Fallout 3 var kanskje fjorårets største gavepakke til fans av vestlige rollespill. Man får ikke sjansen til å ta et dypdykk i en så omfattende og genuint spennende verden som The Capital Wasteland ofte nok, og Bethesda Softworks er eksperter på omfattende spillverdener man pløyer seg vei gjennom i førsteperson.
Dette har ikke skjedd over natta, og de har finpusset kompetansen sin i over femten år, noe som med rette har gjort de fortjent til å kalle seg en av verdens absolutt fremste rollespillutviklere.
Jeg klager derfor ikke når jeg får sjansen til å besøke den herlige postapokalyptiske skildringen av Washington DC igjen. Denne gangen med hele fem ekstrapakker med på lasset, som feiter opp et spill som allerede er en tungvekter av dimensjoner.
Dette er sannsynligvis en av de mest innholdsrike rollespillpakkene der ute.
Stolt tradisjon
Vi har allerede en fyldig anmeldelse av Fallout 3 på plass, så jeg vil primært ta for meg det som er nytt ved denne utgaven, altså utgivelsespakkene Operation Anchorage, The Pitt, Broken Steel, Point Lookout og Mothership Zeta.
Bethesda er ikke som utviklere flest, og de har en lang tradisjon med å gi ut solide årets spill-utgaver hvor de legger ved alt innhold som har blitt lansert i ettertid av en utgivelse. Man kan gjerne krangle om hvorvidt det er rett å kalle de årets spill når det som regel er basert på skussmålet til noen utvalgte spillsider, men jeg synes at de skal få lov til det når de gir oss rollespillnerder nok av insentiver til å fortsette å kose oss gjennom historiene deres månedsvis etter utgivelse.
Rekkefølgen jeg har valgt er den jeg spilte gjennom spillet i. Siden Broken Steel øker øverste erfaringsnivå fra 20 til 30 og fortsetter hovedhistorien så valgte jeg å fullføre den sist. Utover det har jeg fulgt rekkefølgen utvidelsespakkene kom ut i. Det er ikke dermed sagt at det er den riktige rekkefølgen. Your mileage may vary.
Måten man aktiverer disse utvidelsespakkene på er for øvrig ved å starte en ny spilløkt eller hente opp en gammel en. Etter en liten stund vil man finne en rekke radiosignaler som leder en til nye steder.
Operation: Anchorage
Et av disse radiosignalene leder deg til en avsidesliggende bunker bemannet av avhoppere fra The Brotherhood of Steel. Etter å ha hjulpet de med å rydde opp noe skrot i form av supermutanter utenfor finner du veien under jorda. Der viser det seg at en eldgammel simulator nekter de tilgang til et lukket rom fylt med teknologi fra før krigen mot Kina.
Det eneste som gir tilgang til denne simulatoren er en Pip-Boy av typen du har festet rundt håndleddet. Som rimeligheten selv tar du selvsagt på deg oppdraget med å fullføre simulatoren mot lovnader om å få alle verdisaker som måtte befinne seg side om side med teknologien de er på utkikk etter.
Denne simulatoren ligner mye på den man finner et visst sted i historiedelen av hovedspillet. Forskjellen er at du nå inntar rollen som en menigmann i krigen om Anchorage. Programmet er utformet for å trene soldater til krig mot kineserne, og du våkner opp blant noen snødekte fjell med minimalt av utstyr. Etter kort tid får du kontakt med din overordnede, som forteller deg at du må kjempe din vei til trygghet. Deretter begynner moroa.
Utfordringen i denne biten av Operation: Anchorage er å komme seg forbi en mengde stasjonerte kinesiske soldater som vil ha tak i den patriotiske stumpen din. Moroa ligger i at spillet fra første start gir deg valget mellom å pumpe tempoet til toppnivå og skyte din vei fri eller snike deg frem. Sistnevnte er noe det var tilnærmet null av i Fallout 3, og det er forfriskende å se at det i de fleste tilfellene fungerer godt her.
Etter at du har kommet deg i trygghet får du ros av sjefens sjef. Siden tildeles du en rekke prestisjetunge oppdrag som for det meste går ut på å ødelegge vitalt kinesisk utstyr for å gjøre det lettere for resten av karene å drive kineserne tilbake til landet på andre siden av dammen. Det betyr for det meste at du får utøve vold over avstand med heftige skytevåpen.
Operation: Anchorage er nemlig langt mer actionpreget enn resten av Fallout 3. Spilleren får svært få valg, hvorav ingen av særlig tyngde, og dette er for det meste en ren og skjær skytefest. Det er ikke dermed sagt at det er en utelukkende dårlig ting. Fallout 3 er tross alt et rimelig dialogtungt spill, og jeg hadde ingen problemer med å kose meg med litt hjernedød nedplaffing som et avbrekk. I tillegg får du mulighet til å utforske visse deler av historien bak denne konflikten i Alaska gjennom ymse dataterminaler rundt omkring, så helt hjernedødt er det ikke.
Du ikke får tilgang til ditt eget utstyr ettersom du løper rundt i et dataprogram. Dermed er det utstyret du får og plukker opp som benyttes her. Dette inkluderer blant annet noen lekre lyddempede våpen, samt den unektelig lekne muligheten til å snikmyrde intetanende kinesiske soldater med kniv. Måten helsen din håndteres på er også annerledes. I stedet for å benytte doktorer, «stimpaks» eller spise mat, har du heller tilgang til helseposter på strategiske steder. Her er det som regel to automater som fyller opp helsen din og gir deg full ammunisjon igjen. Deretter er det på'n igjen med massakren.
Til tross for at det er moro med et lite avbrekk fra de tradisjonelle rollespillelementene så har Operation Anchorage visse svakheter. Omgivelsene er for det meste ganske kjedelige, historien er temmelig irrelevant og det kan fort bli litt for mye av det gode. Som et avbrekk fungerer denne utvidelsen fint, men de andre utvidelsespakkene viser at Fallout 3 er langt mer fornøyelig når det spiller på historiefortelling og gode dialoger. Det er tross alt et rollespill med skytespillelementer, ikke omvendt.
6 av 10
