Ace Combat er for flyspill hva Ridge Racer er for bilspill. Alt som måtte finne på å være utilfredsstillende med jagerflyving er blitt klippet vekk, det som er igjen er blitt destillert og kondensert til små dråper av spillglede som smaker så mye mer enn de burde.

Det er ikke noe morsomt å tanke eller lande for å bunkre våpen, så jageren din er bevæpnet med hundrevis av raketter, klasebomber og taktiske atombomber. Bombetokt glir over i vill luftkamp og tilbake, over blendende vakre fjell, daler, byer og hav. Rakettsporene dine tegner sirlige mønstre mot asurblå himmel og fargesprakende soloppgang.

Ace Combats estetikk står i stil med spillopplevelsen. Det er ikke helt realistisk, heller fotostilisert: Akkurat passe overeksponert, alltid gyllent og med store, ulne skyer mot ellers klar himmel. Det er ekstremt innbydende. Det er vanskelig å forestille seg en bedre scene å spille jagerpilot mot.

Fortellingen snubler, men du er her for å fly

Såpass vanskelig, tydeligvis, at Namco heller ikke har klart det. Spillets elegante og simpelthen overnaturlig kule presentasjon står i skarp kontrast mot den suppete, symbolladede fortellingen som har blitt presset inn mellom oppdragene. Visst ser det flott ut, i den grad at jeg brukte en god stund på å forstå at det var spillmotoren som tegnet spetakkelet, men stemmeskuespillet er ren ørevoldtekt og den ufokuserte, slappe fortellingen forsøker å skildre krigen fra flere vinkler, men blir raskt didaktisk, forutsigbar og pinlig. Mellomsekvensene kan med hell hoppes over, for alt du trenger for å nyte spillet blir fortalt deg i brifingen.

Og det er ekstremt lett å nyte spillet. Hver eneste lille ting du gjør oversvømmer deg med visuelle belønninger. Å snu flyet er å se den vakre verdenen spinne rundt deg, å avfyre raketter er å se små punkter av lys skyte avsted, dovent bøye av for å følge et dødsdømt fly og deretter fly tvers gjennom den blomstrende eksplosjonen. Så langt i år har jeg ikke spilt noe som gir den samme følelsen av fryd, den samme ilingen nedover ryggen som Ace Combat.

Å klarere terreng i aller siste øyeblikk, se raketter fare forbi deg eller skyte ned et gigantisk hangarfly væpnet med dronestyrte cruiseraketter er uhorvelig tilfredsstillende. Og hver minste lille ting du gjør bygger også opp Ace Combats versjon av racingsjangerens «boost-måler». Når et segment på måleren er fullt, kan du kalle inn ildstøtte og renske skjermen for fiender, enten det er bakke- eller luftmål.

Kunsten å regne ild fra himmelen

Fra et eller annet sted bak deg trylles det frem et helt rakettbatteri. En myriade av kondensspor males på himmelen foran jagerflyet ditt og slår inn i flysider, panservogner og rakettstillinger. Selv om du ikke gjør noenting selv, føles masseødeleggelsen som en belønning for din innsats, en triumf man uheldigvis sjeldent ser maken til i dagens spill.

Selv om man kan velge å vrake i et meget delikat utvalg spesialvåpen, fra luft-til-luftraketter som avfyres seks av gangen, til bomber som lobbes i en tung kurve mot målet sitt i et tilfreds hån av fysikkens lover, overgår ingen av dem tilfredsstillelsen av å kalle inn ildstøtte. Ildstøtten bidrar også til å gi spillet en regelmessig flyt av hard kamp mot enorme odds, til bedagelige øyeblikk av stille slakt når du høster fruktene av din innsats.

På grunn av denne mekanikken får nesten alle mål i spillet en betydning, en rolle i spillets mangefasetterte risiko/belønnings-struktur. Til tross for den gigantiske våpenlasten din, er det nesten alltid flere fiender enn du kan klare å skyte ned og den merkelig passive flypartneren din bidrar ikke noe særlig. Hvis du klarer å ta ned hele skvadroner med fiender via ildstøtte, lønner det seg å knerte hvert eneste mål man får låst siktet på. Men du vet sjeldent nøyaktig hva kampene vil bringe, så enhver beslutning er en kalkulert risiko.

Oppdragene består nemlig stort sett av flere operasjoner du må støtte. Flyskvadroner eller kavaleridivisjoner møter uventet motstand, og du må jevne ut oddsene. Disse slagene foregår faktisk i verdenen rundt deg, med tung ildveksling og stadig uttynning av rekkene. For eksempel trenger du ikke ta knekken på hele forsvaret til fienden, det holder å ta ut artilleriet dine styrker ikke kan nå, eller ta ut AWACS-flyet som sørger for radar og målsøkerassistanse til fiendens jagere. Restene klarer dine medsoldater og -piloter feie opp selv. Du er general, ikke stuepike.

Strukturell integritet

Men iblant overraskes du. Oppbygningen i historien sørger for at du skjønner når spillet er i ferd med å nå et vendepunkt eller en spenningstopp, slik at du er forberedt på (og forhåpentligvis væpnet til) uforutsette omstendigheter. Men du vet aldri helt når en skvadron illsinte, vepseaktige fly med bistre flygeress bak spakene plutselig kan flanke deg fra en fjern skybank eller når himmelen plutselig tar fyr rundt deg i en kaskade av tungt antiluftskyts.

Det er i disse situasjonene spillet er på sitt beste og verste. De små tidsbegrensningene på hvert oppdrag er veldig generøse, og gir deg ofte inntrykk av å ha all tiden i verden. Så god tid at du uten problemer kan moppe opp noen ekstra luftvernskanoner eller jage en jagerskvadron på flukt. Plutselig er du nesten tom for raketter og må kjempe mot usannsynlig raske og manøvrerbare fly med tungt luft-til-bakkeskyts og mitraljøse.

Så lenge du spiller litt forsiktig, unngår du stort sett situasjoner som dette, men etter at du har gått i fella én gang, betrakter du spillet med et litt mer varsomt blikk. Du begynner å tenke mer på eventualiteter og slutter å ta de spennende og uvørne sjansene som skaper de største triumfene. Du havner på defensiven i et spill som handler om å fyre opp etterbrennerne og foreta umulige snuoperasjoner rett i synet på et innkommende rakettbatteri for så å fyre et halvt dusin raketter i fjeset på overraskede fiender.

Men når spillet går knirkefritt og utfallet utelukkende bestemmes av din egen innsats eller hvor egnet våpnene dine er, er Ace Combat 6 et utrolig spill. Det vandrer ikke langt fra stiene serien har tråkket opp over de siste ti årene, så gamle fans vil kanskje kjenne seg vel godt igjen. Men Ace Combat 6 er fortsatt et skinnende blankpolert spill, det mest spennende og intense jeg har spilt i serien så langt.

Det er et sjeldent tilgjengelig og jovialt spill som lar deg spille med forenklede kontroller om du skulle ha lyst til det, og tilbyr deg nesten realistisk kontroll over flyet hvis vil fly og ikke bare skyte ting. Mengden med forskjellige jagere og våpen lar deg spille nesten akkurat slik du selv har lyst, og hvert eneste oppdrag består av høydepunkter som perler på en snor, stort sett blottet for dødtiden så mange andre spill lider av mens du leter etter en dør eller prøver å finne ut hvordan i alle dager utviklerne har tenkt du skal løse en gitt situasjon.

Konklusjon

Ace Combat 6 er så veldesignet at det føles som ditt spill. Utviklerens intensjoner er gjemt bak tykke lag med motivasjoner og belønninger, og spillet forteller deg ikke hvordan du skal nyte det. Det lar deg selv oppdage og bestemme hvordan det skal trakteres for å gi mest mulig tilbake. Spillmekanikkene og regelsettet er så veldefinert at de blir spillets egne naturlover, og hver eneste bosskamp eller klimaks er et blankpolert, gjennomtenkt spillkonsept i seg selv, ikke bare en fiende som tåler ekstra mye eller kaster en større skygge over skyene.

Den eneste grunnen man måtte ha til å mislike Ace Combat 6, er et intenst hat mot enten jagerfly eller moro. Det er ikke ofte spill som dette kommer ut av ingensteder, hverken tynget ned av «hype» eller løfter det ikke kan holde. Det har nesten ingen nye ideer og det er blottet for noble, innovative og til syvende og sist mislykkede eksperimenter. Det snakker spillmediets eget språk flytende, og er meget tilfreds med det. Det vil du også bli.