Har du noen gang lurt på hvordan det ville føles å sitte bak rattet på en gedigen lastebil, låst i en dødelig kamp på Barcelonas trange gater mot en fiende i et tilsvarende stort kjøretøy? Eller om det i det hele tatt er mulig å hoppe fra en bil til en annen, mens begge beveger seg i full fart nedover motorveien?
Vin Diesel vet svaret, og hans siste inntog i spillverdenen innfrir de fleste forventninger du har til et spill som hovedsaklig baserer seg på omdømmet til en action-skuespiller, på både godt og ondt. Samtidig byr Wheelman på nok overraskelser og minneverdige øyeblikk til at du stadig blir imponert under størsteparten av spilletiden.
Ikke akkurat Shakespeare
Mange av spillets beste kvaliteter er tydelig inspirerte av bilserien «The Fast and The Furious», som Vin Diesel er mest kjent for på det store lerretet. Dette er også tilfelle når det gjelder historien, men sluttresultatet er ikke på langt nær like gunstig som spillmekanikken.
Du styrer hovedrolleinnhaveren i rollen som Milo Burik, en agent fra amerikanske CIA som skal infiltrere det kriminelle miljøet i Barcelona. Enkelt nok, men dessverre er plottet utført på en meget sjanglete måte da det febrilsk veksler fokus mellom forskjellige lumske bakmenn i et stort, men uinteressant persongalleri som nesten utelukkende består av ensidige voldsmenn med påtvungne aksenter. Vin Diesel spiller slik han alltid gjør, og dialogen utspiller seg hovedsakelig som en slags verbal konkurranse i macho-replikker.
Det finnes en større underliggende trussel som du må hanskes med når historien etterhvert kommer til poenget mot slutten av reisen. Det er derfor synd at fortellingen ved dette tidspunktet stagnerer i over en time, helt tydelig for å forlenge din tid med spillet, før det hele avsluttes på en nokså forutsigbar måte.
Oppdrag med høy underholdningsverdi
De varierte og meget underholdende oppdragene retter opp mye her. For å skaffe deg et godt rykte i den kriminelle underverdenen må Milo ta seg av diverse oppgaver hovedsakelig ved hjelp av et og annet kjøretøy. Oppdragene kan dreie seg om å kapre verdifulle biler, til det mer prekære. Som for eksempel å skremme en gjengleder ved å kjøre så risikabelt som mulig mens han henger fast på taket, eller omdekorere et kontorlokalet ved å kjøre tvers gjennom det.
Mye av gleden du får ut av disse oppdragene skyldes måten spillet skaper filmatiske øyeblikk som er helt på linje med det beste fra filmverdenen. Disse flettes sømløst inn i selve spillet istedenfor lange mellomsekvenser, noe som betyr at du alltid har kontroll over det som skjer. Det som er enda mer imponerende er hvordan spillet klarer dette med tanke på at du har tilgang til hele Barcelona, så og si uten restriksjoner.
Actiohelt på 1-2-3
De tilfredsstillende oppdragene støttes av et meget kompetent og omgjengelig kontrollsystem. De grunnleggende kontrollene er slik som du forventer fra et bilspill, men det har sjelden vært så enkelt å manøvrere hjørner og bevege deg gjennom trafikken som i The Wheelman. I tillegg til dette har Milo en rekke unike og imponerende ferdigheter til disposisjon. Disse er faktisk så bra at de er verdt å nevne individuelt.
Du har for det første muligheten til å utføre et slags støt både fremover og til sidene. Dette brukes til både å skade og skyve unna innpåslitne bilister, og generelt skape ødeleggelse i den ellers så vakre byen. Som du da kan tenke deg er det slik at også bilen din kan komme ut for en del skade, og at du i visse situasjoner blir nødt til å velge et nytt kjøretøy. Dette kan både enkelt og grasiøst utføres ved å nærme deg et hvilket som helst annet kjøretøy slik at Milo kan hoppe over til det og nådeløst sparke ut den intetanende sjåføren.
For å toppe det hele har du nå også bilversjonen av det såkalte «bullet-time» hvor alt foregår i sakte fart mens du fyrer av skudd mot dine motstandere. Dette kan også gjøres samtidig som du spinner rundt og kjører baklengs for å kvitte deg med eventuelle fiender som måtte etterfølge deg. Det hele er meget overdrevent, men da kun på den beste måten som forsterker spillets filmatiske preg.
Det er også noen sekvenser som foregår til fots der du i mer konvensjonell stil tar skjul bak gjenstander og veksler skudd med opposisjonen. Kontrollen her er meget enkel med et siktesystem som gjør mesteparten av arbeidet for deg. Slike situasjoner dukker opp fra tid til annen og er neppe spillets høydepunkt, men fungerer godt som korte avbrekk.
Ser best ut på sitt raskeste
The Wheelman er teknisk sett gjennomsnittlig bra, og er forsåvidt et av de få tilfeller hvor Unreal 3-motoren er tatt i bruk til et bilspill. Stillestående ser både Barcelona og bilene helt greie ut, mens karakterene har fått litt hardere medfart, noe som merkes spesielt når kamera kommer tett innpå i mellomsekvensene. Derimot ser alt mye bedre ut når spillet kommer ordentlig i gang og spesialeffektene rundt kollisjoner hjelper på en god del. Spillet klarer også å holde bildehastigheten oppe selv i de raskeste og mest kaotiske øyeblikk. Ladeskjermen dukker forsåvidt opp hver gang du velger et nytt oppdrag, men lastetidene er ikke så lange at du har grunn til å bli utålmodig.
Den kunstige intelligensen i spillet er til tider også meget god. Byens innbyggere og bilister vil gjøre sitt beste for å unngå deg og antisiperer din kjørebane, og om du skulle kommer for nær vil personer på noe bemerkelsesverdig vis kaste seg unna. Dine motstandere på veien er heller ikke dumme og vil gjøre sitt beste for å få deg til å kollidere.
Ingen venner
Det er mye småplukk man kan velge å erge seg over i The Wheelman, men dette kan for det meste overses da spillet gjør opp for dem på andre måter. Likevel er det et par ting som er verdt å nevne helt på tampen. Slik som at spillet overhodet ikke har noen flerspillermodus, noe som er bemerkelsesverdig innenfor sjangeren (det er derimot kanskje ikke like rart med tanke på utvikler Midway sine finansielle problemer den siste tiden). Det er absolutt ikke slik at alle spill må føre en flerspillerdel, og mangelen påvirker heller ikke totalvurderingen, men i Wheelman sitt tilfelle ville det vært meget kjærkomment ettersom spillets hoveddel ikke er av imponerende lengde.
En måte spillet faktisk kompenserer for dette er med en større mengde sideoppdrag. Disse har derimot ingen tilknytning til historien og mangler mye av den filmatiske tyngden som medfølger de andre oppdragene. Det er noen bonuser å hente ved å fullføre disse på en tilfredsstillende måte, men de er strengt tatt ikke nødvendig for å fullføre spillet.
Konklusjon
Det er mange sterke og etablerte alternativer på markedet for de som er glad i action og raske biler. The Wheelman klarer å skille seg ut fra disse ved å kjøre sitt eget løp, med en rekke imponerede effekter og egenskaper. Likevel er det et noe gjennomsnittlig spill som nå og da kommer til syne under lakken og dette blir neppe en klassiker på linje med Vin Diesels «Escape from Butcher Bay». The Wheelman er som man ofte sier, verdt å plukke opp for de som har en forkjærlighet for denne typen spill, men samtidig har spillets unike kvaliteter potensiale til å trekke inn spillere som ellers ville styrt unna. Prøv gjerne demoen, om du liker det du opplever kan det være greit å vite at det er mye mer av det samme å hente i fullversjonen.
The Wheelman er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.
