Heder og ære
En av de tingene Against Rome gjør veldig godt er det såkalte æresystemet. Hver nasjon i spillet har en leder, og i tillegg til at han er en temmelig god kampenhet er det også hans egenskaper som bestemmer hva nasjonen kan bygge og liknende. Dette fungerer slik som forskning og oppgraderinger i vanlige spill av denne typen (Age of Empires, Rise of Nations, osv), men forskjellen ligger i at her trenger du ikke ressurser for at stammen din skal lære å bygge nye enheter og bygninger, men ære. Ære får du ved å vinne kriger, noe som betyr at hvis du bare sitter rolig hjemme i landsbyen din, så vil utviklingen din stagnere veldig raskt. Du tvinges med andre ord ut i kamp for å kunne utvikle deg.
Det er begrenset hvor mye ære en enkelt seier gir deg, og de ulike oppgraderingene koster forskjellige mengder ærepoeng. Du må derfor velge om du vil spare ærepoengene til dyrere oppgraderinger eller bruke dem tidligere. I tillegg til dette kan du oppgradere lederegenskapene til karakteren din, og dette koster også ærepoeng. En annen måte å bruke poengene på er å motivere soldatene innenfor lederens kommandoradius (et område hvor hans egenskaper har en positiv innvirkning på soldatenes egenskaper) ved å rope ut inspirerende kamprop. Motivasjon spiller en viktig rolle i dette spillet, og motiverte tropper sloss langt bedre enn umotiverte tropper (hvis troppene har svært liten motivasjon vil de rett og slett stikke av). Dette fører til at du må velge om du skal bruke ærepoengene dine for å forbedre vinnersjansene dine i det slaget du er engasjert i, eller om du heller vil spare dem til senere oppgraderinger, selv om dette påfører deg større tap i det pågående slaget.
For lett og for vanskelig
Den kunstige intelligensen er ikke så mye å skryte av. Folkene dine oppfører seg (med unntak av irritasjonsmomentene nevnt over) stort sett greit nok, og klarer å komme seg frem og tilbake på kartet uten å gå seg bort, men det er fiendens intelligens som er problematisk. Fiendehærer ser ikke ut til å helt vite hvor de skal, og kaster bort mye tid på å gå frem og tilbake, samtidig som de sprer seg på uheldige måter (slik at sjefen gjerne blir alene, og hvis du tar han, så vil stort sett resten av hæren bestemme seg for å gi opp). Et problem i "endless game"-moduset er at fiendelandsbyer stort sett alltid stagnerer på et veldig tidlig utviklingsnivå, og er derfor aldri noen trussel. De utvider seg rett og slett ikke, og dette tar bort veldig mye av utfordringen.
Dette er trist, for kampanjeoppdragene i dette spillet er alt for vanskelige. Dette spillet ser ut til å ha blitt laget med de aller beste strategispillerne i tankene, og er du nybegynner kan du bare glemme å følge spillets kampanje. Du får heller ikke mulighet til å velge vanskelighetsgrad. Det ser ikke ut til å være den kunstige intelligensen som står for utfordringen, men heller de umenneskelige oddsene oppdragdesignerne slenger mot deg. Hvis du elsker utfordringer inneholder Against Rome massevis av godbiter for deg, men hvis du er en normal gamer vil du nok slutte å spille dette spillet lenge før du har fullført det Spillet inneholder for øvrig også noen historiske enkeltoppdrag, og disse kan være spennende å prøve seg på.
Du kan spille Against Rome mot andre, enten over nettet (direkte, eller via GameSpy) eller lokalt nettverk (LAN). Det er svært få å spille mot for øyeblikket, og det er veldig usannsynlig at dette blir noen slager på nettet, men hvis du finner noen å spille mot har Against Rome potensiale til å være ganske morsomt. Det mest positive med flerspilleraspektet er at du slipper unna den datastyrte fiendens utrolig mangelfulle intelligens. Spillet kommer med tre ulike måter å spille flerspiller på. Den ene er en flerspillerversjon av "endless game", den andre er "deathmatch" (hvor spillerne starter med en landsby og hær, og må utslette motstanderne), og den tredje er de historiske slagene nevnt over. Opp til åtte spillere kan delta i flerspiller. Spillet har fire fraksjoner som alle har sine egne særegenskaper: Romere, hunere, keltere og teutonere.
