Edge har vært på markedet i 12 år og er uten tvil blant de mest respekterte spillpublikasjonene for oss som er dypt interessert i interaktiv underholdning. Mange vil også si at det er myteomspunnet og kanskje litt lukket for oss på utsiden. Nysgjerrighet er virkelig en dyd for Gamer.no, så vi ville finne mer ut om Edge og hva som driver magasinets stab. Sjefsredaktør Tony Mott stilte heldigvis villig opp.
Kan du gi oss noen kalde fakta om Edge sin status i dagens marked?
- Vi selger rundt 30 000 blader hver måned over hele verden. Det meste av salget foregår i Storbritannia, men vi har også abonnenter i Europa, USA, Japan og enkelte andre regioner. Når vi startet opp i 1993 så var vi det første magasinet som ikke behandlet spill som ubetydelige leker, og det streber vi etter også den dag i dag. Vi er fortsatt unike. Mange halvhjertede Edge-kloner har kommet og gått i årenes løp, og du vil helt sikkert se flere av dem i fremtiden.
Hvordan er det mulig for Edge å opprettholde den høye kvaliteten på artiklene, når opplaget er så lavt? Jeg ville trodd at gode journalister også krevde bedre lønn? Hvor mange journalister jobber fulltid for Edge, og hvor mange freelancere?
- Vi betaler godt – i hvert fall i forhold til hva som er vanlig for spillpublikasjoner – så vi er attraktive for de mest talentfulle skribentene der ute. Men dette handler ikke om penger – gode skribenter ønsker å få stoffet sitt på trykk i Edge, så det er ikke så vanskelig å hente inn talenter. Med tanke på antall personer i redaksjonen, så har vi et internt team på seks. To av dem er fulltidsansatte. Utover dette har vi omtrent 15 freelancere, men alle blir ikke brukt hver måned, naturligvis. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på spørsmålet om kvaliteten. Vi forsøker rett og slett å lage et så bra magasin vi kan hver måned.
Hvorfor krediterer ikke Edge sine journalister med navn?
- Det er bare noe vi begynte med fra første stund, i 1993, og slik har det alltid vært. Vi har egentlig aldri vært interessert i å gjøre ”kjendiser” ut av våre skribenter, slik de ofte var i gamle dager. Hos oss ønsker vi at folk snakker om og ser på spillene, ikke skribentene.
Hvor subjektiv er en anmeldelse i Edge?
- Gud bevare meg vel. For et merkelig spørsmål. Jeg kan bare si hvordan omtaleprosessen fungerer hos oss, og det fungerer slik: Alle prøver hvert spill vi anmelder, slik at de i det minste får en følelse for det. Deretter gir vi det til en spesifikk person som skal utforme selve anmeldelsen. Til slutt diskuterer vi alle anmeldelsene mellom oss før bladet går til trykken. Vi har overhodet ingen påvirkning fra omverdenen, det inkluderer også mulig press fra utgivere og utviklere.
Har du noen gang skrevet en anmeldelse, og siden angret fordi den ble urettferdig, for snill eller for streng?
- Naturlig nok liker jeg å tenke at vi gjør alt helt korrekt, men ved en sjelden anledning, i etterpåklokskapens prakt, kan man se ting litt annerledes. Kanskje burde vi gitt GoldenEye 10 av 10? Eller kanskje 9 av 10 til Turok 2 var litt høyt? Som sagt, etterpåklokskap er en vakker ting.
Etter hvilke kriterier vurderer Edge om et spill er verdt en nier eller en tier? Og/eller under hvilke kriterier vurderer Edge spill generelt? Har dere noe form for retningslinjer for dette? Interne dokumenter på godt eller dårlig spilldesign?
- Igjen, dette får det til å høres ut som forskning, og etter mitt syn handler det ikke om det. Et spill er verdt 10 av 10 på grunn av udefinerbar magi – i mangel på et bedre ord – som du aldri kan forklare i et dokument som forteller folk hvordan de skal anmelde et spill. Dette betyr ikke at vi ikke plages med disse tingene, fordi det gjør vi virkelig – vi brukte en hel uke på å diskutere hvorvidt Half-Life 2 fortjente 10 av 10. Men det er nettopp slike diskusjoner som gjør det gøy å jobbe med Edge.
