Verdig kunstig motstander
Den kunstige intelligensen i spillet er jevnt over bra. Når den skal kontrollere allierte styrker på to-fronts-brett kommer den litt for ofte til kort, men når den kontrollerer fiendens enheter er den en verdig motstander mot de fleste. Den er forholdsvis uforutsigbar og utspekulert, og vanskelighetsgraden er i grunnen noe av det som gjør Advance Wars: Dual Strike til et spill det er verdt å spille gjennom. Med motstanden føles også hver enkelt seier mye mer tilfredsstillende.
Kampanjemodusen er lang og spennende, med en fin stigende vanskelighetsgrad og mange krumspring i historien. I tillegg er det flere forskjellige moduser som kan velges, der man både kan spille mot den kunstige intelligensen og andre, levende spillere, både på samme maskin og via støtten for trådløs kommunikasjon. Det er også mulig å spille sammen med andre hvis bare én har spillet, via DS-ens "download play"-funksjon.
På hver og en av modusene er det et vell av kart å velge mellom, og mange forskjellige forhold ved spillet som kan stilles inn, både hvor mange spiller som skal være med, hvor mange ressurser som er til rådighet og så videre. Man kan også velge om kampen skal foregå på en eller to fronter, hvor lenge spillet skal vare eller om det er mulig å bruke spesialtriksene til offiserene. Mulighetene er med andre nesten uendelige.
Fascinerende kartredigering
Noe av det mest fascinerende utenom kampanjemodusen er riktignok kartredigeringen. Ved å ta i bruk den trykkfølsomme skjermen har utviklerne hos Intelligent Systems klart å trylle sammen et intuitivt verktøy. Når man attpåtil kan sende kart til venner som også har spillet, er herligheten komplett. Blir man noen gang lei av alle de forskjellige brettene som allerede er tilgjengelige i spillet, er det bare å sette seg ned for å lage noen egne, sende de til venner og kjente for så å hakke løs på hverandre via flerspillermodusen.
Hver gang to forskjellige enheter braser sammen i kamp zoomer spillet inn, og det lille slaget åpenbarer seg i en filmsnutt på den nederste skjermen. Den grafiske stilen her og i resten av spillet er en vellykket manga-inspirert tegneseriestil. De forskjellige offiserenes personlighet gjenspeiles i utseendet, og både menyer og filmsnutter i spillet er i en pen stilart og av imponerende kvalitet.
Musikken i spillet er skikkelig god. Rent teknisk er DS-ens muligheter for realistisk lydavspilling litt begrenset, men i musikkavdelingen til Intelligent Systems råder tydeligvis holdningen om at "man tager det man haver". Det er i hvert fall tydelig at utviklerne har tatt musikken på alvor i spillet, og kokt sammen en rekke gode musikkspor som både underbygger stemningen i spillet samtidig som de helt klart kan stå på egne ben. Noen vil gjerne si at musikken tilhører samme tidsalder som grafikken på spillkartet, men gode melodier og catchy rytmer er tidløse, og det er noe komponisten bak musikken her har forstått.
Konklusjon
Advance Wars: Dual Strike er noe av det beste som er laget for håndholdte konsoller, og er en skikkelig bauta av et spill. Med gode tekniske løsninger og en spennende historie klarer spillet å fenge og fange spilleren i sin egen verden, og faren er overhengende for å gå glipp av den riktige holdeplassen der man sitter i buss-setet og knuser den onde Black Hole-hæren. Kampanjemodusen er lang og god, og når man er ferdig med den er det fortsatt masse ekstramateriale igjen for å forlenge spilletiden. Tilfredsstillende grafikk, enkle kontroller og fin musikk hever opplevelsen ytterligere.
Dette spillet kan, og bør, være det loddet som tipper tvilernes vektskål i retning mot å kjøpe en DS. Dette er et fullverdig strategispill, og med litt tilpassing kunne dette klart blitt en hit på PC. Derfor er det enda mer imponerende at man faktisk kan pakke hele greia sammen i lommen, og fortsette å spille neste gang man har tid, uansett hvor man er.
Merk: Vi er klar over at skjermbildene er fra den japanske versjonen. Disse bildene er etter det vi kjenner til de eneste som er offentligjort, og vi har ikke anledning til å ta bilder selv.
