Jeg husker mine barndomsår, for veldig lenge siden, og spenningen rundt det å snike seg til å spille Mortal Kombat. Ikke langt unna der jeg vokste opp fantes det en arkademaskin med det første spillet i serien.
Mange småmynter gikk med på å lære seg de ulike figurene, veddemål ble tapt og vunnet og de aller kuleste guttene i lokalet kunne til og med briefe med at de greide å ta en av de sagnomsuste «Fatality»-angrepene. Jubelen stod i taket når man endelig greide å lenke sammen en slik kombinasjon.
Tidene forandrer seg
Om lag 20 år senere sitter jeg i ro og fred foran TV-en min, med en kontroll i hånda og Mortal Kombat X i PlayStation 4-konsollen. Mye har forandret seg på to tiår, men utviklerne i NetherRealm har til tross for tidens tann greid å holde både liv i spillserien, og bevare den så mye at det fortsatt er like lett gjenkjennelig for alle som følger bare litt med i spillverden.
På et eller annet tidspunkt mellom arkadedagene mine og Mortal Kombat 9, som kom i 2011, falt jeg imidlertid av lasset. Jeg har spilt mange av spillene som har kommet siden det aller første, men på langt nær like mye, og interessen har falt nesten like fort som fiendene gjør i spillet.
Mortal Kombat 9 vekket til live igjen interessen med en absurd og morsom historiedel, sammen med et solid kampsystem. Med spill nummer ti i rekken er jeg nå tilbake for fullt, og koser meg med både gamle og nye slåsskjemper.
Uten hverken nedlastbart innhold eller annet bonusmateriale har Mortal Kombat X hele 24 ulike figurer å velge mellom – en tredjedel av dem er helt ferske ansikt. Gamle kjenninger som Sub Zero og Scorpion er på plass, det samme er Johnny Cage og lyngunden Raiden. Av nye fjes finner vi navn som Takeda, Cassie Cage og Ferra & Torr, en av mine favoritter.
Både nye og gamle figurer har sin unike måte å slåss på, og det å skulle finne en favoritt er ikke bare lett. Det er mange variasjoner å velge mellom og spillestiler å lære seg i Mortal Kombat X, spesielt hvis man ikke har spilt tidligere spill i serien før.
Komplisert og variert
Kampsystemet er bunnsolid og velkjent, men samtidig har de gjort et par spennende endringer for å skape noe nytt. Den mest merkbare endringen er at alle figurene har tre ulike kampstiler. Scorpion har for eksempel variasjonene Ninjutsu, Hellfire og Inferno. Førstnevnte gir noen unike angrep med to sverd, mens med Inferno får man muligheten til å tilkalle demoner i kamp. Kjernen i hver figur er lik uansett hva du velger, men det kan endre spillestil ganske radikalt. Og det gir også en helt ny dybde til hver figur og kampene, i og med at variasjonen kan være ganske stor.
Superangrepene, kalt «X-Rays» i spillet, er også tilbake. I løpet av en kamp fyller du opp tre streker nederst på skjermen. Når alle tre er fulle kan du fyre løs et superangrep, der man får detaljerte røntgenbilder av akkurat hvor mye skade man gjør. Jeg får frysninger hver gang jeg utfører et slikt angrep med Cassie Cage.
Med den nye maskinvaren har animasjonene og grafikken fått en nødvendig og meget god oppgradering. Alle figurene er mer nyanserte, og alle angrep ser og føles unike ut. Ta for eksempel Takeda, den moderne ninja-krigeren. Han er rask, har kjappe angrep i tillegg til en rekke moderne duppeditter som hjelper han i kamp. Resultatet er at han både ser og føles ut som en ninja burde gjøre i 2015. Kontrasten mellom det moderne og gamle er veldig kul, og hele designet omfavner dette på en flott måte.
Grafikken og animasjonene gjør at spillet kjennes litt raskere, men samtidig mer kontrollert sammenlignet med nieren. Figurene beveger seg hele tiden korrekt, det å hoppe fram og tilbake går raskt, og angrepsanimasjoner sitter som de skal. I hvert fall hvis du treffer de rette knappekombinasjonene, som ikke nødvendigvis er lett for en nybegynner som meg.
Jeg har alltid synes at enspillerdelen, og da spesielt historien, er en god introduksjon til kampsystemet i slike spill. Der får du som regel testet litt ulike helter og vanskelighetsnivået er ikke nødvendigvis all verden.
Historiedelen i tieren er nesten som å se en firetimers film regissert av Michael Bay. Det er heftige actionsekvenser med kul slåssing som syr sammen de ulike kampene du selv skal kjempe. Historien og dialogene kunne vært skrevet av en middels kreativ sjuåring, men det gjør egentlig ingenting. Det er så overdrevet idiotisk at jeg koste meg gjennom de dårlige samtalene og det middelmådige stemmeskuespillet. Er du på jakt etter meningsfulle tekster, og innviklede og spennende intriger, er ikke dette spillet du er på jakt etter.
Spill som du vil
Når historiedelen er gjennomført – noe som det er helt valgfritt å gjøre – kan du bryne deg på en hel rekke andre spillmodi. Du har Living Towers, en type utfordring som forandrer seg med skiftende tidsintervaller. Her skal du slåss som vanlig, bortsett fra at kampene får ulike modifikasjoner. Det kan for eksempel være syreregn, at man har mindre liv eller at visse angrep gjør mer skade. Tyngdekraften kan også forandres, eller perspektivet man har på kampen.Det gir en morsom tvist på ordinære kamper, og man vet aldri helt hva som møter en i neste runde.
Den velkjente krypten er også tilbake i Mortal Kombat X. Her skal man gå på en slags grottevandring, løse noen enkle gåter og selvsagt slåss litt. Poenget med denne spillmodusen er i all hovedsak å få låst opp alternative drakter, samt de mange «Brutality»- og «Fatality»-angrepene som er låst. Morsom, og litt annerledes måte å spille Mortal Kombat på.
De tøffeste kampene får man selvsagt når man går på nett. I starten fungerte serverene og nettkoden ganske bra, og jeg opplevde få problemer med å gjennomføre kamper. Et problem var at jeg ofte ble paret opp mot folk som hadde spilt adskillig mye mer enn meg, og da hadde jeg naturlig nok veldig liten sjans på seier.
Etterhvert synes jeg dette har bedret seg noe, og det er mer sjelden at jeg møter noen som er på et helt annet nivå enn det jeg selv befinner meg på. Jeg har opplevd lite input-etterslep, og alt i alt så fungerer nettdelen meget bra. For en som meg som ikke drar rundt på turneringer eller samlinger med andre slåssespillentusiaster, er denne delen mer enn god nok for å få prøvd seg mot andre spillere.
Det er også her jeg har brukt mest tid på spillet, sammen med treningsarenaen. Der kan jeg lære meg noen enkle kombinasjoner som jeg tar med meg ut i kampene, og prøver panisk å huske hvilke knapper som skal trykkes på når mens fiendene banker løs på meg.
Konklusjon
Mortal Kombat X er et veldig solid og vellaget slåssespill. Det er et bedre og mer gjennomført spill sammenlignet med det forrige spillet i serien.
Kampsystemet er forbedret, men samtidig gjort enda mer komplisert med de tre ulike kampvariasjonene alle figurene har. Det å lære seg når man skal bruke hvilke angrep, om man skal bruke en «Combo Breaker» eller spare til et røntgenangrep er ikke alltid lett å vite. Det er også det som gjør slåssespill av denne kaliberen så morsom. Det finnes hundrevis av spillestiler, og til syvende og sist er det kun opp til deg selv hvor god du vil bli. Det er nærmest uendelig hvor mange timer med spill du kan få ut av dette spillet om du ønsker det.
Forbedret grafikk og nydelige animasjoner gjør at spillet kjennes litt raskere og mer responsivt enn tidligere spill. Et par av arenaene ser rett og slett fantastisk bra ut, og det samme gjør flere av figurene. Det er imidlertid litt variert kvalitet på figurene, og det er tydelig at man har lagt igjen mer kjærlighet og tid hos noen enn hos andre.
Jeg har fått tilbake kjærligheten jeg hadde for Mortal Kombat i gamle dager. Den har nok ligget et sted i meg hele veien, men ingen spill har greid å fyre den opp igjen på samme måte som Mortal Kombat X.
Dersom du er mer gira på slåssespill i denne stilen kan du også prøve Injustice: Gods Among Us - Ultimate Edition »
