Dansende skygger
Det første jeg bet merke i da jeg så den første traileren for nærmere fire år siden var den fantastiske grafikken. Remedy skrøt fælt av sin hjemmebryggede grafikkmotor, og selv om det nå er noen år siden, imponerer Alan Wake med det visuelle. Skogene og det lille tettstedet Bright Falls føles ekte. Det føles bebodd og som om det har en historie og eksisterer utenfor spillverdenen. I tillegg leverer Remedy lys og skygger som få kan konkurrere med, og det skjedde mer enn en gang at øynene spilte meg et puss og en intetanende buske fikk smake blyet. Modeller og animasjoner er ikke helt på Uncharted-nivå, noe som gjør seg gjeldende når karakterene en sjelden gang ser mer ut som gispende fisker på land enn snakkende mennesker. 
Heldigvis har Remedy huket tak i skikkelige skuespillere med et spill som fokuserer såpass mye på historie. Alan Wake har kanskje ikke personligheten til den karismatiske Nathan Drake, men gjør en mer enn godkjent jobb – noe som for øvrig også gjelder til gangs for spillets lydteknikere.
Ofte når man spiller denne typen spill er man redd for å være redd. Det skjer nødvendigvis ikke så mye hele tiden – det er mer det å vente på øyeblikket det endelig smeller og helvete bryter løs at spenningen ligger. Remedy har visst å utnytte dette og har snekret sammen en vanvittig stemningsfull lydmix. Trærne brummer, vinden puster og uler, buskene rasler og husene knaker. Det burde være ulovlig å spille dette spillet uten fullt 5.1 oppsett, for her har til og med gode gamle Half-Life-utvikler, Valve, noe å lære.
Anmeldelse:Creative Sound Blaster World of Warcraft Wireless Headset
Konklusjon
Jeg kjenner nå at det vil gå en liten stund før jeg glemmer tiden jeg har tilbrakt i skogene rundt Bright Falls. Det finnes antakelig både dypere, mer actionfylte og skremmende spill der ute, men Alan Wake tar igjen alt dette med en ubetalelig og polert atmosfære. Karakterene er gode og troverdige, utsiktene er til tider penere enn virkeligheten og jeg satt som naglet fra start til slutt.
Det er ikke mye som er med på å trekke spillet ned fra en tier for min del. Det kunne kanskje vært større variasjon i fiender, og i tillegg flere måter å kvitte seg med disse på. Det er få, om enn noen, perioder hvor spille kunne dratt fordel av å la deg puste ut litt mellom løping i mørk skog og nedsabling av mørke skygger. Det finnes heller ingen flerspiller eller større insentiver til å kjøre gjennom en gang til da det er en helt og holdent lineær opplevelse.
Alt dette blir allikevel flisespikkeri, men tieren skal henge høyt. Uansett er jeg ikke i tvil om at dette ikke er det siste vi får se av godeste Alan Wake, og jeg tør vedde skjorta mi på at vi får se en fortsettelse på marerittet på Xbox Live i nær fremtid.
Alan Wake slippes til Xbox 360 14. mai. Finn beste pris her.
