Det hjelper ikke at det blir vanskelig å forutse dine troppers oppførsel. Flere ganger har jeg opplevd å få opp "mission failed" på grunn av enheter som automatisk stormer inn i en sikker død. Andre ganger nekter de enkelt og greit å følge ordre. Nå og da setter de seg også fast i ulike objekter, men ellers fungerer stifinningen stort sett som den skal. Fiender gjør ikke stort annet enn å løpe rett på eller trekke seg tilbake. Du trenger ikke bekymre deg for å bli utmanøvrert eller lokket inn i feller. Den kunstige intelligensen føles mer forhåndsskriptet framfor at fienden er i stand til å trekke egne beslutninger, alt etter hvilken situasjon den befinner seg i. Likevel burde du ikke ta for lett på motstanderne, da de tilsynelatende har evnen til å gjøre ti ting på en gang og vinner med hjelp av fart.
Savnede funksjoner Spillets største svakhet er imidlertid at det hele blir for typisk. Det lille særpreget uteblir. Ved å ekskludere flere funksjoner de fleste strategispill med respekt for seg selv har med, tar Alexander også ofte et par steg tilbake. Spilleren får aldri beskjed om at basen eller en tropp er under angrep, før han begynner å lide tap. Dette kunne vært forhindret ved å sette ut tropper som patruljerer området, og holder vakt - om en slik funksjon bare eksisterte. Synes du spillet er i det tregeste laget, er det ikke mulig å endre på hastigheten under innstillingene.
Som det ble nevnt tidligere, er det støtte for opptil sju spillere i en flerspillermodus. Denne er enkel å sette seg inn i, men mulighetene er noe begrensede. I likhet med enspillerdelen, bygger du opp en base, en hær og angriper fienden. Her finner du ingenting utenom det vanlige.
Når det kommer til det visuelle, tar Alexander i bruk tradisjonell 2D-grafikk. Her er det vanskelig å ikke beundre GSC Game Worlds øye for detaljer. Trær som vaier i vinden og pene, om ikke en smule urealistiske vanneffekter sørger for å gi liv til brettene. Bygninger er nokså detaljerte og stilige å se på, til tross for at det kan være vanskelig å se hva som er hva. Problemene dukker først opp når bildet er i bevegelse. Animasjonene har det med å se unaturlige ut, og 8000 enheter på skjermen samtidig har sin pris. Selv på kraftige maskiner, med detaljnivået på lavt, vil antall bilder per sekund til tider synke til det dramatiske. Jeg ville ikke bli overrasket om du faktisk kunne telle hvert enkelt bilde på det verste. Dette trekker naturligvis ned. Når det kommer til stykket, er grafikken godt mulig det beste med hele spillet.
Mindre bra er spillets lydbilde. Spillet kommer stappet med ekstramateriale fra filmen, som for eksempel et intervju med den verdenskjente komponisten Vangelis. Dessverre har ikke utviklerne tatt seg bryet med å hyre inn de ekte skuespillerne til å ta seg av stemmeskuespillet. Istedet blir vi servert den ene klisjéfylte dialogen etter den andre, spilt av amatørskuespillere. Effektene er ikke stort bedre, med de samme "arrgh" og "dunk"-lydene om og om igjen. Lydsiden reddes til alt hell av et solid soundtrack revet rett ut fra filmen.
Konklusjon Alexander hadde uten tvil et potensiale til å være et av årets store strategititler. Den storslåtte historien om Alexander den Store burde vært som skapt for strategientusiaster, som ville sette de små grå på prøve i fantastiske slag. Istedet er vi nok en gang vitne til at et spill går under på grunn av tidsfrister og sin bakgrunn som film. Resultatet er et uferdig spill med for lite særpreg og for store feil til at det kan klare å skille seg positivt ut i mengden. Kontrollene er uoversiktlige og spilldybde skal du lete lenge etter. Spillet kan glimte til med små, underholdende øyeblikk innimellom, men alle de overnevnte grunnene har dessverre satt sine spor. Det ser i det minste rimelig greit ut. Igjen må jeg nok se meg nødt til å si at filmen er bedre. Og den er ikke engang god.
