For noen dager siden fikk vi i Gamer.no spille en fersk betaversjon av Eden Games' kommende storsatsing. Spillet, som bare heter Alone in the Dark, er forvirrende nok det femte spillet i Alone in the Dark-serien. Det er dessuten, i likhet med 1992-utgivelsen av samme navn, i aller høyeste grad villig til å pløye ny mark.
Det kan faktisk se ut som at behovet for å skape noe nytt – behovet for å skape det ultimate, moderne actioneventyret – er det som har drevet hele prosessen. Alone in the Dark markerer avstand til konvensjonene allerede fra første sekund, idet det krever at du må trykke selv for å blunke og klarne blikket. Du våkner opp i sterile omgivelser, men er ikke kar om å huske hvem du er, eller hvordan du har kommet deg hit. Og må altså passe på å blunke jevnlig for at ikke skjermbildet skal bli grumsete og utydelig.
Herfra beveger spillet seg videre inn i en slags skrekkfortelling, om enn kanskje ikke den mest effektive vi har vært borti. Det er vanskelig å si hvor ferdig dramaturgien her er ment å være, men foreløpig gjør spillet en skuffende middelmådig jobb med å bygge spenningskurven sin. Det er vanskelig, for ikke å si rent umulig, å ta den teatralske fremstillingen på alvor, og resultatet er at man blir sittende å lure på hvor Eden Games egentlig vil med dette. Det er heller ikke verken karismatisk eller morsomt nok til at man kan ta det som spøke-skrekk slik tilfellet var med Dead Rising, og dermed blir utrop som «Veggene – de svelger deg, jeg sverger!» mest pussige.
Mer enn avleveringen av de dramatiske høydepunktene er det imidlertid oppbygningen som ser ut til å kunne sparke beina under skrekkfortellingen. Der spill som Condemned: Criminal Origins eller Project Zero II: Crimson Butterfly sørger for bevisst å holde deg på pinebenken, og dermed bygger en stadig tettere atmosfære, er Alone in the Dark foreløpig skuffende lite elegant. Det dreier seg tilsynelatende mer om monstre enn om skrekk, og sliter med å formidle sin «århundregamle ondskap» på en overbevisende måte. Selv om flere av grunnideene som kommer for dagen er solide nok, mister de slagkraften sin av alt det som drar deg ut av spillets verden.
Et moderne eventyrspill
Når det gjelder det du rent faktisk gjør i spillet, er Alone in the Dark langt heldigere, eller i det minste langt mer interessant. I bunn og grunn er dette et actioneventyr som vi kjenner dem – det dreier seg i hovedsak om kamp, gåteløsning og miljønavigasjon som før – men detaljene føles friske. I stedet for at gåtene er enten-eller-oppgaver hvor det gjelder å finne en nøkkelgjenstand som på forhånd er utvalgt som «riktig», forsøker spillet å skru sammen en virkelighet som oppfører seg konsekvent nok til at det kan oppstå flere løsninger på problemene.
For eksempel vil du på ulike tidspunkt ha å gjøre med flammer. I Alone in the Dark sprer disse seg omtrent som de ville gjort i det virkelige liv – først antennes en del av et rom, så sprer ilden seg videre. For å utnytte en brann som allerede er i gang, kan du for eksempel stikke en trestol inn i flammene – noe som vil gjøre stolen til et mer effektivt våpen. Etter at flammene har slikket over en overflate en stund forkulles den mer og mer, inntil ilden slukker. Og slik dannes et enkelt subsystem på en troverdig måte.
Det Eden Games her prøver på, er med andre ord nettopp det tilhengere av tradisjonelle eventyrspill gjerne ser for seg når man begynner å diskutere hvordan sjangeren kan utvikle seg videre. Og det er mye med Alone in the Dark som føles som et eventyrspill. Inventaret ditt er for eksempel snedig løst, og går inn for å sannsynliggjøre i stedet for å abstrahere. Det er en pussig eventyrspillkonvensjon at man kan bære med seg alt fra lommerusk til biljardkøer i lommene, men Alone in the Dark gjør kål på tradisjonen.
Når du trykker ned inventar-knappen, vender vår helt hodet ned mot jakken og løfter ut jakkeslagene. Dermed får du se alt han har rasket med seg så langt, det være seg pistoler, brennvæske, kniver, ammunisjon og så videre. Med enkle grep kombinerer man ammunisjon med pistol for å lade, eller kanskje du heller vil bruke kniven på brennvæsken for å stikke et hull slik at du kan lage en flytende lunte.
Mulighetene som kan oppstå i kjølvannet av denne åpne tilnærmingen er besnærende, og vi skal naturligvis ikke dømme vellykketheten i systemet før vi får anmelderkopier av spillet – men foreløpig synes resultatet å være bare delvis vellykket. Hvis vi skal ta spillets ønske om realistisk gåtelogikk på alvor, blir det for eksempel litt pussig at det å helle brennvæske på ammunisjonen gjør kulene til flammekuler – eller at en brannslukker ikke kan løftes over en halvannen meter høy kant med bare nevene.
Ondskapen gjester Central Park
Heldigvis er det enkelte av nyskapningene som er umiddelbart tilfredsstillende – eller i det minste byr på fascinerende potensiale. En ting er måten spillet er strukturt på – hvor «episoder» angir en passelig dose spilling, og hvor man lett kommer inn i handlingen igjen ved hjelp av egne oppsummeringsfilmer, slik vi kjenner dem fra TV. «Tidligere, på Alone in the Dark,» begynner en ru mannsstemme, før vi får se en serie av hendelser som har ledet frem til dette punktet. Det er velkjent og klisjert, men i spillsammenheng likevel spennende – og så vidt jeg kan forstå så langt, svært effektivt.
Det andre momentet som virkelig pirret nysgjerrigheten er en senere seksjon i spillet, hvor opplevelsen tilsynelatende åpnes opp og gir rom for en ganske radikal opplevelse i et skrekkspill – opplevelsen av bevegelsesfrihet. Spillet foregår nemlig blant annet i New Yorks kjente storanlegg Central Park, og når du kommer hit, vil du kunne bevege deg fritt over et større område. Her finnes det dessuten ulike typer kjøretøyer – noe som kan være hendig for å krysse området raskere, men også fordi hanskerom og denslags ofte byr på nyttige gjenstander du kan ta med deg videre.
Det var for øvrig i Central Park-delen jeg fikk mest erfaring med spillets kampsystem. Det du har til rådighet, er din faste pistol, samt slagvåpen som økser og river. I tillegg kan du for eksempel skyte på antennelig materiale for å skape eksplosjoner, eller kjøre over fiender med bil.
Mulighetene er igjen ganske rike, men jeg sitter likevel igjen med inntrykket av at mye gjenstår. Det kan virke som om så man har vært så opptatt av å lage nye og stilige muligheter til hovedpersonen, at man nesten har mistet fokus på det som bør være alfa og omega – spilldynamikken. Det er verken spesielt morsomt eller spesielt spennende å kjempe mot monstrene jeg har sett så langt, og selv om du har mange våpen og muligheter, virker det ikke som de er spesifikt designet for å tjene helheten. Mekanikkene er der, men dynamikken ser ut til å mangle. Jeg klarte i hvert fall ikke få noe tydelig grep om noen markert, engasjerende spilldynamikk i løpet av mine 90 minutter med spillet.
Og dét kan, selvfølgelig, fort vise seg å bli et banesår for et spill som så åpenbart legger seg i samme actionskrekkterritorie som Resident Evil 4.
Konklusjon
Alone in the Dark har ironisk nok så langt dreid seg svært lite om å være alene i mørket – og enda mindre om de krypende følelsene som gjør at mange skyr den typen situasjoner som pesten. Den Lovecraft-inspirerte tørrheten som kjennetegnet de første spillene i serien er dessuten ikke påtrengende tydelig i dette nye actioneventyret, men forhåpentlig vil de nyskapende og spennende løsningene spillet bringer for dagen veie opp, og helheten tre klarere fram etter hvert.
Foreløpig er Alone in the Dark et spill det er verdt å følge nøye – ikke minst nettopp fordi det legger opp til en solid dose ambisjoner i gåteløsningen – men jeg er ikke overbevist om at det blir en essensiell opplevelse.
Merk: Alone in the Dark utgis PC, PlayStation 2, Xbox 360 og Wii 20. juni. En PlayStation 3-versjon er planlagt å følge til høsten. Denne sniktitten er basert på Xbox 360-utgaven.
