Etter syv års utvikling kom endelig dagen for spillutvikler Grinding Gear Games. Deres kronjuvel og hjertebarn Path of Exile kunne endelig kalles ferdig. Betatesting av spillet har pågått i flere år, og det har vært en stille, forsiktig mumling om at dette gratisspillet er minst like godt som mastodonten Diablo III.
Min første opplevelse med spillet var for et drøyt år siden. Den gang fikk jeg ikke spilt all verdens mye, men kom fra opplevelsen ikke overstadig imponert. Nå, etter å ha brukt et voksent antall timer på det ferdige produktet, er jeg ikke flau over å innrømme min feilvurdering.
Jeg skrapet så vidt overflaten på dette actionrollespillet med mine små timer i fjor. Her finnes det så mye dybde, og mange spennende nyvinninger i denne sjangeren at jeg rett og slett ikke rakk å se alt.
Runde nummer to med Path of Exile har vært en meget underholdende opplevelse.
Komplisert moro
Det mest spennende og unike med Path of Exile sammenlignet med andre spill i samme sjanger, er klasse- og evnesystemet de har skapt. Du starter spillet med å velge en av seks ulike klasser, men klassen du velger har liten betydning for spillestilen du til slutt ender opp med.
Man kan for eksempel velge den tynne, spinkle heksedamen som klasse, men måten du får egenskaper og evner i spillet, kombinert med et uhyre komplisert og stort evnekart, gjør at du kan bygge din figur akkurat som du vil. Dermed kan heksedamen svinge massive økser med største selvfølgelighet.
Til syvende og sist har klassevalget noe å si bare på hvor du starter i evnekartet, samt kjønn og utseende på din spillfigur.
Valget mitt falt på «Marauder», en svær braute av en mann som så ut som han spiste andre voksne menn som snacks. Jeg liker å spille tøffe, skjoldbærende figurer i denne typen spill. En figur som tåler en god porsjon juling før han kneler. Denne fyren så ut som akkurat den typen.
Kjøtthaugen min våkner på en strand. Skipet han seilet med har sunket, og han blir skipbrudden i landet Wraeclast. Et lite hyggelig sted infisert med zombier, fæle beist av varierende størrelse, kannibaler og en hel haug av andre ting som har lyst til å gjøre livet hans kortest mulig.
På stranden ligger det heldigvis en klubbe, og det tar ikke lange stunden for man moser skaller på vei mot nærmeste frihavn. Musa er hovedinstrumentet, tro mot sjangeren. Du klikker dit du vil at figuren din skal bevege seg, eller på fienden du vil ta av dage. Høyre, midtre og venstre museknapp kan alle ha angrep. Etterhvert som du beveger deg videre får du også flere angrep, som kan knyttes til andre knapper og taster.
Angrepsjuveler
Måten utviklerne har løst hvordan du får og nyttegjør deg av nye angrep er intuitiv og interessant. I stedet for at du låser opp nye angrep etterhvert som du går opp i erfaringsnivå, er angrepene bundet fast til juveler. Disse juvelene finnes i fargene rød, grønn og blå, og kan enten stjeles fra fiender eller anskaffes som belønning for utførte oppdrag. På utstyr du plukker opp er det ofte «sockets» i en av de tre fargene. Ved å plassere juveler på riktige farger kan du nyttegjøre deg av nye angrep.
Min figur fikk for eksempel tidlig en rød juvel med angrepet «Ground Slam». Denne ble plassert i en rød «socket», og dermed kunne det angrepet tas i bruk. Etter å ha brukt den juvelen en stund øker også styrken til angrepet. For hvert nivå gjør du litt mer skade, men det koster også mer energi å bruke. Alle figurer kan i utgangspunktet bruke alle angrep, så lenge man møter minstekravene.
For å gjøre systemet enda mer åpent og komplisert, finnes det også juveler som ikke er et angrep i seg selv, men som blant annet kan gi andre angrep mer skade, eller gi liv tilbake til figuren din. Disse må plasseres i «sockets» som er er koblet sammen med angrepet du vil modifisere.
Det er alltid en god balanse mellom godt utstyr, riktig «sockets» og hvilke modifikasjoner og koblinger du helst vil ha. Ta min figur som et eksempel. I starten ble «Ground Slam» og «Heavy Strike» mine hovedangrep. Etter mange timer med spilling hadde ikke det forandret seg, men fordi andre juveler var koblet sammen med mine angrep, er egenskapene til angrepene mine endret.
Mye å velge mellom
Når jeg bruker «Ground Slam» får figuren min i tillegg tilbake liv når en fiende treffes, og det er en stor sjanse for fienden blir satt fyr på. «Heavy Strike» gir meg også liv, men det angrepet kan også svimeslå fiendene. Det er en veldig dybde i systemet, og sjansene er store for at du vil klø deg i hodet over alle valgmulighetene du står ovenfor.
Som om ikke det var nok får du også poeng hver eneste gang du går opp i erfaringsnivå. Disse poengene skal plasseres i et evnekart som er stort, komplisert og overveldende ved første øyekast. Valgmulighetene er enorme, det er bokstavelig talt hundrevis av muligheter. Alt i evnekartet er passive egenskaper som mer helse, mer skade med øks eller sverd, mer magipoeng og så videre. Etter hvert som man tar seg tid til å lære kartet, åpner det seg et hav av ulike spillestiler du kan velge blant.
Etter hvert som man tar seg tid til å lære dette kartet, åpner det seg et hav av ulike spillestiler du kan velge i.
Som nevnt tidligere ble min figur bygd med det målet å bli et staut kjøttbeist som tålte en støyt. Dermed var det naturlig å velge noder som gav meg mer helse eller mer skade med hammer, som kjapt ble mitt favorittvåpen. Øverste nivå er per idag 100, og det er mange poeng som etterhvert skal plasseres ut. Skulle du velge noder og retninger i evnekartet som ikke fungerer med din figur, kan du i prinsippet ende opp med noe du ikke kommer deg videre med. Da er eneste mulighet å starte på nytt, og planlegge bedre neste gang.
Ikke nådig
Disse feilvalgene merker du best når du kommer deg opp i vanskelighetsnivå. Som i Diablo III er historien og spillet delt opp i tre forskjellige deler, og når du er ferdig med siste, begynner du på nytt i del 1. Eneste forskjellen er at du har med deg alle nivåene og utstyret ditt, og vanskelighetsgraden er skrudd opp et hakk.
De to første vanskelighetsgradene bød ikke på allverdens utfordringer. Det er når man begynner å komme opp på «Merciless», den siste vanskelighetsgraden det begynner å bli utfordrende. Når du kommer deg gjennom den, åpnes et nytt område der du kan fullføre ulike kart for å komme deg enda høyere i nivå. Disse kartene er de vanskeligste som finnes i spillet per idag.
Skulle du imidlertid ha problemer underveis, eller bare liker selskap, så kan spillet nytes med opp til fem andre spillere samtidig. Alle områder, kart og sjefsfiender kan spilles sammen med en gjeng kompiser. Opplevelsen blir veldig annerledes når man spiller sammen med en gruppe. Vanskelighetsgraden kunne blitt skrudd opp enda mer, jeg synes det ble hakket for lett når man fikk hjelp av andre.
Områdene du går igjennom er varierte, det samme med fiendene du møter på. Man må tenke på hvordan man tilnærmer seg ulike grupper med fiender, slik at man ikke møter døden for ofte. Kontrollene fungerer veldig godt, og figuren gjør det spilleren ber den om. Det eneste som kan bli et problem og et irritasjonsmoment i kamper er at spillet stopper opp ganske ofte. Det kan gjøre at visse situasjoner blir veldig mye mer spennende enn andre, fordi man plutselig spretter opp et annet sted enn du trodde du var, med mye mindre liv en du trodde. Utover dette er kampene og kontrollene veldig bra satt sammen. Animasjonene er kanskje hakket stivere enn Diablo III, men lydeffekter og morsomme fiender gjør opp for dette.
Konklusjon
Path of Exile oser av kjærlighet og godt håndtverk. Det har mange timer med kvalitetsunderholdning, og er et spill jeg trygt anbefaler til alle som er på utkikk etter et alternativ til Torchlight II og Diablo III.
Måten utviklerne har løst klassesytemet på, og den enorme mengden med valgmulighet det byr på er veldig bra. Det kan virke overveldende til å begynne med, men når man først blir kjent med systemet er det fantastisk. Det å sitte og pønske ut alternative figurer, andre måter å spille på og veier man kan gå er morsomt i seg selv. Enda mer morsomt er det å teste ut teoriene i praksis.
Kampsystemet fungerer også veldig godt. Utover i spillet må du regne med å møte en tøff utfordring. Fiendene er mange og varierte, og spredt over mange ulike landområder. Grafikken er god, spesielt liker jeg de dystre, mørke huleområdene og lyssettingen der. Historien er ikke all verdens, men en passe pompøs dialog og godt stemmeskuespill hjelper på.
På en måte kan historien i Path of Exile sammenlignes litt med Dark Souls. Det er ikke nødvendigvis det man blir fortalt som er spennende, det er hva man legger i det man ser og opplever som gjør settingen og verdenen så fascinerende.
Path of Exile er gratis, det er vellagd, spekket med innhold og utfordring, og er et meget godt alternativ til alle som liker, eller vil teste denne sjangeren.
