For få dager siden hadde Oliver Stones Alexander premiere på norske kinolerret. Som med enhver storfilm nå tildags, hører det så klart med en spillversjon. Det var Ubisoft som fikk snappet til seg rettighetene, men selve spillet er utviklet av GSC Game World. Selskapet har tidligere tatt seg av titler som Cossacks og American Conquest, og begge to faller under det jeg liker å kalle for gode strategispill. Så, hvordan lager man et spill basert på film om en av historiens største militærgenier? Det sier seg nesten selv at her er det snakk om slag av episke dimensjoner.
Alexander den ordinære Som jeg prøvde å hentyde til innledningsvis, faller Alexander dessverre for kort - både som strategispill og kvalitet. Historien om Alexander den Store mister på et eller annet vis mystikken i overgangen fra filmlerretet. Det lyder episk og fantastisk i historiebøkene og fungerer også til en viss grad i filmen. I spillet får du aldri følelsen av at du er den store krigeren, som til tross for en underlegen hær knuste alt av motstandere og erobret Østen.
Den første kampanjen tar for seg Alexanders karriere som hærfører og konge. Fra Makedonias marker til Babylons murer drar du med deg hæren og utvider ditt rike med nye områder. Korte filmsnutter fra filmen dukker opp med jevne mellomrom. På menyen står store slag, hvor tusener av soldater kastes i mot hverandre fra alle kanter, og videre mer tidkrevende oppgaver. Disse består for det meste i å oppdage skjulte templer og artifakter. Til tross for varierte oppdrag, er det langt mellom de underholdende øyeblikkene. Selv de største slagene kan lett pløyes igjennom på ikke stort mer enn ti minutter. Det føles urettferdig når de kjedeligere oppdragene, som tvinger spilleren fram og tilbake på brettene i søken etter store skatter, dras ut i det uendelige. Flyten i spillet oppleves lite bra.
Det burde imidlertid ikke ta lang tid før den første kampanjen er unnagjort. Da åpnes ytterlige tre kampanjer, hvor spilleren får ta rollen som tre av Alexanders største fiender; egypterne, perserne og inderne. Disse er naturligvis ikke like omfattende som hovedkampanjen og byr stort sett bare på mer av det samme. I tillegg kommer det forhåndsskriptede enkeltspilleroppdrag utenom kampanjene, den nesten obligatoriske skirmish-modusen og mulighet for opptil sju spillere over LAN/Internett.
Kvantitet, men ikke kvalitet Det er ikke til å komme unna at Alexander var langt i fra ferdig da det ble sluppet ut i butikkhyllene. Skrivefeil er ikke et sjeldent syn. Upresise beskrivelser av enheter løfter kanskje på et øyebryn eller to, men er ellers til lite hjelp. Gjentatte ganger fikk jeg øye på soldater som faktisk på magisk vis gikk gjennom bygninger. På toppen av det hele kommer et uoversiktlig og til tider horribelt kontrollsystem, som sørger for å forvirre spilleren ytterligere. Alt er med på å understreke at kvantitet så definitivt ikke er synonymt med kvalitet.
De fleste oppdragene gir deg i utgangspunktet en håndfull med arbeidere til å ta seg av ressurshåndteringen og bygge opp de mest nødvendige strukturene, som soldatbrakker, gårder, smed, osv. Har du spilt hvilket som helst strategispill tidligere, kjenner du igjen systemet. Oppbygningsbiten føles nokså kjedelig, uten de helt store innvendingene fra utviklernes side. Det er kanskje verdt å nevne at med det samme du starter produksjonen av for eksempel bueskyttere, vil soldatbrakkene fortsette å spytte ut bueskyttere til du går tom for ressurser eller selv gir beskjed om å stoppe produksjonen. Det høres kanskje vel og bra ut på papiret, men blir fort problematisk når en annen del av brettet krever din oppmerksomhet og du glemmer det hele ut. Du har heller ikke mulighet for å selv gi ordre om hvor mange enheter som skal rekrutteres.
I et spill som Alexander skulle en tro det var masse rom for taktikker. Hobbystrategene må imidlertid se seg skuffet. Til tross for at Alexander kommer komplett med muligheten for å dele soldatene inn i ulike tropper og i ulike formasjoner, vil det uansett ha lite å si for utfallet. Vanligvis kaster de seg sammen med fienden til en eneste stor klump, hvor den sterkeste og mest tallrike siden seirer. I kamp har du sjelden følelsen av å være organisert. Krig skal riktignok være kaotisk, og all heder til GSC Game World for å gjenskape den følelsen, men i et strategispill er det en fint å vite hvor du har dine menn.
