På den ene siden vil en slik gjennomgang av et eldre spillår kanskje kunne demonstrere, for noen i alle fall, at det ikke er så usannsynlig at vi faktisk fikk 20-30 nye klassikere i fjor. På den andre siden vil jeg få et påskudd til å skrive om en hel rekke spill jeg har mye på hjertet om, og slike påskudd tar jeg mot med åpne armer. Kanskje jeg til og med får noen nye bekjentskaper underveis. Jeg håper det.
Dette er selvsagt ikke gjort over natten. Faktisk skal man ikke se bort i fra at oppgaven tar en stor del av året, med tanke på at den må gjøres ved siden av alle de andre oppgavene jeg har her på Gamer.no. Derfor tør jeg ikke garantere at jeg noensinne blir «ferdig». Jeg vil forøvrig heller ikke bruke den nevnte listen min som mal, selv om jeg forhåpentligvis får tid til å komme innom flesteparten av spillene nevnt der.
