Act of War: Direct Action fortjente riktignok ingen pris for originalitet da det landet i butikkhyllene for drøyt et år siden. Parallellene med Command & Conquer-serien kunne ofte være svært iøynefallende, og det er ikke til å stikke under en stol at utviklerne lånte ideer fra andre både titt og ofte. Likevel var det denne finurlig blandingen av kjente og kjære elementer tilsatt et par gode egne som gjorde spillet verdt å spille. Nytenkning er nemlig ikke alt - stil kan ofte utgjøre forskjellen på katastrofe og suksess, og her hadde Act of War mye å gå på. Spillet tvang deg sjelden til å ta omveier, men presset deg i stedet til å møte fienden tidlig i oppdragene. Dessuten kunne det skilte med urbane omgivelser man ikke hadde sett maken til i andre strategispill.
USA mot nye kriser
Den første utvidelsespakken står snart klar til utgivelse, og tar steget videre. Historien fortoner seg nokså likt lignende spill i samme sjanger; USA kastes ut i et eneste stort kaos etter at den sittende presidenten blir myrdet og begge presidentkandidatene blir angrepet dagen før valget. Elitegruppen Task Force Talon med major Richter i spissen tar på seg oppgaven med å avdekke hvem som står bak, og det viser seg fort at terroristorganisasjonen The Consortium har en finger med i spillet igjen. Krigsfronten utvides denne gang til de Karibiske øyer og Mexico, og i enkelte oppdrag vil man til og med slåss mot terrorister på toppen av skyskrapere i New York. Eugene Systems sparer ikke på kruttet og gir oss den ene heftige actionsekvensen etter den andre. Målet blir tydelig lagt fram for spilleren, og en vet hele tiden hva man skal jobbe mot. Det er den delen hvor det faktisk skal utgjøres som byr på utfordringene.
Istedenfor å legge til en ny side til de eksisterende tre (den amerikanske hær, Task Force Talon og terroristene), utvides hver side med nye enheter og oppgraderinger. Terroristene får blant annet tilgang til nye typer rakettkastere og missiler, mens den amerikanske hær utstyres med nye rekognoseringshelikoptre. De nye legehelikoptrene er kanskje blant de mest nyttige, da de kan sendes fram til fronten og helbrede sårede soldater. Ellers sørger de nye enhetene for litt mer variasjon, og fyller ut hull der det trengs. Jeg vil mye heller se et forsøk på å balansere spillet ytterligere enn å få en ny fraksjon som i verste fall ikke etterlater annet enn rot. Her virker det som Eugene Systems har gjort en god jobb.
Maritim krigføring
High Treason introduserer også for første gang sjøenheter til alle sidene i spillet, og gir spilleren muligheten til å ta del i enorme sjøslag. Ubåter kan senke enorme fregatter, men har sjelden sjanse mot hangarskip utstyrt med helikoptre skapt for å utrydde ubåter. Luftputebåter transporterer soldater lett og kjapt fra en øy til en annen, mens cruisere sørger for sikkerheten. Det er ca. 15 ulike sjøenheter totalt, og som med resten av spillet er nøkkelen til suksess å ha de rette sammensettingene til de rette oppgavene.
Dette blir ikke minst viktig når man kommer til nok et nytt innslag i spillet – leiesoldater. Hver spiller kan leie inn en av ni forskjellige elitesoldater som hver og en spesialiserer seg innen et felt, mot at man betaler en stor forsikringssum. Disse kan i stor grad påvirke utfallet av et slag dersom de blir brukt fornuftig, men en bør være forsiktig. Harde skader og dødsfall straffes med at en ikke får full tilbakebetaling når kontrakten løper ut. Det blir uten tvil spennende å se hvor stor rolle de får i flerspillerkamper, og om Eugene har gjort jobben sin med å balansere dem godt nok.
Direct Action hadde en tendens til å bli for lett innimellom, selv på de høyeste vanskelighetsgradene. Dette ser det nå ut som utviklerne har tatt til seg, da fienden er langt mindre forutsigbar i sine sjakktrekk enn tidligere. Den veksler fort mellom ulike spillestiler og sender ikke lengre enheter inn i en sikker død – i hvert fall ikke uten å overveie situasjonen på forhånd. Den forbedrede intelligensen er kanskje mer merkbar i spillets ”skirmish”-modus, siden enspillerkampanjen fremdeles er svært lineær og delvis forhåndsskriptet.
Grafisk ser spillet fortsatt tålelig pent ut, selv om versjonen jeg sitter med bærer preg av å være uferdig. Skygger er fremdeles ikke som de skal være og enheter har en tendens til å forsvinne sporløst. Dessuten dukket det opp episoder hvor det var plett umulig å angripe fiender som nådeløst plaffet ned soldatene mine. Det er kun snakk om skjønnhetsfeil som forhåpentligvis blir tatt hånd om i den siste fasen av utviklingen. Litt mer bekymringsverdig er det problematiske kameraet som slettes ikke gjør som jeg vil bestandig. På New York-oppdragene kan det bli uhorvelig vanskelig å navigere seg frem, ettersom man må styre enhetene på taket av bygninger, hundrevis av meter over bakken.
Konklusjon
Jeg ville løyet, hadde jeg sagt at Act of War: High Treason er noe særlig mer originalt enn Direct Action. Det er det nemlig ikke. Jeg gleder meg derimot til å kunne iscenesette flere moderne sjøslag, for det begynner å bli en stund siden sist et sanntidsstrategispill ga meg samme muligheten. Utvidelsespakken tetter hull der det er naturlig, og gir oss ellers mer av det samme – kjappe slag som er like underholdende som de er lett tilgjengelige. Det er strengt tatt alt en utvidelsespakke trenger. La oss bare håpe at Eugene Systems bruker sine siste dager fornuftig.
