Husker du World in Conflict? Dette var actionstrategi på sitt beste, der amerikanerne og russerne slåss mot hverandre i en kald krig som ble varm. Order of War fra Wargaming.net forsøker på litt av det samme, bare satt til andre verdenskrig og flere av den konfliktens mest kjente slag. Fokuset er på action, spektakulære angrep fra eksterne enheter og filmatiske slagsekvenser. Likevel snakker vi om et sanntids strategispill. Kan moroa ta overhånd slik at de små grå ikke får noe å bryne seg på?
Enkelt og greit
Basebygging kan du se langt etter i Order of War, her handler alt om enhetene og hvordan du bruker tilgjengelige forsterkninger. Du styrer enheter per kompani, det betyr at mikrostyring ikke er aktuelt. Enhetene bestemmer selv hva som er beste angrepstype. Infanteri vil for eksempel automatisk bytte til håndgranater om fiendtlige stridsvogner nærmer seg. Dermed er ditt ansvar først og fremst troppebevegelser og kombinasjoner av disse.
Selv om Order of War ikke er noe avansert spill, er det ikke slik at du bare kan kjøre alle dine enheter mot fienden og lene deg fornøyd bakover. Her må du ta hensyn til hvilke enheter du møter, for så å velge din strategi. Flankering og bruken av lokkeduer er én slik strategi. I møte med fiendtlig artilleri er det selvmord å sende panser rett på forfra. Send heller få enheter rett på, og resten på flanken. Dette er suksessoppskriften!
Husk også at gutta dine skyter ganske vilt rundt seg om du ikke gir dem spesifikke ordre. I det overnevnte eksemplet bør alle beordres til å angripe artilleri, siden disse spiser stridsvogner til frokost.
Kampanjedelen er delt i to, der du enten spiller amerikanere og deres innmarsj i Frankrike eller Tyskernes forsvar av østfronten. Todelingen er særs velkommen og du har mange timer moro foran deg med totalt 18 scenarioer. Poenget med de fleste kartene er å ta over kontrollpunkt på kartet. Disse punktene gir nemlig resurspoeng, som igjen setter deg i stand til å hente inn forsterkinger.
Du kan nemlig ha et mylder av enheter på kartet samtidig, og utover i spillet er det ganske store hærstyrker du skal holde styr på. Kontrollpunktene blir også mange, og da blir krigen skikkelig moro. Det hele blir en kamp om å heise ditt flagg på alt av punkter, en stillingskrig som er sitrende spennende. Det blir ikke mindre nervepirrende av at begge sider kan kalle inn ekstern støtte om du kontrollerer visse kontrollpunkt. Her snakker vi om herlige flyangrep og bombardement fra artilleri. Nydelig når du er i en knipe!
Linedanser
Man har fått til en spennende variasjon i enheter, og jeg synes man har lykkes godt med balansen. Den eneste enheten som tenderer mot å være for mektig, er standardartilleriet. Heldigvis blir det raskt sårbart, både når du angriper bakfra og når det er i bevegelse. Enda sterkere artillerityper har lengre omladningstid, noe som gjør det mulig å komme innpå utysket og ødelegge det.
Du må nemlig være aggressiv her, fienden gir deg ingen pauser. De kaller inn forsterkninger selv, så raskt de bare kan – derfor må du bedrive blitzkrieg på høygir for å kunne få kontroll over hele kartet. Farten spillet har bidrar bare til at dette er god underholdning, stressinga blir et velfungerende adrenalinrush.
De store og varierte kartene er også et positivt element ved Order of War. De legger opp til at du kan lure fienden, samt at det skal være vanskelig å helgardere seg mot fiendtlige angrep fra flankene. Dermed blir du hele tiden sittende helt fremme på kanten av kontorstolen. Du kan blant annet bruke soldater til å snike deg gjennom skoger og overrumple fienden – eller jevne skogen med jorda ved hjelp av stridsvogner og bare fyre løs.
Topografien er god i Order of War, og skaper enda mer levende kart. Problemet er at jeg ikke kan se at høydeforskjell har så veldig mye å si for enhetene, i hvert fall om vi ser bort i fra infanteri. Jeg kan ikke se at artilleri eller stridsvogner får bedre rekkevidde fra høyden, og det burde de jo ha.
Det meste på kartet kan ødelegges, men det er også mulig å bruke blant annet bygninger til din fordel. Fotsoldater kan nemlig okkupere hus, og dra voldsom fordel av det. Ja, jeg synes enheten faktisk blir litt for mektig i disse situasjonene – det skal veldig mye kanonild til før smårollingene blir utslettet. Den samme gjengen kan også ta dekning i skyttergraver. Her er ikke dekningen så god som i hus, men det er ingen tvil om at infanteriet er vanskelige å få has på også her.
Mensaklubben
Som vi har vært inne på må enhetene tenke mye selv i dette spillet, og det fungerer stort sett ganske så bra. Når slaget er i gang angriper de med relevante våpen mot like relevante fiender. Det er under forflytning de største problemene åpenbarer seg. Større enheter har lett for å sette seg litt fast, spesielt siden de er organisert i kompanier. Da blir de ikke helt uavhengige av hverandre, og det merker du i trange partier av spillet. Soldater kan også bruke irriterende lang tid på å komme seg i hus og skyttergraver, her kan hele tropper forsvinne fordi det liksom er kø i døra.
Du måles hele tiden i Order of War, og mellom bretten kan du dra nytte av din suksess. Prestasjonen din måles nemlig både i medaljer og poeng. Sistnevnte kan brukes til å oppgradere enhetene dine, en fin form for mikrostyring utenfor slagene. Du kan gi enhetene oppgraderinger som bedre treffsikkerhet, beskyttelse, fart og slagkraft. Slikt motiverer, det er jo moro å få oppleve at soldatene dine bare blir bedre og bedre.
Det første som møter deg i Order of War er mellomsekvenser tatt rett fra Discovery Channel, med ekte bilder fra denne gigantiske konflikten. Sammen med gode forklaringer før oppdragene skapes det en ramme som dufter herlig av realisme.
Nå er brettene også vakre og detaljrike, så det grafiske er det ikke mye å utsette på. Dis over innsjøer, støv som virvles opp bak stridsvogner og flotte solnedganger bidrar positivt til innlevelsen.
Jeg synes også kameraet fungerer tilfredsstillende, men som alltid etterlyser jeg mer utzooming. Det blir litt uoversiktelig innimellom, selv om spilles reddes litt inn av det gode minikartet. I tillegg forsøker man å kjøre på med en filmatisk vinkel, der slagene blir sett fra en dokumentarfilmperspektiv. Moro i noen sekunder, men høyst unødvendig. Jeg vil ha oversikt når det kriges, ikke se hvordan en av soldatene mine tar ladegrep.
Stridslydene er solide gjennom hele Order of War, og med volumet skrudd opp er det ingen tvil om at du befinner deg midt i en bråkete kaos. Stemmeskuespillet er noe variabelt i mellomsekvenser, men jeg gleder meg over at de ulike stridende snakker sitt eget språk på slagmarken. Musikken bikker litt over i det pompøse, og det at den kjøres ganske tungt i en evig loop gjør at ørene kan oppleve mindre smerter etter hvert.
Du kan nyte Order of War både over lokalt nettverk og på nett. Det er bare seks kart tilgjengelig, men det er likevel ikke noe problem å ha det moro i den ene modusen som tilbys. Det å fange alle kontrollpunktene mot en menneskelig motstander er veldig hektisk, men også ganske så fornøyelig. Hvis du har tatt til deg erfaringer fra enspillerbiten skal du heller ikke se bort i fra at det blir en triumf eller to. En annen bonus er at du kan spille som russer her, dermed får du flere enheter å leke deg med.
Konklusjon
Order of War er lett å lære og lett å like. Spillet hopper på en måte etter World in Conflict, der fokuset er like mye på hektisk action som strategiske avgjørelser. Enspillerkampanjen er delt, slik at du kan spille både amerikanerne og tyskerne i kjente slag. Måten du hele tiden må kjempe om kontrollpunkter og be om forsterkinger sørger for non-stop krigføring der du må ta hensyn til hvilke enheter du bruker til hva.
Enkelte problemer er det, slik som dårlige veivalg hos enkelte enheter og en litt tynn flerspillerdel, men det forhindrer ikke at Order of War er fornøyelig spill. Andre verdenskrig er i hvert fall langt i fra død i spillsammenheng, det er helt sikkert.
