La oss innrømme det med en gang. Vi har alle hatt en drøm om å være en hemmelig agent. Tanken på å redde verden ved å forføre vakre kvinner, og snike seg rundt bak fiendens linjer utstyrt med pistol med lyddemper og et arsenal av gadgets, er en svært besnærende tanke for mange. Dette har også ført til utviklingen av en egen sjanger innenfor popkulturen. Men hva skjer når rollespillutvikleren Obsidian Entertainement, som tidligere bare har laget oppfølgere, nå slipper sitt første produkt basert på egen lisens, nemlig hemmelig agent-rollespillet Alpha Protocol?
Du trer inn i rollen som Michael Thorton, en ny rekrutt til det hemmelige etteretningsbyrået Alpha Protocol. Som agent for dette byrået er det din oppgave å utføre de oppdragene som den amerikanske regjeringen vil benekte at noen gang har eksistert. Men selv om du skal reise verden rundt å stoppe terrorister, begynner spillet rolig i et opplæringslokale på hemmelig sted.
Se også:Apokalypsen har nådd Vegas.
Den første timen av spillet brukes til å lede deg gjennom en rekke treningsoppdrag som gjør deg kjent med spillets mekanikk og de taktiske mulighetene til agent Thorton. Du lærer deg å snike rundt vakter og kameraer og hvordan du tar ut fiender lydløst, hvordan du bruker de ulike våpnene spillet har å by på, de ulike minigames som lar deg hacke datamaskiner og åpne låste dører, og også hvordan du bruker de forskjellige gadgets du har tilgang til. Du får også en grundig erfaring med dialogsystemet, som er et av spillets mest markante elementer.
Obsidian har tatt det kjente dialoghjulet fra Mass Effect og gitt det en egen vri. Nå velger du ikke hva du skal si, men hvilken holdning du skal vise. Du kan fremstå som arrogant, flørtende, profesjonell og en rekke andre holdninger alt etter hva situasjonen tillater. Hvordan du forholder deg til de du prater med vil påvirke deres forhold til deg, og om dine kontakter stoler på deg eller misliker deg har større konsekvenser på spillet. For eksempel valgte jeg å være i overkant røff mot en tidligere KGB-agent jeg traff i en bar i Moskva. Dette førte til at jeg fikk den informasjonen jeg ville ha ut av ham, men han ble så skremt av meg at han kontaktet myndighetene, og på neste oppdrag var sikkerheten økt betraktelig på bakgrunn av dette.
Jeg liker dialogsystemet svært godt og persongalleriet i Alpha Protocol gjør spillet virkelig levende. På baksiden av spilleska står det med store bokstaver "your weapon is choice". Dette er et utsagn som vi har hørt fra spillutviklere siden tidenes morgen, men i Alpha Protocol er dette utsagnet mer enn bare en billig reklamegimmick. De valgene du tar gjennom spillet forandrer historien dramatisk.
Da jeg pratet med Chris Avellone, lead designer for spillet, fortalte han at når han skriver historier blir han som forfatter alltid sittende å tenke "what if...". Hva ville skjedd dersom protagonisten valgte å gjøre noe annet enn det forfatteren mener han ville gjort? Det er dette som er det mest ambisiøse ved nevnte Avellones siste spill, valgene du gjør har en virkelig effekt på historiens utfoldelse, og Obsidian har klart å sy sammen alle de mulig utkommene av spillerens valg til en spennende og engasjerende historie.
Når det er sagt skal det nevnes at hemmelig agent-sjangeren er bygget på en grunnmur av klisjéer. Hemmelige organisasjoner, dobbeltagenter som dolker deg i ryggen, forføreriske kvinner og store konspirasjoner må du nesten regne med. Alpha Protocol revolusjonerer på ingen måte denne sjangeren, men leverer likevel en god historie innefor de rammene man kan forvente.
Se også:Anmeldelse: Lost Planet 2.
Dialog og god historie er jo vel og bra, men hva så med spillbarheten? Agent Thorton arbeider ut fra forskjellige "safe houses" rundt omkring i verden og ut fra disse kan han handle våpen, skaffe seg nødvendig informasjon og velge hvilke oppdrag han ønsker å utføre. Da jeg pratet med Segas produsent av spillet i Leipzig i 2008, var han klar på at oppdragene kan utføres på tre forskjellige måter. Du kan snike deg forbi vakter frem til målet dit, du kan bruke gadgets og hacking til å skape unvikelsesmanøvre og åpne nye veier for å komme deg frem usett, eller du kan gå inn med ladde automatvåpen og plaffe ned alt som rører seg.
For å si det rett ut, dersom du ønsker å spille gjennom Alpha Protocol på samme måte som du spiller gjennom Call of Duty, så vil du bli særdeles skuffet. Det er ikke et actionspill og klarer ikke å stå på egne ben på det området. Liker du derimot snikeaspektet så har spillet mye å by på. Litt flåsete kan man kanskje si at spillet ligner mindre på Splinter Cell: Conviction og mer på Hitman: Blood Money. Du må ha tålmodighet til å observere vaktenes mønster og time dine handlinger perfekt for å unngå å bli oppdaget. Du kan selvfølgelig skyte deg ut av trøbbel skulle alarmen gå, men utfordringen i det å holde seg skjult var det som bydde på mest moro for min del.
Rollespillelementene er i utgangspunktet holdt til et minimum og burde ikke skremme bort spillere som ikke liker forkortelsen RPG. Ved å utføre oppdrag og sideoppdrag samler du erfaringspoeng og disse kan du bruke til å utvikle karakteren din. Du kan forberdre Thortons evner med ulike våpen, forbedre hans sniking, hans elektroniske ferdigheter eller hvordan han behandler gadgets.
Dette gjør agenten med effektiv og låser også opp nye ferdigheter som kan aktiveres under oppdraget, for eksempel muligheten for å løpe lydløst i ti sekunder eller å gå inn i "slow motion" et par sekunder for å plante to velplasserte skudd i pannen på vaktene som nettopp oppdaget deg.
Noen av disse evnene er kanskje ikke spesielt realistiske og man må tåle at en del elementer er ganske virkelighetsfjærne. Vi har blitt alt for vant til at verden er full av knehøye murer som man kan skjule seg bak, og det fremstår som litt rart når en våpenhandler som vet at du er på vei for å ta ham og har barrikadert seg i et rom med mange vakter , velger å ikke fokusere på den ene inngangen som rommet har. Men det er ikke uvanlig at realisme settes til side for god spillbarhet og i Alpha Protocol er ikke dette verre enn at jeg kan tilgi det.
Spillet ser ikke spesielt bra ut. Det skulle egentlig kommet ut i oktober i fjor, og demonstrasjonen som ble vist frem bak lukkede dører i 2008 og en del andre elementer tyder på at Alpha Protocol egentlig har vært ferdigprodusert ganske lenge. Grafisk sett så ser spillet ut som om det burde kommet ut for et par år siden. Dette er ikke enormt alvorlig for opplevelsen, men det gjør at spillet føles lite polert. Den kunstige intelligensen kunne også ha vært påkostet noen ekstra kroner, men etter å ha spilt gjennom nevnte Splinter Cell: Conviction har jeg mistet troen på at man kan lage fiender med brukbar KI.
Les også:Hva kan vi vente oss på E3 - del 1.
Oppdragene er varierte nok til at det føles som om du får nye utfordringer gjennom hele spillet, men noen enkle designløsninger er likevel i overkant markante. Når Thorton går inn i dekningsmodus er det ingen god måte å komme seg ut av denne på, annet enn å "rive" seg løs, noe som ikke alltid fungere bra når du nødig vil avsløre ditt nærvær.
Noen av menyene er i overkant kronglete å finne frem i og det har også blitt rapportert om en del store feil og "glitcher" i spillet, men disse har ikke jeg opplevd.
Konklusjon
Alpha Protocol er et hemmelig-agentspill med lette rollespillelementer. Spillet klarer ikke å engasjere den delen av publikum som ønsker seg action og skuddkamper rundt hvert hjørne, men de som liker sniking, timing og godt planlagte oppdrag vil her finne gode utfordringer og mye underholdning. Dialogsystemet fungerer meget bra og forholdende mellom protagonisten og spillets persongalleri tar spillet til et nytt nivå.
Det beste med Alpha Protocol er likevel det ambisiøse målet med å la spilleren avgjøre historien. Du velger hvilke oppdrag du ønsker å ta, i hvilken rekkefølge du skal ta dem og hvordan du ønsker å utføre dem. Alle disse valgene, kombinert med forholdene dine til de ulike karakterene i spillet skaper en unik historie som vil variere veldig fra hver gang du spiller gjennom spillet. Det føles ikke som om du spiller gjennom Obsidians historie, det føles som om du spiller gjennom din historie.
Alpha Protocol kunne hatt godt av litt mer polering, et mer hendig menysystem og et sterkere forhold til virkeligheten. Men det er et spill som det er lett å leve seg inn i, det er moro å spille gjennom og det første du ønsker å gjøre når du har rundet spillet, er å gjøre det samme igjen for å oppleve hvor forskjellig historien kan være. Dette er et godt spill som jeg har kost meg masse med, og kommer til å kose meg mer med i tiden fremover.
NB: Spillet er i salg til Windows, Xbox 360 og Playstation 3. Denne anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven.
