LOS ANGELES (Gamer.no): Ofte sier man at hvis en oppfølger er «mer av det vi fikk i forgjengeren» er det kanskje ikke godt nok. Det kan ofte være riktig, men i DOOM Eternal sitt tilfelle ser dette ut til å være en utelukkende god ting.
id Software perfeksjonerte i mine øyne skytespill i høyt tempo med DOOM i 2016. Doom Slayer, figuren man styrer, føltes som et ustoppelig godstog med ett mål for øye: Å utslette alle fiender som kom i veien for han. Vel, denne gangen har den personifiserte maktdemonstrasjonen pakket med seg enda flere våpen og måter å bevege seg raskt gjennom demoner og nivåer på, og jeg kjenner fortsatt på det deilige adrenalinkicket jeg fikk etter en times tid med spillet på E3-gulvet.
LES OGSÅ: Når samarbeid blir blodig alvor i Gears 5 Escape Mode »
Alle frykter Doom Slayer
Starten av demoen jeg prøvde fikk meg til å glise bredt og nikke ondskapsfullt. Bokstavelig talt, jeg gjorde faktisk det. Mulig Bethesda-representanten ble litt ukomfortabel. Som Doom Slayer går du gjennom en romstasjon full av vitenskapsmenn som prøver å kontrollere et sikkerhetsbrudd som har ført demoner fra Mars til stasjonen. Rommet du går gjennom er i «lockdown», og alle blir bedt om å holde seg der til det er trygt igjen.
En vitenskapsmann holder på å gå i veien for Doom Slayer til han plutselig ser hvem du er, blir livredd og løper vekk. Alle menneskene – som for øvrig er på din side – er livredde for deg fordi de vet hvor hensynsløst du utsletter alt som står i veien for deg. De tungt bevæpnede sikkerhetsvaktene foran døren ut til demon-infisert territorium ser ut som skjelvende, livredde guttevalper når de ser hvem du er.
Ut døren bærer det, og det tar ikke mange sekunder før tung, industriell «tech metal» banker på trommehinnen nærmest i takt til hensynsløs nedslakting av helvetes horder. Ah, det føles godt å være tilbake.
Fra Phobos til kjernen av Mars
Det virker som id Software har hatt som mål å stille alle aspekter ved DOOM opp et hakk. Med nye måter å bevege seg gjennom banene på, som veggklatring og evnen til å kunne bykse fremover i luften etter hopp (eller dobbelhopp), blir bevegelse variert og morsomt, både i kampområder og på vei mellom dem. Som et resultat av dette har alle områdene jeg fikk se en viss mengde vertikalitet, som gjør dem mer variert enn tidligere.
Et av de nye våpnene, Super Shotgun, bidrar også til bevegelighet: Det fyrer av vanlige skudd hvis du bruker primærskyteknappen, og med den sekundære knappen fyres det ut en kjetting med en krok på enden som fester seg til fiender. Men istedenfor at denne kun funker på mindre fiender som blir trekt til deg, flyr du rett mot dem uansett størrelse. Med en pumpehaglen klar til å tilintetgjøre dem. Ja, det føles like godt å gjøre som det høres ut som.
For å toppe det hele har man fått to nye kule funksjoner i kamp. Du kan kaste granat på nedkjøling. Uendelig granat der altså. I tillegg har drakten til Doom Slayer blitt oppgradert med en skuldermontert flammekaster, som også går på nedkjøling. Setter du fyr på en fiende med denne, vil deler av rustningen deres dette av – jo lengre de brenner, jo mer faller av. Bitene kan du plukke opp for å fylle på din egen rustning.
Galskap perfeksjonert
Og med det er kampsyklusen en perfekt sirkel: Bruk din trofaste motorsag for å sage opp fiender for ammunisjon. Sett fyr på dem med flammekasteren (som du kan bruke samtidig som du håndterer våpen) for rustning. Gjør du nok Glory Kills – en spesielt voldelig drapsanimasjon du får når fienden er svekket tilstrekkelig – kan du bruke en ekstra aggressiv versjon for å slå liv ut av fienden som du kan plukke opp.
Som nevnt er nivåene i DOOM Eternal mer vertikale enn tidligere. Et eksempel på dette er rett etter åpningssekvensen, hvor man skyter seg selv ut av en gigantisk kanon kalt BFG 10000 og lander på biter av Mars som har blitt sprengt delvis åpen. Her hopper og bykser og klatrer man seg nærmere og nærmere Mars, med økende antall demoner rundt seg for å krydre litt mellom plattformspillingen. Alt dette mens det eksepsjonelt energiske lydsporet til komponist Mick Gordon oppmuntrer deg til å aldri senke farten.
Konklusjon
Jeg har testet en god del spill på E3-messen i år, men jeg kan si uten den minste tvil at DOOM Eternal var det desidert morsomste å spille. Vekslingen mellom forskjellige våpen – som man fortatt aldri trenger å lade opp – Glory Kills, motorsaging, flambering og byksing via entrehake for å ta knerten på demoner store som små, ble aldri en kjedelig affære under demoen. Ja, her er mange nye kule måter å gjøre dette på, men spillet er fortsatt fint balansert når det kommer til vanskelighetsgrad. Den siste sjefskampen i demonstrasjonen var svært vanskelig, og jeg endte opp med å bare løpe forbi den istedenfor.
Hva angår historie, aner jeg ikke hva som foregår. Og det gjør meg ingen ting. Det eneste vi vet er at deler av spillet foregår på Jorden, og nå også deler på Phobos og Mars. Historien i DOOM fra 2016 var bedre enn den hadde noen rett til å være, og jeg aner som sagt ikke hva den går ut på denne gangen. Jeg vet bare at jeg liker alt jeg har sett så langt. Spenn deg fast og gled deg til november, for dette blir en heftig tur.
For flere sniktitter og nyheter fra E3-messen, sjekk ut vår E3-seksjon »
