Det ville være lett å fraskrive Alias som nok et middelmådig franchisespill av den typen vi har så alt for mange av allerede, og som ser ut til å bli en litt for stor del av spillindustriens fremtid. I utgangspunktet virker det nemlig som et helt ordinært tredjepersons actionspill hvor det eneste som skiller det fra andre spill i sjangeren er de lisensierte karakterene som skal lokke tilhengere av TV-serien til å kjøpe spillet. Det tar heldigvis ikke så lang tid før spilleren begynner å innse at gameplayet klarer å stå på sine egne to ben, og at Alias har mer enn lisensierte karakterer og kjente skuespillere å vise til. Dette er ikke et av årets storspill, men det er gøy å spille, varer rimelig lenge og nyter godt av både god grafikk, lyd og musikk. Med andre ord; dette er et spill du antakelig ikke vil savne om du ikke kjøper det, samtidig som det er et spill du vil få mye moro av om du kjøper det.
Redd verden. Igjen!?!
Spillets historie er rimelig troverdig i begynnelsen, men tar raskt av og blir både usannsynlig og dum, på tross av at den er skrevet av J. J. Abrams (for tilhengere kan det nevnes at spillet foregår mellom episode 19 og 20). Det som redder historien er skuespillerne, som jevnt over gjør en god jobb. De fleste karakterene spilles av de samme som spiller dem i serien, noe som er et definitivt pluss. Det er imidlertid ikke alle skuespillerne som høres like overbevisende ut, og dessuten er slett ikke alle dialogene like godt skrevet som det en forventer av et spill av denne typen. Spesielt føles de patetiske forsøkene på humor fra spillets teknologiekspert ganske slitsomme i lengden.
Uansett, i det store og hele går spillet ut på at du - som den kvinnelige agenten Sydney Bristow - skal hindre de onde skurkene Sark og Anna Espinosa å få tilgang på et slags laservåpen som kan brukes til å manipulere folks tanker og dermed kontrollere dem (det ultimative målet deres er sikkert verdensherredømme, det er alltid verdensherredømme de vil ha, slemmingene i slike spill). Spillets hendelser foregår på en rekke ulike steder rundt om på kloden, og disse er faktisk rimelig interessante. Når spillet begynner er Sydney forkledd som en servetrise, og besøker et kasino i Monte Carlo som eies av en av de slemme skurkene i spillet. Organisasjonen mistenker at det foregår skumle ting i kasinobygningen, noe det etter hvert viser seg at de har rett i. Det første målet for Sydney er å snike seg ubemerket inn i bakrommene i bygningen, men målene blir raskt langt mer spennende.
Kung Fu Kia Daewoo!
Sydney er ei atletisk jente, med mange bevegelser til rådighet. Kampsystemet i Alias er faktisk rimelig intelligent, og gir mange muligheter. I starten vil nok de fleste klikke frenetisk på de to angrepsknappene, men etter hvert som de lærer systemet å kjenne blir det langt mer spennende. I tillegg til en vanlig angrepsknapp har spillet en spesialangrepsknapp, og det Sydney gjør når du klikker på denne avhenger helt av situasjonen. Ligger det en fiende på marken foran henne vil hun for eksempel kunne gi ham eller henne nådestøtet (det er kanskje ikke særlig snilt å slå en som ligger nede, men det moralske spørsmålet hopper vi lett over her). Hvis hun er bak en fiende som ikke har merket henne enda kan hun bruke spesialangrepet til å ta livet av denne fienden stille og ubemerket, og hvordan hun gjør dette avhenger helt av hva slags våpen hun har (om noe). Stort sett går det på å knekke nakken til stakkaren på en eller annen måte.
Spesialangrepet brukes også intelligent i forhold til omgivelsene. Hun vil, for eksempel, slå hoder i tilgjengelige bord, kaste folk hardt mot vegger (og gi dem et godt slag i det de faller tilbake) eller slenge dem utfor avsatser og liknende. Dessuten kan hun selv gjøre spennende ting som å "klatre opp" vegger for så å ta saltomortale (typisk slike fancy bevegelser som ofte spilles i sakte film) eller hoppe ned på fiender fra avsatser og liknende. Variasjonen blir ikke mindre av at hun har en hel rekke våpen til rådighet, fra flasker, køller og feiekoster til kniver, sverd og økser. I tillegg kan hun bruke maskingevær, og disse er spesielt dødelige. Ammunisjon er det imidlertid aldri mye av, så disse våpnene blir stort sett bare brukt i spesialtilfeller. De andre våpnene har også en tendens til å gå i stykker etter hvert, så det blir mye ren håndkamp også.
Takket være denne variasjonen blir kampsekvensene spennende, brutale og rimelig intelligente. Akkurat slik vi liker dem, med andre ord. Men kamp er ikke alt Alias har å by på. Som nevnt over er det mulig å ta ut fiender med en enkelt, lydløs bevegelse om du ikke er oppdaget, og sniking kan spille en stor rolle i gameplayet om du ønsker det. Ikke bare kan du gå eller krype svært stille, men du kan også snike deg langsomt med ryggen mot en vegg, og titte forsiktig rundt hjørner for å sørge for at fienden står med ryggen til når du beveger deg forbi. Spillet inneholder mange muligheter på dette området, og gameplayet blir på den måten mye mer komplett. Dette er imidlertid ikke noe Deus Ex, og du har stort sett bare en vei å gå gjennom de lineære brettene. Dessuten er det å unngå fienden totalt ofte mer bry enn det er verd.
