A Vampyre Story er en av de mest etterlengtede utgivelsene i eventyrsjangeren, og det er langt fra rart. Spillet kommer nemlig fra Autumn Moon Entertainment, et selskap dannet av Lucasarts-veteran Bill Tiller, og Lucasarts-arven har vært lett å se i skjermbilder fra spillet.

En vampyr ved navn Mona

Spillet følger Mona, en fransk operasangerinne som har et lite problem. Den onde vampyren Showdy von Kiefer har nemlig blitt forelsket i henne, og for en vampyr holder det selvsagt ikke å beundre noen på avstand. I stedet har han kidnappet henne, tømt henne for blod og forvandlet henne til en vandød. Dette er hun ikke spesielt begeistret for (selv om hun er fast overbevist om at hun egentlig ikke er en vampyr, men bare har fått en mystisk, vampyrlignende forbannelse over seg), og det største ønsket hennes er å komme tilbake til Paris, og gjenoppta karrieren i operaen.

Helt i starten av spillet får hun muligheten hun har ventet på. Shrowdy treffer to vampyrjegere, og møter sitt smertefulle endelikt. Men selv om Shrowdy er borte, er Mona fortsatt fanget i den gufne vampyrens slott. Ikke bare er utgangene låst, men slottet er også plassert midt i en stor innsjø, bebodd av et irritert sjøuhyre. Heldigvis er ikke Mona helt alene; flaggermusen Froderick har besluttet seg for å hjelpe henne, både med ideer og en og annen fysisk oppgave.

A Vampyre Story er et tradisjonelt pek-og-klikk-eventyr av den gamle skolen. Du styrer Mona (med Froderick på skulderen) rundt i slottet og omgivelsene rundt, ved hjelp av et enkelt musebasert grensesnitt. Miljøene er fulle av ting du kan undersøke eller manipulere, og ved å holde inne museknappen mens du peker på noe, får du opp en liten meny. Denne lar deg undersøke, manipulere (eller plukke opp), snakke med (eller smake på) og eventuelt fly til det du peker på.

Velkommen hjem, fortapte eventyrer

Hvis du har lang erfaring med sjangeren vil du umiddelbart føle deg hjemme. Ikke bare det, men A Vampyre Story vekker tydelige minner om eventyrspillenes storhetstid på nittitallet. Da Bill Tiller beskrev spillet som et gotisk Monkey Island traff han spikeren rett på hodet – det er nettopp dette A Vampyre Story er. Fra de flotte, håndmalte bakgrunnene og den nærmest ekstreme vitsetettheten, til de mange sære gåtene og de rare figurene du møter, er dette et spill som lett kunne vært hentet rett ut fra Monkey Island-universet.

I løpet av spillet treffer du som sagt mange merkelige personligheter, som du kan slå av en prat med. Du vil få snakke med alt fra kjipe steinstatuer, levende torturredskaper og kriminelle rotter, og selv om få av dem har noe virkelig fornuftig å si (dette er egentlig ikke et spill hvor folk sier fornuftige ting), vil de stort sett kunne hjelpe deg videre. Men siden dette er et eventyrspill, må du selvsagt ofte gjøre dem en tjeneste eller to før de hjelper deg.

Du vil også møte en rekke mer eller mindre intrikate hindringer, som kun kan overkommes ved hjelp av logikk og fantasi. Gåtene i spillet er stort sett av den tradisjonelle «finn ett eller annet og bruk dette på riktig plass, eller i kombinasjon med riktig ting»-typen, men vi får også noen litt mer avanserte nøtter (for eksempel et par situasjoner der vi må lage magiske drikker ved hjelp av ulike ingredienser).

Utviklerne har lagt inn en rekke ting for å gjøre spillopplevelsen så glatt som mulig. Du kan for eksempel trykke tab-knappen for å få oversikt over alle interessante objekter på et skjermbilde, noe som i stor grad eliminerer problemet med «pikseljakt», altså at du kaster bort mye tid på å studere omgivelsene for å finne små og godt skjulte gjenstander som er nødvendige for å komme videre.

Et interessant element ved brukergrensesnittet er at Mona ofte velger å ikke plukke med seg større gjenstander. I stedet husker hun bare på hvor de er, slik at hun automatisk kan hente dem om hun får bruk for dem. Da lages et halvgjennomsiktig bilde av dem i inventarlisten, som du kan manipulere som om du skulle hatt gjenstanden med deg. Men det er først når du faktisk finner noe nyttig å bruke den til at Mona faktisk henter den. Dette er en smart løsning på «problemet» at eventyrspillfigurer bærer på usannsynlig mange og usannsynlig store gjenstander, men de mange henteanimasjonene blir du nok raskt lei av.

Massevis av humor

A Vampyre Story er et spill der humoren alltid er til stede. Ikke bare i dialoger, men også i de mange beskrivelsene og feilmeldingene du får høre. Dette er et spill som oppfordrer deg til å prøve absolutt alt. Hvis du prøver å snakke med et bord, for eksempel, får du ikke en tradisjonell «det kan jeg ikke snakke med»-type feilmelding, men en eller annen vits eller et forsøk på å faktisk få noen ord ut av det tause bordet.

Humoren er imidlertid ikke alltid spesielt vellykket. Vitsene er ofte regelrett dumme, og mange av dem faller fullstendig flatt på trynet. Samtidig ødelegges vellykkede vitser ofte av at de trekkes ut med et par-tre unødvendige setninger etter hovedpoenget. A Vampyre Story fremstår ofte som et spill som prøver veldig hardt, men som ikke lykkes like godt i å være morsomt som det selv tror. Heldigvis dukker det opp en perle nå og da, og de mange middelmådige vitsene lykkes i det minste i å sørge for at tonen alltid er hyggelig og småvittig, slik at latteren sitter løst når vitseforfatterne først får til en fulltreffer.

Variabel gåtekvalitet

Gåtene holder også en variabel kvalitet. Noen er litt for obskure, slik at du ikke vet hva du egentlig skal gjøre, og bare slumper bort i løsningen ved å prøve deg fram. Andre er usannsynlig kompliserte, med tullete løsninger som kun kan fungere hvis man dropper all sans for logikk. Dermed ender vi opp med typiske «gjett designerens tanker»-gåter, hvor alternative og like (eller kanskje mer) logiske løsninger ikke fungerer. For noen representerer dette litt av sjarmen med denne typen spill, men jeg tror forkjærligheten for usannsynlige og overkompliserte løsninger var en av grunnene til at sjangeren gikk av moten i utgangspunktet.

Samtidig har A Vampyre Story mange gode gåter, ofte med flere underholdende ledd. Du har som regel alltid mulighet til å jobbe med flere ting samtidig (samtidig som du har ett overordnet mål), og spillet tilbyr vanligvis noen små hint som peker deg i riktig retning, selv om du gjerne må lete godt for å finne dem. Erfarne eventyrspillere vil nok også sette pris på den rimelig høye vanskelighetsgraden, i alle fall om de har latt seg skuffe av mangelen på skikkelige mentale utfordringer i for eksempel Telltales episodespill.

I begynnelsen fungerer A Vampyre Story generelt veldig godt. Gåtene holder et høyt nivå, og de fleste er logiske nok til at du aldri blir sittende fast særlig lenge. Dessuten får du stadige belønninger ved å løse dem, og det føles hele tiden som om du oppnår noe. Etter hvert forandres spillets karakter litt, og gåtefokuset øker samtidig som spillet ikke er like dyktig til å belønne deg når du løser en gåte. Lite er så irriterende som å sitte fast i en time før du kommer videre, og opplever at den eneste belønningen er at du havner rett i en ny gåte, og umiddelbart setter deg fast igjen.

A Vampyre Story er likevel jevnt over et godt gåteeventyr. Gåtene er ikke alltid like logiske, men virkelige problemgåter får vi likevel få av, og de aller fleste fungerer greit. Balansen mellom historie og gåter er også stort sett god – det er som nevnt mest mot slutten at skattejaktpreget virkelig begynner å gjøre seg gjeldende.

Sjarmerende presentasjon

Når det gjelder grafikk og lyd, har jeg nesten bare lovord å komme med. Bakgrunnene i dette spillet er ofte slående vakre, og minner mest av alt om animerte malerier. 3D-figurene holder et lavere nivå, men har også sin sjarm, og passer generelt godt inn i miljøene. Monas animasjoner er ikke alltid like vellykkede (det ser for eksempel veldig unaturlig ut når hun går ned trapper), men dette er ikke et problem man bryr seg om.

Jeg har hørt mange kritisere Monas stemme, uten at jeg helt forstår hvorfor. Jeg elsker både stemmen og den merkelige dialekten hennes – hun høres kanskje ut som et overentusiastisk barn, men jeg synes egentlig bare det er søtt og morsomt. De andre skuespillerne gjør generelt en glimrende jobb, enten de skal forestille gamle spåkoner, mafiarotter, arrogante statuer eller sleipe katter. Sist, men ikke minst, må jeg nevne bakgrunnsmusikken, som alltid er med på å skape en herlig stemning, uansett hvor du befinner deg.

Konklusjon

A Vampyre Story er et godt, gammeldags gåteeventyr, akkurat slik som Lucasarts brukte å lage dem, og her har man ikke gjort noen (feilslåtte eller ikke) forsøk på å modernisere sjangeren eller tiltrekke nye spillere. Resultatet er mye moro for de av oss som liker eventyrspill fra gullalderen på nittitallet, selv om spillet kanskje ikke klarer å nå helt opp til inpirasjonskildene sine. Her får vi uansett massevis av intrikate gåter og kompliserte utfordringer, et par lastebillass med humor og en haug av lekre miljøer å utforske. Om du har lyst til å sette de små grå på en lattermild prøve, er A Vampyre Story et spill du bør ta en titt på.

I tillegg må det sies at spillet, med sin vinterlige og varme stemning, passer ekstremt godt som julegave – enten det er du selv eller noen andre som kan trenge litt tradisjonell eventyrmoro i jula.

Skal du ha spillet i boks må du importere fra utlandet, hvis ikke er distribusjonsportalen Gamersgate det eneste alternativet for norske kunder.