Advance Wars er en serie turbaserte strategispill fra samme utvikler som lager Fire Emblem-serien. Flere av utgivelsene har kommet på Game Boy-plattformen, men i 2005 tok serien steget over på DS med Dual Strike. En del har skjedd siden den gang, og resultatet er i dag en spillserie som er ferdig med puberteten og leverer en solid strategisk opplevelse.

Der hvor Dual Strike var et lysere og mer fargerikt, ja til dels nesten sukkersøtt spill, er Dark Conflict mørkere og mer dystert. Spillet inntar denne gangen en post-apokalyptisk drakt, hvor et meteorregn har drept 90 prosent av jordens befolkning. De resterende ti må kjempe mot lovløsheten som følge av mangelen på infrastruktur og ordensmakt. Solen skygges av et støvlag som atmosfæren vil bruke mange år på å bryte ned, så det ser ikke spesielt lyst ut for de overlevende.

Stereotypisk frelser

Du følger historien til Ed, som blir funnet av den tidligere offiseren O’Brian og hans nå private hær. Den naive offiseren har tatt på seg en frelserrolle i den nye verden, og prøver å redde så mange mennesker som mulig fra fortapelse. Mot han står en rekke krigsherrer med sine egne krigsmaskineri, og i kampen om lov og orden er det disse du møter på slagmarken.

Historiedelen av spillet er sentral og omfattende. Det er forferdelig mye dialog, og det blir et problem når denne har ganske stor grad av meningsløshet. Spillets tema er vel og bra, men spillfigurene er en serie av stereotypiske og kjedelige personer. Jeg er ikke mot spill med dialog, men når man så intenst forsøker å formidle følelser i et spill, bør det gjøres med et snev av innlevelse.

Ed er en erketypisk ung og veslevoksen gutt som bærer preg av liten livserfaring. Iført klassisk «PlayStation-hår», er han som dratt ut av et Final Fantasy-spill der han krangler med skurker, som for øvrig har en irriterende tendens til å si ting som «yarr» og «harr» flere ganger i hver setning. Jeg har sett dette tusen ganger før, og jeg er dritt lei dårlige dialoger hvor man på en konsis måte kunne fortalt akkurat det samme mengden informasjon med en tredjedel av teksten.

Heldigvis er det ikke historien dette spillet virkelig dreier seg om. Man er jo nesten nødt til å få meg seg dialogen, for man vil jo alltid vite hva som skjer. Det som er positivt, er at du ikke behøver å trykke deg gjennom tekstskjermene en gang til hvis du må spille scenarioet på nytt – et enkelt trykk på start-knappen tar deg elegant forbi dialogene og rett til kampskjermen.

Strategimuskler

Det er i kampene at Advance Wars alltid har vist sine muskler. Nesten som et ordinært brettspill, flytter du dine enheter fra rute til rute på kartet. Det er en rekke enheter innenfor både marine, luftvåpen og hær. Naturlig nok er det en form for balanse mellom disse. Store enheter som tunge stridsvogner, flytter seg kortere enn en infanterienhet satt opp på motorsykkel for hver tur. Det er også svært stor forskjell i ildkraft så vel som produksjonskostnader.

Som de gamle og klassiske strategispillene er styrkeforholdene enhetene seg i mellom lagt opp etter en stein-saks-papir-modell. Kampfly knuser kamphelikoptre, panservernskanoner knuser stridsvogner og så videre. Selvfølgelig vil alle enheter ta litt skade hvis noen angriper dem, men effekten er best hvis du utnytter nemesis-forholdet.

Enhetene tar skade når de blir angrepet, og dette vises på helsemåleren som spenner mellom en og ti. Hvis en enhet har blitt skadet, er reparasjon langt mer økonomisk gunstig enn produksjonen av en ny, og her kommer kartenes bygninger til nytte.

Bygningene på de ulike kartene er gode for flere ting. Fabrikkene lar deg produsere nye enheter, byområdene (representert av en skyskraper på kartet) gir deg penger, samt at disse reparerer og etterfyller enheter med ammunisjon. På samme måte som man i Company of Heroes vil holde på flest mulig forsyningspunkter, vil du her ha kontroll over flest mulig byområder, slik at du får råd å produsere de enhetene du er ute etter.

Simpelt, men engasjerende

Til tross for at gameplayet er forenklet i forhold til de mest avanserte strategispillene, er det overraskende strategisk og engasjerende – det er nesten som et svært avansert sjakkspill. For å skape nyanseforskjeller, slik at man ikke bare stanger mot en fiende med eksakt samme enheter, er det lagt inn små, subtile taktiske forskjeller.

Den figuren du velger som kommandant i en kamp, har innvirkning på kampsituasjonen, for eksempel ved at enhetene enten flytter raskere eller restituerer skade raskere. Landskapet på kartene har betydning, og en infanterigruppe forsvarer seg mye bedre i tungt fjellterreng enn ute på den åpne sletten. Enheter har også mulighet for å gå opp i rang tre ganger, og selv om det påvirker enheten, er blir de ikke så sterke at de bringer skjevhet inn i gameplayet.

Spillets historiemodus, som spenner over et tjuetalls forskjellige brett, er i noe ubalanse med tanke på læringskurve. Den fungerer ganske godt i små intervaller, hvor du gradvis får kontroll på flere enheter og nye bransjer av forsvaret. Men på enkelte tidspunkt kan spillet føles mye vanskeligere fra ett brett til et annet.

Dette er mest synlig rundt en tredjedel inne i spillet, hvor fienden blir markant sterkere bare over natten, og taktikken som du egentlig ikke trengte i de tidligere oppdragene, plutselig blir påkrevd. Et lignende taktskifte finner sted når man begynner å slåss mot flere fraksjoner, men det er ikke like tydelig som når man er forholdsvis fersk i spillet.

Svært sentral flerspiller

Det virkelig store med Advance Wars: Dark Conflict er verken den strategiske styrken eller kjernebalansen, for denne har mer eller mindre vært til stede gjennom hele serien. Det som gjør at Dark Conflict skiller seg markant ut, er de flotte flerspillermulighetene. Lokalt kan man spille to på èn og samme DS, eller opp mot fire stykker trådløst.

Hvis man sliter med at kompisene ikke har DS eller dette spillet, er muligheten for å spille over Internett en kjærkommen tilvekst som gjør at man kan spille nesten hvor som helst og når som helst. Med hjelp av mikrofonen kan man til og med også ha stemmekommunikasjon med spilleren i andre enden.

Når kampene blir store, begynner også rundetiden til hver spiller og gå opp, noe alle som har spilt turbaserte strategispill har fått kjenne på kroppen. Det som er hendig med dette spillet, er at du kan legge DS-en ned på bordet, se på TV, spille et annet spill eller lese en bok mens den andre spilleren tar turen sin, for med en gang det blir din tur igjen, skifter musikken.

Musikken har også tatt en ny vending, og fremstår sammen med resten av temaet og de nedtonede fargene som litt dyster. Kontrollermessig er spillet svært lettspilt. Alt som foregår på slagmarken kan kontrolleres enkelt ved hjelp av pennen, så du trenger i praksis ikke ha hender for å spille det engang.

Konklusjon

Advance Wars: Dark Conflict er dyster og fargeløs oppfølger til en av tidenes beste håndholdte strategiopplevelser. Når det er sagt, synes jeg dette kler spillet svært godt. Hvis man ser bort fra den tidvis trøttende dialogen, har franchisen blitt mer moden, og en skulle tro at det ville kunne appellere til den eldre delen av spilldemografien.

Som strategispill på håndholdt konsoll er dette noe av det ypperste på markedet. Det er morsomt i enspiller, men har sin store styrke i den meget velgjorte flerspillerdelen. Det har kanskje mistet litt av den japanske sjarmen fra sine tidligere kapittel, men spillbarheten er bedre enn noen gang.