Fem karakterer
De andre modiene er: tidsprøver ("time trial"), portløp ("gate challenge") og triksing ("trick attack"). Tidsprøvene foregår på de samme banene som karriereløpene. Du har kun tilgang til de av banene du eventuelt har åpnet der. Her skal du prøve å slå rekordtider og samle deler av en gullmynt. Ved å samle nok biter til å sette sammen hele mynten får du tilgang til et nytt snøbrett til en av karakterene i spillet. Totalt har du tilgang til fem karakterer i spillet, hver av disse kan potensielt ha tilgang til fire brett. I tillegg til disse fire finnes det en del spesielle snøbrett. Hva med å fare ned fjellet på en pingvin, eller kanskje en gammel Nintendo-kontroller? Når du i tillegg har tilgang til å herje med porter og triks i løpet av spillet er det tydelig nok å gjøre.
Kontrollene i spillet er enkle og raske å lære seg. Det går i grunn for det meste ut på å svinge. Det er nemlig ikke stil eller triks som gjelder her. Spørsmålet er om det egentlig er nok når man ser hva andre snøbrettspill har å tilby. Spill som Amped 2 på Xbox kjører med en stil som er mye nærmere slik snøbrettkjøring faktisk er. Her kan du komponere egne triks og kombinasjoner i det du kjører nedover bakken. Dessverre er triksingen og triksmodus i dette spillet langt fra så godt. Et utrolig lite innovativt kontrollsett for triksing er grunnen til dette. Her er kontrollsettet svært begrenset , med et veldig lite knippe triks du kan utføre. Når mulighetene til å vri og vende på disse triksene er minimale sier det seg selv at det blir lite spennende.
Banene er av typen lange og smale. Borte er store, frie områder hvor du kan kjøre som du vil og leke deg hist og pist. Banene er laget for fart og er lagt opp slik at du for det meste følger en gitt vei. Noen ganger kommer du til større og mer åpne områder hvor du kan velge å kutte rett over. Innimellom lønner det seg, andre ganger ender det med katastrofe. Underlaget er forskjellig fra bane til bane, ofte er det store forskjeller innefor samme bane også. Følelsen av underlaget er perfekt, være seg det er hardpakket snø, is eller en meter med pudder.
Til tross for disse "manglene" disker Nintendo her opp med et svært underholdene spill. Det er ikke ulikt Nintendo å lage spill som på papiret kan virke kjedelig og rare, men som viser seg å være virkelige vinnere i praksis. Nettopp slik er det med 1080: Avalanche. Det som virker begrenset og litt kjedelig i utgangspunktet viser seg etter hvert å være et godt spill. Ikke minst drar finaleløpene kraftig opp, med en intensitet og spenning som overgår det meste innen samme sjanger.
