PARIS (Gamer.no): – Jeg er nok dessverre ingen rockestjerne.
Den vanligvis svært utbroderte og rappkjeftede Yiliang «Doublelift» Peng rister bestemt på hodet når jeg setter divanykkene på prøve. Bare timer tidligere har han spilt foran en fullsatt sal i hjertet av Paris, på en scene som opp gjennom årene har gjestet alt fra Bob Dylan og Britney Spears, til Oasis og a-ha. Likevel insisterer han altså på at han ikke er noen rockestjerne.
Det er allikevel ikke til å komme utenom at den digre konserthallen i Paris rommer tusenvis av mennesker, mennesker som alle har møtt opp for å se Doublelift og de andre League of Legends-stjernene i aksjon. Samme hvor mye jeg prøver å overse det, er det noe ubestemmelig rockestjerneaktig over det hele, enten det er den elektriske stemningen som fyller hele lokalet eller blandingen av trampeklapp og ellevill jubel som formelig løfter taket med jevne mellomrom.
Jeg blir avbrutt av den selvsamme trampeklappen når de europeiske favorittene i Fnatic går på scenen rett utenfor rommet vi befinner oss i. Veggene rister, og på mange måter er det nesten som om vi sitter midt i salen.
Drømmer og ambisjoner
Men det gjør vi altså ikke: Doublelift står tvers overfor meg, lent opp mot et falleferdig skrivebord i et tilnærmet bøttekott rett bak hovedscenen. Han er både høy og tynn, og strutter av selvtillit som er verdig en som er blant verdens beste innenfor sitt felt, og samtidig vet at han er det.
– Det er selvfølgelig vanskelig, men jeg prøver virkelig å ikke la det gå til hodet på meg. Det er ikke til å stikke under en stol at League of Legends er noe av det største innenfor e-sport akkurat nå, og jeg er bare takknemlig for at jeg får lov til å være en del av det. Jo større det er, jo viktigere er det å holde føttene godt plantet på jorda, ler han.
Veien til toppen har imidlertid ikke vært enkel for Doublelift: Historien forteller blant annet om hvordan unggutten ble kastet ut hjemmefra i en alder av 18 fordi han spilte for mye League of Legends, og det tok godt over to år før han ble gjenforent med foreldrene sine. I mellomtiden rakk han å bli anerkjent som en av verdens beste AD Carry-spillere:
– Når jeg ser tilbake er det egentlig ikke så lenge siden jeg begynte å spille League of Legends – det er vel cirka tre år siden denne sommeren. Jeg husker i hvert fall at jeg akkurat var i ferd med å fullføre high school, og spillet hadde så vidt begynt å bli skikkelig populært. Sammenlignet med andre kom jeg egentlig ekstremt sent i gang, og om jeg husker rett tok det heller ikke lang tid før jeg ble en proff-spiller, utdyper han.
– Hva skyldes det da at du ble så god så fort? Var du kanskje et naturtalent? Eller spilte du bare fryktelig mye League of Legends på den tiden?
– Når sant skal sies spilte jeg vel egentlig ikke så veldig mye på den tiden. Det var selvfølgelig store svingninger fra dag til dag, og der jeg av og til spilte opptil ti kamper daglig, var det andre ganger jeg knapt fikk spilt noe som helst. Så jeg tror ikke jeg spilte stort mer enn noen andre, det var bare det at jeg virkelig likte spillet, og jeg tenkte på det dagen lang – selv om jeg ikke spilte det i virkeligheten spilte jeg det i hodet mitt. Gir det mening?
Doublelift stirrer drømmende inn i League of Legends-plakaten som pryder veggen bak meg, og bak de skarpe øynene og den bustete panneluggen aner jeg et spor av drømmene og ambisjonene som har ledet ham dit han er i dag. Alle må begynne et sted, og akkurat der og da lurer jeg nesten på om ikke jeg også skulle satset på en karriere innenfor League of Legends. Så går tankene til den siste kampen jeg spilte før avreisen til Paris, og ideen fordamper like fort som den dukket opp.
League of Legends' svar på Christiano Ronaldo
I mellomtiden har Doublelift begynt å prate igjen, og det han lirer av seg gir meg øyeblikkelig nytt håp:
– Jeg har alltid sagt at alle kan bli like gode som meg, eller til og med bedre enn meg. Det kommer bare an på hvor mye tid man tilbringer med spillet – det skader heller ikke å ha et visst talent til å begynne med. Og man kan selvfølgelig aldri slå feil hvis man har vokst opp med dataspill. Det lure gliset sier meg at han fyller alle disse kriteriene.
– På mange måter er e-sport akkurat som en vanlig sport. Ta for eksempel fotball: Sammenlign en guttunge som har spilt fotball daglig siden han var tre år, med en person som plukker opp en ball for første gang som tjueåring. Forskjellene er enorme, og der tjueåringen kan ha det kjempemoro med et spill som League of Legends, ender kanskje guttungen opp som Christiano Ronaldo.
Jeg smiler litt skjelmskt, usikker på om Doublelift nettopp proklamerte seg selv som League of Legends svar på Christiano Ronaldo. Overgangen til mitt neste spørsmål blir uansett mye mer passende: Det har seg nemlig slik at ved siden av å være en fabelaktig AD Carry-spiller, er den kinesiskættede proffspilleren, som nå står foran meg, også kjent for å være stor i kjeften, og spesielt overfor motstandere før store kamper.
– Hvor viktig er det egentlig å være karismatisk, rappkjeftet og utadvendt når man er en del av proffmiljøet?
– Jeg tror det kommer mye an på hvordan man spiller og hvor bra man presterer der og da. Er man skikkelig stor i kjeften, uten å oppnå gode resultater, kan det slå hardt tilbake på deg. Spiller du derimot bra, kan du med trygghet være litt breial: Da er det din tur til å stå i rampellyset, og man får bare et par slike muligheter i løpet av karrieren.
– Selv brøytet jeg meg fram ganske kraftig tidlig i karrieren min, og dette er noe av grunnen til at jeg har så mange fans som jeg har. Samtidig vet jeg når man bør roe seg ned.
Best i verden
Et jubelbrøl uten like ljomer utenfor bøttekottet vårt, og det er tydelig at Fnatic nettopp har gjort det stort i oppgjøret mot Taipei Assassins. Tankene går tilbake til League of Legends igjen, og hvor populært spillet egentlig er og hva det har betydd for e-sport. Doublelift har sine egne meninger på dette punktet:
– Om ti år tror jeg League of Legends vil ha den samme statusen som Starcraft har i dag: Det vil tilhøre fortiden, men vil samtidig stå som en essensiell byggekloss for hva som enn dukker opp i fremtiden. Starcraft var det største innenfor e-sport i sin tid, akkurat som League of Legends er i dag. Men det kommer et tidspunkt hvor noe nytt vil ta over, grunner han med en rynket panne.
– Og hva med deg, hvor lenge tror du at du vil holde på?
– Antagelig ett år til. Kanskje to hvis jeg er heldig – jeg begynner tross alt å bli ganske gammel, spesielt i forhold til AD Carry-rollen. Jeg fyller 21 år i sommer, og selv om det egentlig er ganske ungt, har de som er enda yngre et betydelig overtak hva mekaniske ferdigheter angår. Jeg har øvd mye og lenge, men før eller siden må man rett og slett bare legge karrieren på hylla.
Litt melankolsk ser jeg på klokka og innser at også intervjuet er i ferd med å ta slutt. Scenen skyter gjennom taket rett utenfor bøttekottet og jeg stiller mitt siste spørsmål:
– Ser du opp til noen andre League of Legends-spillere?
– Vel, jeg har hatt flere idoler tidligere, men ikke nå lenger. Det kan være farlig å overvurdere andre spillere, spesielt hvis det er spillere man risikerer å møte i fremtidige kamper. Man må alltid sørge for å ha et mentalt overtak, og personlig prøver jeg alltid å se på alle som mine likeverdige, eller til og med mindreverdige hvis anledningen byr seg. Doublelift smiler igjen nå.
– Så du tror du er best i verden?
– Ja. Tror du ikke det, vil du heller aldri bli det, avslutter han selvsikkert.