Mens den nye strømmen av sanntids-strategispill stort sett følger Warcraft-formularen og introduserer alle mulige rare rollespillelementer til sjangeren, utfordrer Act of War: Direct Action selveste Command & Conquer. Bare dette i seg selv er som å grave sin egen grav, sier skeptikerne. Act of War kommer heldigvis ut av det med både navn og ære i behold. Det er ikke til å legge skjul på at serien Westwood skapte i 1995 har vært en stor inspirasjonskilde for Eugen Systems når de gikk i gang med utviklingen av Act of War. Likhetene er mange. Enkelte ganger nesten for tydelige. Likevel finnes det nok av gode idéer her til at spillet ikke kun føles som gammelt nytt i ny innpakning. Dessuten er det en ganske kul følelse å sparke rompe foran Det Hvite Hus.
Ikke akkurat Oscar-verdig
Allerede under installasjonen dukker det opp en filmsekvens som umiddelbart drar spilleren inn i handlingen. En politisk debatt om oljepriser er kanskje ikke den ultimate interessevekkeren blant gamere, men det er uansett en fin introduksjon til spillets hovedhistorie. Det mest iøynefallende blir riktignok at spillet tar i bruk ekte filmsekvenser med ekte skuespillere. Command & Conquer: Red Alert 2 fra 2000 var det siste som prøvde seg på dette. Det er tydelig at de har vært bundet av et nokså trangt budsjett, da filmsnuttene varierer fra det middelmådige til det direkte flaue, og skuespillerprestasjonene er av heller laber kvalitet. Når det er sagt, er det av en eller annen merkelig grunn litt ekstra stas og moro å se ekte skuespillere i aksjon fremfor polygonmodeller.
Selve spillhistorien er nokså uinteressant og ganske typisk for denne typen spill. Oljeprisene går til værs når terrorister går til angrep på de største olje- og energifeltene rundt i verden. Folket krever at regjeringen reagerer. Det gjør de og plutselig er helvete sluppet løs. En krig som tar deg med til blant annet Kongressbygningen i Washington, Londons gater og ørkenen i Egypt. Det er en veldig lineær historie, full av vrier og rare generaler med plagsomme aksenter. Å kjempe mot terrorister på dørstokken til dronningen av England tilhører kanskje ikke de mest realistiske krigsscenarioene, men på den annen side gir det deg en opplevelse litt utenom det vanlige. Underholdningen er der, men troverdigheten må du derimot se langt etter.
Det finnes bare én kampanje i spillet, hvor du inntar rollen som Major Jason Richter, leder av elitegruppen Task Force Talon. Med den amerikanske hær på din side kjemper du mot The Consortium (populært omtalt som bare 'terroristene') i 33 kapitler. De er alle tre spillbare i spillets skirmish-modus, og alle kommer med sine fordeler og ulemper. Task Force Talon kan skryte på seg at de har det mest høyteknologiske utstyret, men til gjengjeld det dyreste. The Consortium på sin side går heller for kvantitet til en billig penge framfor kvalitet. Sist, men ikke minst har vi den amerikanske hær, som satser på ren styrke. For å få tilgang til de fleste godene her, kreves det at du har bygget det meste som går an å bygge. Akkurat som i Command & Conquer: Generals, har hver side tilgang til et spesialvåpen- eller enhet.
Spillets eneste ressurs er penger, og kan samles inn på ulike måter. Den første og mest vanlige metoden for denne typen spill, er å opprette oljekraner og bygge et raffineri i nærheten. Deretter vil tankbilene ta seg av resten, og pengene renner automatisk inn på kontoen. Herfra blir det bare mer og mer interessant. Siden store deler foregår inne i storbyer, finnes det alltid et eller annet bankbygg i nærheten som bare venter på å bli tømt. Dette gjør du ganske så enkelt ved å kommandere noen soldater til å ta over bygget. Det er et system som spesielt i skirmish eller flerspillerdelen tvinger spilleren til å møte motstanderen tidlig i kampen. Slagene konsentreres ikke lenger bare rundt basene.
Sist, men ikke minst mottar du en pen liten slump med penger for å ta sårede, fiendtlige soldater til fange. Sett dem i et feltsykehus eller fengsel og pengene vil forsette å renne inn. Du kan til og med utveksle krigsfanger for å få et lite blikk av kartet for en begrenset periode. Det er alltid frustrerende å miste soldater og samtidig vite at fienden kan tjene penger på det. Å frakte sårede soldater vekk fra felten vil belønnes.
