Ph34r my 1337 h4xx0r sk1llz!
Et Alias-spill hadde ikke vært troverdig uten en rekke høyteknologiske hjelpemidler, og ved hjelp av disse blir gameplayet enda mer variert. Blant dippeduttene du får tilgang til er et minikamera, låsedirker og et verktøy som brukes til å hacke seg inn på datamaskiner. Låsedirkene er morsomme, og benytter seg av håndkontrollerens vibreringsfunksjon for å gi deg fysisk tilbakemelding om hvordan du gjør det. Systemet er enkelt, men morsomt. Det er også artig å sette laseralarmer ut av spill ved hjelp av en pistol som skyter reflektorer, men det er definitivt gøyere de første gangene enn den tiende.
Hackesekvensene får form av en slags dårlig versjon av Mastermind, der du må gjette en kombinasjon av (oftest) tre bokstaver for å komme videre. De første par gangene du gjennomfører denne vil du antakelig synes det er ganske ok, men etter hvert blir det bare en unødvendig og ofte svært frustrerende forsinkelse (etter hvert får du attpå til begrenset med tid til å gjette kombinasjonene). Å gjette bokstavkombinasjoner har uansett ingenting med ordentlig hacking å gjøre, og vil jeg spille "Hollywood-hacker" skrur jeg heller på PC-spillet Uplink. Det er faktisk gøy, i motsetning til hackesekvensene i Alias.
Disse sekvensene er dessverre ikke det eneste med gameplayet som frustrerer av og til. Kamerasystemet fungerer stort sett greit (du styrer kameravinkelen med en stikke og karakteren med den andre), men noen ganger blir det litt problematisk og fører til ergrelse. En annen irriterende sak er at når Sydney skal manipulere ting i spillverdenen (åpne dører, hacke datamaskiner, osv) må hun stå akkurat riktig plassert, og dette blir ekstra kjedelig av at hun ikke kan stå for nærme tingen hun vil manipulere. Ofte må du derfor bevege henne litt frem og tilbake før du får mulighet til å gjøre det du vil.
Kanskje litt lett?
Disse detaljene påvirker heldigvis bare gameplayet i mindre grad, og Alias er stort sett veldig enkelt å spille. Du kan ikke lagre når du vil i dette spillet, men kun på spesielle lagrepunkter. Disse er rimelig godt fordelt rundt om på brettene, og systemet fungerer godt. Sydney sin helsetilstand vil langsomt forbedre seg hvis hun står i ro, og hvis hun er skadet kan du bare la konsollen stå en stund, så vil hun være helt frisk når du kommer tilbake. Du trenger stort sett aldri være redd for at fienden skal finne henne mens hun står ubevoktet, for saken er nemlig at de følger rimelig faste rutiner, og er ikke særlig interesserte i å lete etter henne på egenhånd. Det skal heller ikke mye til å riste av seg en fiende, og det må nok sies at den kunstige intelligensen godt kunne vært litt skarpere.
Presentasjonen til spillet er helt grei. Som nevnt tidligere gjør skuespillerne en rimelig god jobb, og lydeffektene ellers gjør akkurat det de må. Musikken bygger også fint opp om det som skjer på skjermen, men er ellers lite minneverdig. Grafikken er ganske pen, og animasjonene er gode. Omgivelsene er stort sett spennende å se på, og det mest minneverdige er kanskje museet i Kairo. Dessverre har ikke spillet implementert noen form for realistisk fysikk, så de nøyaktig modellerte dinosaurskjelettene får dessverre stå urørt - vi kan ikke tilfeldigvis komme borti dem litt for hardt slik at de faller sammen. Kanskje vi er bortskjemte.
Konklusjon
Alias er et spill som er lett å like, men som antakeligvis blir glemt innen året er omme. Det tilbyr mange timers god underholdning, og er dessuten langt fra så rett-frem som det ser ut i starten. Det intelligente kampsystemet og de mange hjelpemidlene gjør gameplayet variert og spennende, og selv om spillet slett ikke er vanskelig (mye takket være det at Sydney i praksis har "uendelig" helse, så lenge du er tålmodig nok til å vente) har det en grei varighet. Det er sikkert slik at tilhengere av serien er de som får mest ut av å spille Alias, slik det har en tendens til å være med slike spill, men det er slett ikke nødvendig med erfaring fra TV-serien for å ha det moro med dette spillet.
