Det første Alone in The Dark (1992) er et av mine favorittspill, og det var det første spillet jeg kjøpte for egne penger. Mye har skjedd med serien siden den gang, men selv Alone in the Dark: The New Nightmare hadde litt av den gamle sjarmen inntakt.

Førstkommende fredag slippes det femte spillet i rekken, og som originalen heter også dette bare Alone in the Dark. Stedet er nåtidens New York, og detektiv Edward Carnby har på mystisk vis reist frem i tid – uten å huske en døyt om sin fortid. Mysteriene står i hvert fall i kø for vår røffe helt.

Parkhelvete

Central Park har blitt herjet av monstrøse krefter, en gammel ondskap har blitt vekket til live. Dermed blir vi tatt med på en berg-og-dalbanetur uten like. Her er det masse monstre, hektiske biljakter og fiffig gåteløsning. Alt det en ekte privatetterforsker kan begjære, altså. Slik er det i hvert fall på papiret. I realiteten er det lite som får hjertepumpa til å øke takten i dette spillet.

Vi kan jo begynne med historien. Det er helt greit at man presenterer overnaturlige fenomener, men måten det blir gjort på i Alone in the Dark resulterer i en uinteressant og lite troverdig historie. Du knytter nemlig aldri noen skikkelig bånd med persongalleriet, det gjelder både venn og fiende. Det hjelper heller ikke stort at stemmeskuespillet er langt under middels og at klisjeene står i kø i hver eneste mellomsekvens. Trøsten får være at introduksjonsfilmen er halvinteraktiv, da sovner man i hvert fall ikke fra starten av.

Alone in the Dark forsøker å blande en rekke elementer til en episk spillopplevelse. Her kan du kjempe, løse gåter, slenge deg over dype raviner og kjøre bil som en villmann. Problemet er ikke bare at de fleste individuelle delene er svakt løst, sammenhengen mellom dem er heller ikke spesielt god. Man føler nesten at man fyrer opp en rekke minispill etter hverandre, og det er ikke slik et skikkelig skrekkspill skal være.

Videre blir du heller aldri redd. Her er det ingen grøss, ingen skremmende figurer som plutselig hopper foran deg. Alt er så forutsigbart i dramaturgien at du aldri får deg en støkk, her ser du gjerne fienden flere hundre meter unna før han angriper. Latterlig.

Streng straff

Det som ikke er like forutsigbart er brettdesignet. Eden Games må bestå av mange sadister, for her straffer man spilleren over en lav sko. Noe av det verste som finnes innen interaktiv underholdning er nettopp når man straffes for feil man umulig kan unngå – det er som å bli pissa på, om og om igjen.

Eksemplene her er mange. Du går rundt et hjørne, du er død. Grunn: det var litt menneskespisende vann der, som bare forsvinner om du lyser på det med lommelykten. Flotters! Et annet eksempel kan være at du plutselig tar fyr og dør under skriptede sekvenser, bare fordi du sto for nære en flamme. Sekvensene kan selvsagt ikke hoppes over, og du kan dermed ikke igangsette slukningsarbeidet på deg selv.

Avstraffelsen fortsetter når det kommer til bilkjøringen, en del av spillet som for øvrig føles helt malplassert. Hva er dette? Grand Theft Horror? Her går ikke bilen av veien for å henge seg opp i alt av ujevnheter. En liten dump kan være nok til at kjøretøyet sitter bom fast – noe som ofte resulterer i en brutal død. Jeg opplevde også at bilen satt seg fast under en sakte film-sekvens der bilen hoppet over et stup – dermed var jeg fanget i en evigvarende sirupsfilm.

Det er heller ikke uvanlig at vår helt setter seg fast i ting når han er ute og vandrer. Vår dumme kvinnelige kollega er også fryktelig glad i å blokkere for Edward når hun først tør å gå i front. Akk, feilene vil ingen ende ta. Dette er noe av det mest uferdige jeg har testet i mitt spill-liv.

Alone in the Dark er imidlertid ikke bare halvferdig, det virker titt og ofte svært lite gjennomtenkt også. Du kan for eksempel bruke ting i miljøet for å knekke fienden, men det er ikke alltid like enkelt. Disse objektene ligger ofte slik til at fienden kan angripe deg samtidig som du skal plukke dem opp, og når det kreves at du står i akkurat riktig vinkel for å kunne trykke brukeknappen – ja, da sier det seg selv at det går galt.

Sirup mellom hendene

Videre er kontrollene upresise og trege, her føler du alltid at motstanderen har alle manøvreringsfordeler på sin side. Du kan riktignok endre mellom å se i tredje- og førsteperson, men det hjelper lite på brukervennligheten. Uten autosikting hadde dette spillet vært en umulighet. Den eneste fiffige detaljen er at du kan snu raskt på en femøring, og det kommer godt med i trengte situasjoner. Ellers forsørger trege kontroller flere dødsfall enn drap, det kan jeg skrive under på med Edwards eget blod.

Kampene holder et jevnt nivå i Alone in the Dark, det er bare synd at dette nivået er ganske så labert. De som har spilt solide Condemned vil garantert sovne av nærkampene her – de er rotete og lite spennende. Dessuten er det ikke annet enn slitsomt å møte på fiender som atpåtil må brennes for å dø, da kan det bli et salig rot om det er flere om beinet. Én type fiende heter for øvrig Humanz, det sier vel det meste om hva som venter deg.

Bruken av skytevåpen er noe bedre, spesielt i kombinasjon med eksplosiver. Her kan du kaste brennbare flasker, se dem fly mot utysket, for så å fyre av et skudd som forårsaker en deilig eksplosjon. Akkurat her har Eden gjort noe riktig. Grattis! Du kan også kombinere gjenstander i inventaret for å lage nye typer våpen, og det er så absolutt en av spillets sterkeste sider. En flaske med sprit, et håndtørkle og litt dobbeltsidig teip gir for eksempel en klistrebombe med lunte. Slikt liker vi!

Når man kjemper mot Humanz og annet skrømt sier det seg selv at du vil bli skadet. Du kan faktisk se sårene på Edward. En fin detalj, selv om de ikke ser veldig naturtro ut. Sårene må etter hvert behandles, hvis ikke risikerer du å blø ut. Her snakker vi om en magisk førstehjelpsspray og noen bandasjer. Når du går tom for utstyr må du jage aktivt etter førstehjelpsskrin, hvis ikke er du ille ute om skadene blir for omfattende. Denne delen av spillet er helt grei, men jeg hadde ikke reagert med sjokk og vantro om man bare hadde lagt ut normal spillførstehjelp i miljøene – slik at du automatisk ble helbredet.

Det er ofte når finurlige gåter skal løses at Alone in the Dark viser seg fra en litt bedre side. Du kan blant annet bruke fysikken i spillet til å flytte gjenstander for å komme deg videre. Et eksempel her er en strømleding som har havnet i vann du skal vasse gjennom. Da kan du plukke opp en lengre gjenstand og manøvrer den slik at du drar ut ledningen. Slikt skulle jeg gjerne sett mer av, spesielt som de mer avanserte gåtene litt utover i spillet.

Ny prins?

Sekvensene der du må være akrobat er også akseptable, og det kan være spennende å slenge seg fra kant til kant flere hundre meter over bakken. En annen fin detalj er enkelte av minispillene som faktisk føles som en del av helheten. Dette inkluderer en sekvens der du må redde liv ved hjelp av munn-til-munn og hjertekompresjoner. Igjen blir imidlertid porsjonene med moro for små.

Et av dine viktigste hjelpemidler er en PDA-telefon du etter hvert får tilgang til. Her kan du kikke på et udetaljert kart, ta imot telefoner og lese SMS. Både fiender og venner sender deg tips og råd, noe som føles veldig unaturlig i et skrekkspill. Fiendene blir liksom ikke så skumle når de med jevne mellomrom ringer og sender meldinger til deg. Dette er bare nok et eksempel på at man har overlesset Alone in the Dark med spillelementer. Spillet har blitt en kake med alle søte ingredienser du kan tenke deg. Slik sett blir du veldig raskt kvalm av å være i skoene til Edward Carnby.

En funksjon som reddet meg å bli skallet av ren hårrivningsfrustrasjon er spolingen. Du kan nemlig hoppe frem og tilbake mellom sekvenser og kapitler som du vil – til en viss grad, i hvert fall. I et skikkelig godt spill hadde denne funksjonen aldri blitt brukt, men i Alone in the Dark ble spoling raskt en kjær venn. Da elendige kontroller gjorde oppgaver mot slutten av sekvenser nærmest umulig å løse, var spolingen himmelsendt. Problemet er at spillet blir noe oppstykket, men det er en smal sak i forhold til å stange i veggen i flere timer. Du må også bote med oppnåelsespoeng om du spoler i løpet av en episode, uten at det gjør meg noe som helst.

Det peneste i Alone in the Dark er flammene. Disse gir et naturlig lysbilde og danser lekent på materialene de fortærer. Dessuten er det moro å bruke brannslukingsapparat på dem. Ellers er Havok-fysikken i spillet helt grei, og gåteløsningen blir som nevnt litt mer spennende når objekter reagerer på tyngdekraften.

Ellers er det lite ved det visuelle i dette spillet som imponerer. Spillet er grått, trist og kjedelig – du blir aldri bergtatt av de mange miljøene her. Mellomsekvensene er utrykkløse, og du makter aldri å engasjere deg i skjebnen til stivmaska figurer. Dessuten er de grafiske feilene mange, slik som at alle objekter i et område plutselig faller ned fra himmelen akkurat når du ankommer.

På lydfronten er det stemmegivningen som er den aller største nedturen. I tråd med det grafiske virker skuespillerne helt uengasjerte i jobben de gjør, spesielt når det gjelder Carnbys stemme. Når man ser på produktet de har jobbet med, kan kanskje deres utrolig lave entusiasme forsvares. Våpenlydene er heller ikke gode, og kampene føles generelt litt daffe når det kommer til lyden. Jeg savner også en større detaljrikdom når det gjelder de øvrige miljølydene. Vi er midt i New York City, da er det andre ting enn sko som lager lyd! Musikken er det eneste elementet som karrer seg opp på middels på kvalitetsskalaen, men det betyr neppe at det offisielle lydsporet vil bli tatt i bruk her i huset.

Konklusjon

Når man anmelder spill er målsetningen som oftest å komme seg helt gjennom tittelen. Med Alone in the Dark følte jeg ikke at dette var forsvarlig for min mentale helse. Med 10-20 prosent igjen av spillet orket jeg rett og slett ikke mer. Jeg var utmattet av elendig brettdesign, dårlige kontroller, kjedelige kamper og forutsigbare fiender. Da er det bedre å bruke tiden på å fortelle dere at dette er et spill som ikke er verdt mer enn to brukte frimerker.

Noen positive opplevelser, slik som noe av gåteløsningen og akrobatikken, redder Alone in the Dark fra å være helt gjennområttent. Jeg tror likevel det er best at dette merkenavnet får hvile nå, ja kanskje til og med får sovne stille inn. Minnene fra det første Alone in the Dark skal i hvert fall ikke få dø på grunn av dette makkverket. Ja, det er rett og slett respektløst å kreve penger for det!

Merk: Anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven. Spillet slippes også til PC, Wii og Playstation 2 førstkommende fredag. En Playstation 3-versjon er også under utvikling, men det er fortsatt usikkert når den kommer.