Bulletproof er med andre ord billig. Skuddvekslingene, spenningsmomentene som skal bære spillet, føles tilfeldige og uinteressante, uten noen plan eller ambisjon om å utfordre annet enn tålmodigheten din. Fiender er strødd utover brett ved passende intervaller, og det er det. Ingen velregisserte kampsekvenser, ingen spennende skuddvekslinger, ingenting. Utviklerne har tatt dårlige tendenser fra siste ti års spillutvikling, og kondensert dem i et spill som ikke klarer å gjøre noe riktig.
Meningsløst og smakløst
Ta dine strategiske muligheter, for eksempel. Siden Fiddy er en sterk og stram rapper, har han ingen problemer med å ta gisler, hvilket gir ham et levende skjold. Dette levende skjoldet senker hastigheten din til sneglefart mens resten av politigubbene skyter kompisen sin i fillebiter. Når han er død, begynner kulene å treffe deg istedet. Om du skulle være så uheldig å ha fiender bak deg, blir du skutt i ryggen. Og det var det. Slik fungerer gislene. Om du skulle klare å drepe alle andre fiender i området før skjoldet ditt trekker sitt siste sukk, kan du henrette stakkeren for å slippe å slepe rundt på ham. Brutalt, og meningsløst.
Tilsvarende uspiselig er 50 Cents variant av den etterhvert veldig populære hurtigslakten. Kom deg helt innpå en fiende, og trykk på riktig knapp for å se en kort animasjon hver vår tids dårligste ungdomsforbilde avretter sin motstander på skrekkelig vis mens han roper morsomheter.
Utvilsomt spillets høydepunkt. Det er vanskelig å ikke le usikkert når Fiddy, i sakte film, driver en kniv inn i hodet på en politimann, flere ganger, mens han roper ”Sometimes I even impress myself!” Selve handlingen har ingen spesiell betydning i spillet heller: Du får ikke mer poeng, det er veldig risikofylt å komme seg nærme en fiende, og du kunne pent ha skutt fyren et par ganger istedet. Muligheten er der bare som voldsforherligelse. Ikke nok med at det er dårlig spilldesign, det er forferdelig smakløst også.
Du ser heldigvis ikke så mye til blodspruten og volden, siden spillet er så mørkt og utydelig. Men grumsete grafikk kan ikke skjule den slette moralen som ligger bak Bulletproof. Spillet er fylt til randen med promomateriale og musikkvideoer, uten at det legges noe særlig skjul på at dette først og fremst er et 50 Cent-produkt, og ikke et spill. Dette er 50 Cent slik han vil at du skal se på ham.
Det er helt sikkert brukt mye penger på å realisere visjonen, med en produsent (ikke noen manusforfatter her, nei) fra Sopranos leid inn til å skrive den tullete og hjelpeløse fortellingen. Det er masse musikk, det er noenlunde dyktige gjenskapninger av 50 Cent og gangsterpatruljen hans. Men visjonen er et dårlig spill som handler om vold, vold og atter vold. Som ikke engang er morsom å utføre.
Konklusjon
Den store utfordringen for spillutviklere om dagen er å lage naturlige og utfordrende oppgaver som både utfordrer og underholder, samtidig som de motiverer spilleren til å gjennomføre dem. En annen utfordring er å vise at spill er relevante, interessante uttrykk for moderne kultur som spiller på minst like mange strenger som film og musikk. Jeg tror på det. Jeg ser fantastiske muligheter i spillmediet.
Men når spill har massemarkedsambassadører som dette skrotet, denne fornærmelsen, så tviler jeg på at spill noensinne vil bli godtatt som noe annet enn tidsfordriv for usikre guttunger og sosialt inkompetente voksne. For om noen vil ha gode beviser for at spill er noe dritt, er det bare å titte på dette.
Dette er et stygt, uinteressant og uambisiøst makkverk som bare finnes fordi noen fant ut at de trenger merkenavnet 50 Cent i spillhyllene. Det er ikke nok med et rapimperium og et helteepos på kino. For total markedspenetrasjon trenger man også et spill. Noe for kidsa. Lettjente penger. Et av denne generasjonens mest håpløse spill.
