Middelmådigheten glimter til
Det er tydelig at Nintendo har jobbet med grafikken i dette spillet. Den er for det meste ganske detaljert og lekker. Banene er varierte og detaljene gode. Være seg det er bygninger, vegetasjon eller underlaget du kjører på ser det bra ut. Det ser på ingen måte realistisk ut, men bra er det like fullt. Spillerkarakterene er også fine å se på der de farer ned fjellsidene, om enn en smule simple med litt for få polygoner. Bakkene er også fulle av andre snøbrett - eller skikjørere som er tilsvarende detaljert og som gir mer liv til spillet. Det ser for det meste bra ut, dog uten å slå lufta ut av deg. Noe som trekker ned er livløse og simple menyer. De er lette å navigere, men ser lite inspirerte ut. Dette gjelder både de delene som er i 3D og de som er i 2D.
Det er ikke all verdens du kan forvente av lyden i et snøbrettspill. Du har standardlydene som kommer med ethvert snøbrettspill, gjenskapt akkurat som de har vært gjort en rekke ganger før. Ettersom det er Nintendo som står bak det hele har man så klart ikke latt være å ha med den utrolig irriterende og skrålete kommentatorstemmen de er så glad i å bruke. Det samme gjelder nedtellingslydene i det du venter på å starte et løp. Oppbrukt og irriterende er fasiten på akkurat den delen av lydbildet. Heldigvis har spillet annet enn gjennomsnittlig lyd og tragiske kommentatorer å by på. Ikke minst kommer lyden til sin fulle rett når du kjører nedover et fjell med et buldrende snøskredd farende mot deg bakfra. Det drønner, smeller og dundrer når stein og snø farer forbi. Store trær knekker som fyrstikker rundt deg. Svært så bra.
Musikken i spillet er også noe som trekker opp. Utvalget av sanger er ikke vakent stort, men det som er der er av god kvalitet. Man har som de fleste andre produsenter innen sjangeren gått ut og hyret inn band som spiller sånn passe ufarlig rock og techno. Et ganske variert og godt lydspor er sluttresultatet. Musikk som passer godt når man farer nedover imaginære fjellsider.
Konklusjon
Dette er et spill som virkelig er sin forgjengers oppfølger. Det er lagt opp veldig likt som i 1080: Snowboarding. Grafikken har blitt kraftig oppgradert siden den gang. Det som en gang var en vinnende oppskrift er i dag ikke nok til å danke ut motstanderne i sjangeren. Til det er spillet litt for hult og simpelt. Det er ikke dermed sagt at 1080: Avalanche er et dårlig spill, det er det nemlig på ingen måte. Grafikken er for det meste av det gode slaget. Lyden er dessverre ikke fullt så bra som den burde vært, den er på det beste ganske så gjennomsnittlig. Et hederlig unntak er når snøskredet jager deg nedover bakken, samt god musikk. Spillet hadde hatt godt av større frihet og en ekstra spillmodus som fokuserte mer på snowboarding som det virkelig er, med triks og stil som hovedpunkter. Til tross for dette fungerer kappkjøringen godt og spillet leverer varene. Hvorvidt du burde velge dette spillet fremfor SSX3 er derimot en annen sak. De fleste vil nok dessverre bli skuffet over hvor fort det går å spille gjennom spillet. Det er nemlig langt fra så dypt som konkurrentene.
