Når nye, spennende teknikker dukker opp på markedet, går de vanligvis gjennom tre forskjellige nivåer, eller bølger av hype og bruk.
Det første nivået består av maksimal entusiasme, når det faktum at teknikken er ny og kul betyr at den brukes på overdrevent vis, med litt vel store løfter om fordelene. Dette følges vanligvis av en periode med litt mer sval interesse, det andre nivået, som en konsekvens av at teknikken ikke levde opp til alle løftene fra da den var ny. Og når denne pessimisme-perioden er over og teknikken til slutt har modnet, kan de mer realistiske forventningene ta form – eller rett og slett overraske og vokse seg større enn noen kunne ha forutsett. Tidsperspektivet varierer, men dette er en modell som beskriver flere teknikker vi i dag tar for gitt, som PC-er, digitale kameraer og internett.
Buede skjermer hadde en litt tøff start i den første bølgen, som etter hvert begynner å bli noen år siden, og blir derfor lett avfeid som en gimmick i dag. Da buede LCD-skjermer gjorde sin entré, ble de flittig brukt i alt fra TV-er til mobiltelefoner mens produsentene fortsatt eksperimenterte med hva som fungerte og hva som slett ikke fungerte. Det har gitt de buede skjermene er litt dårligere rykte enn de egentlig fortjener selv om vi nå er inne i den tredje bølgens buede skjermer, som er i ferd med å redefinere den plassen der forventningene ikke bare er store, men også realistiske: På skrivebordet.
I denne artikkelen skal vi fortelle hvorfor buede skjermer i dag er alt annet enn en gimmick, hva som skiller en moderne, buet dataskjerm fra en TV og hva det er verdt å tenke på for deg som vil oppdatere spillkroken eller arbeidsplassen.
Hvorfor buet skjerm?
Forbedringer i skjermteknikk og kraftigere grafikkort har ført til at dataskjermer i dag er betydelig større enn for 10-15 år siden – stadig flere kan nå unne seg en større skjerm og få akseptabel ytelse i moderne spill. Det innebærer også at skjermene er blitt såpass store at en god brukeropplevelse må ta hensyn til hvordan det menneskelige synsfeltet fungerer.
Visste du at ...
De første dataskjermene var basert på analoge TV-apparater, som igjen var nært beslektet med oscilloskop. I disse klassiske «dypskjermene» fantes det en elektronkanon som fyrte av en stråle med negativt ladede elektroner mot en overflate som var behandlet med fosfor. Dette får fosforet til å lyse opp, og ved hjelp av magneter flyttes elektronstrålen i en sveigende bevegelse som, når det gjøres raskt nok, tegner opp et bilde for brukeren, stripe for stripe. Svarthvite TV-er og dataskjermer brukte kun én stråle – for å kunne vise farger trengtes tre separate stråler med forskjellige frekvenser som fikk fosforen til å lyse i en av de tre grunnfargene rødt, grønt eller blått.
I flate LCD-skjermer finnes det i stedet en lyskilde som lyser med hvitt lys (enten ved hjelp av lysdioder eller med lysrør) på et panel med piksler i form av flytende krystaller. Ved å stimulere krystallene elektronisk, filtrerer de bort enkelte bølgelengder (og dermed farger) fra det hvite lyset, og slipper gjennom andre, og vips, så har vi et fargebilde. I OLED-skjermer, som brukes flittig i blant annet mobiltelefoner, er i stedet hver piksel sin egen lyskilde, med en rød, en grønn og en blå lysdiode.
Samsung Odyssey G9 bruker nyeste generasjon LCD-teknikk fra Samsung, som kalles QLED. Det er en teknikk som benytter et lag nanopartikler som kalles kvantepunkter i tillegg til laget med flytende krystaller. Kvantepunktene reagerer når de utsettes for lys og sender ut eget lys med spesifikke bølgelengder for å forsterke fargene som panelet kan vise.
Vanligvis sitter vi rundt én meter fra dataskjermen på skrivebordet. På en mindre skjerm, for eksempel 22 tommer, er alle deler av skjermens overflate omtrent like nære brukeren. Tekst som du leser ytterst til venstre på skjermen ser omtrent like stor ut som samme tekst plassert midt på skjermen. Men jo bredere skjermen blir, jo mer øker forskjellen i avstanden til øynene dine. Bildet nedenfor illustrerer den forskjellen mellom ulike skjermstørrelser.
En bildeskjerm i 16:9-format på 22 tommer har for eksempel en bredde på omtrent 50 cm. Hvis du sitter én meter fra skjermen, så er skjermens sentrum nøyaktig én meter unna deg, mens skjermens høyre- og venstrekanter er ca. 103 cm fra deg — ikke en spesielt stor forskjell. Men en flat, ultrabred 32:9-skjerm har en bredde på ca. 120 cm, noe som innebærer at venstre- og høyrekanten er 16 cm lenger borte fra øynene dine enn hva sentrum er, altså en forskjell på 16 prosent. Det er en størrelse som for alvor begynner å påvirke skjermens lesbarhet og din innlevelse i spill og filmer. Det kan også være mer anstrengende for øynene ved lang tids bruk, siden fokusavstanden er forskjellig mellom sentrum av skjermen og kantene.
Det er to måter å unngå denne effekten for store skjermer: enten ved å sitte lengre unna skjermen, noe som også gir deg et opplevd mindre bilde, eller ved å bruke en buet skjerm som fører kantene nærmere til deg. Av disse to alternativene er det altså den buede skjermen som gjør at du får mest mulig ut av skjermoverflaten din.
Hvor buet skjerm skal man ha?
I spesifikasjonene for en buet skjerm er det vanlig å se bøyningen spesifisert som et R-tall, for eksempel 1800R eller 1000R. Det tallet beskriver radius i en sirkel med samme bøyning som i skjermen, målt i millimeter. For eksempel har en skjerm med bøyning på 1800R et panel som er bygget etter formen på en sirkel med radius 1,8 meter.
Det gjør det enkelt å avgjøre den perfekte bøyningen på en dataskjerm, nemlig avstanden i millimeter. Når du sitter 1,8 meter fra en skjerm med bøyning på 1800R, er alle punktene på panelet like langt unna øynene dine. Det er også derfor en bøyning på 1000R vanligvis er den beste til bruk på et skrivebord, siden det er den typiske avstanden mellom brukeren og skjermen.
Med en skjerm med optimal bøyning på optimal avstand vil du også oppleve at skjermen er størst, siden den dekker maksimal andel av synsfeltet ditt. Det illustreres i bildet nedenfor.
I eksemplet brukes et panel som er 49 tommer (ca. 125 cm) målt diagonalt. Når du sitter 1 meter unna, vil en 1000R-bøyd skjerm fylle en større del av synsfeltet ditt, sammenlignet med en like stor flat skjerm, og dermed se større ut. Å velge den rette bøyningen spiller derfor stor rolle når du skal bytte skjerm.
Hva kan du gjøre med en ultrawide-skjerm?
En ultrabred skjerm er som et stort, blankt lerret som åpner for muligheten til å omgi deg fullstendig med spill og filmer, eller å effektivisere arbeidet eller hobbyprosjekter ved å få et supert overblikk. Her sammenfatter vi noen av tipsene våre for hvordan du får mest mulig ut av en bøyd og ulrabred skjerm.
- Flysimulator – en ultrabred skjerm kan gi en omfavnende opplevelse, i stil med et VR-headset, men med betydelig bedre bildekvalitet. Dette er kanskje den beste måten å oppleve for eksempel Microsoft Flight Simulator 2020 eller lynraske dogfights i Star Wars: Squadrons eller Elite: Dangerous
- FPS-spill – siden moderne, ultrabrede skjermen kan nå oppdateringsfrekvenser med mindre spillskjermer, kan du få det aller beste fra flere verdener i raske FPS-spill. Et bredt synsfelt gir deg kontroll i periferisynet og reagere raskere i kritiske øyeblikk i spill som Counter-Strike Global Offensive, Doom eller Call of Duty: Modern Warfare
- Bilde i bilde – det finnes ingen regler som sier at du er nødt til å bruke hele den store bildeflaten til kun én datamaskin. De fleste modellenes skjermer har flere innganger og støtte for bilde i bilde. Dermed går det fint å koble inn for eksempel en Chromecast, Apple TV eller en annen datamaskin og bruke en avgrenset del av skjermen til å strømme video eller kjøre program fra en annen datamaskin med et annet operativsystem
- Rainmeter – til den som bruker Windows og vil gå i gang med å bygge et futuristisk skrivebordsmiljø, er Rainmeter nærmest en nødvendighet. Med Rainmeter kan du plassere widgets på skrivebordet, som så oppdateres i sanntid med for eksempel klokke, nyheter, vær, musikkvisualiseringer, videostrømmer og annet du kan tenke deg for å forvandle datahjørnet til et hypermoderne romskip. Alt kan justeres og tilpasses til dine behov, ned til aller minste detalj
Tilpass skjermen til skrivebordet ditt
Forskjellige skrivebord og miljøer stiller også forskjellig krav til hvordan du aller best plasserer og tilpasser skjermen din, ikke minst ergonomisk. Når du sitter lenge ved en dataskjerm bør du ikke vinkle nakken for mye ned, opp eller til siden, men se avslappet rett frem. Derfor er det viktig at en skjerm har de tre primære justeringsmulighetene: tilt, swivel og høyde.
Tilt betyr at skjermen kan vinkles fremover og bakover. Swivel innebærer å vri mot høyre eller venstre, sånn at du for eksempel kan vri på skjermen når du flytter deg, uten å måtte flytte hele skjermfoten. Høydejustering er kanskje den ergonomisk viktigste faktoren, så du kan plassere skjermen så panelets senterpunkt er i høyde med øynene dine.
Samsung Odyssey G9 har støtte for både tilt, swivel og høydejustering, så du kan tilpasse skjermen etter spillhjørnet eller hjemmekontoret ditt, og på den måten redusere belastningen på nakke, skuldre og øyne. Hvis du ønsker ytterligere tilpasning, er det full støtte for VESA-feste for å montere Odyssey G9 på veggen eller på en robust skjermarm.
Med høye oppløsninger, som DQHD, er det enorme mengder piksler som må oppdateres på skjermpanelet og sendes fra grafikkortet. Skjermer som bruker statisk oppdateringsfrekvens oppdaterer bildet et nærmere spesifisert antall ganger per sekund, enten det finnes et nytt bilde å tegne opp eller ei. Dersom det er uregelmessig forskjell mellom hvor raskt grafikkortet kan laste bilder fra for eksempel spill og hvor raskt skjermen tegner opp nye bilder, oppstår screen tearing (irriterende, horisontale hakk i bildet), samt mikroforsinkelser.
Det innebærer at det er ekstra viktig for store skjermer med høye oppløsninger å ha støtte for adaptiv oppdateringsfrekvens, det vil si AMD Freesync eller Nvidia G-Sync. Ved å la grafikkortet bestemme når skjermen skal oppdatere bildet, kan panelet avvente til det foreligger en komplett bilderute å tegne opp. Det kan innebære litt lavere oppdateringsfrekvens innimellom, men det veies opp av at du slipper screen tearing og mikroforsinkelser, så du opplever bedre flyt i spillet.
Mangesidig støtte for adaptiv bildefrekvens
Samsung Odyssey G9 har støtte for både AMD Freesync og Nvidia G-Sync, så du kan bruke adaptiv uavhengig av om du har grafikkort fra det grønne eller røde laget, og du kan fritt bytte grafikkort mellom produsenter uten å miste den funksjonaliteten.
Buet ultrawide – hva trenger du?
Den vanligste typen buet skjerm er ultrawide-skjermer, siden det er brede overflater som også tjener mest på optimal bue. Men denne typen skjermer leveres selvfølgelig med spesielle krav for å fungere optimalt, både når det gjelder skrivebordsoverflate og beregningskraft.
Den fremste begrensningen er grafikkytelsen, spesielt for deg som overveier ultrabrede skjermer på nærmere 50 tommer. En typisk oppløsning i den størrelsesklassen er DQHD (5 120 x 1 440 piksler), som for eksempel i Samsung Odyssey G9. Den oppløsningen og størrelsen tilsvarer to 27 tommers skjermer på 2 560 x 1 440 piksler hver, og krever også tilsvarende grafikkytelse.
HDR10 – milliarder av farger og skarpere kontrast
HDR10 er er den mest vanlige standarden for HDR i dataskjermer og TV-er, og er en fin metode for å forsikre seg om at en bildeskjermmodell faktisk er kompatibel med grafikkort, filmer og spill som bruker den samme standarden. Standarden innebærer som regel støtte for 10 bits farger, som kan sammenlignes med de 8 bits som har vært standard i flere tiår. Med 10 eller 8 bits menes hvor mange bits som hver og en av de tre fargekanalene rødt (R), grønt (G) og blått (B) kan spesifiseres med, og dermed hvor nøye hver piksel best kan blande disse tre grunnfargene.
Med 8 bits per kanal kan én piksel representere 2^(3*8) farger, det vil si ca. 16,8 millioner. Samsung Odyssey G9 har, i og med støtten for HDR10 og dermed 10 bits per kanal, mulighet for å vise 2^(3*10) eller ca. 1,07 milliarder farger. Dessuten innebærer det høye, dynamiske omfanget en statisk kontrast på 2500:1 og en maksimal lysstyrke på 1000 nits.
Nøyaktig hvor begrensende grafikkytelsen er, avhenger av hva du skal gjøre. For å spille moderne spill i full oppløsning, og helst få glede av høyere oppdateringsfrekvens på oversiden av 100 Hz, trenger du de aller kraftigste grafikkortene på markedet for å drive de nesten 7,4 millioner pikslene. Anbefalte grafikkort er altså minst et Nvidia Geforce RTX 3080 eller 3080 Ti, eller AMD Radeon RX 6800 XT. Dette er dessuten strømslukende kretser, så for den som oppgraderer er det vel verdt å dobbeltsjekke om nettaggregatet fortsatt holder mål.
Hvis det ikke er de aller nyeste spillene med høye bildefrekvenser som er det viktigste, er det fortsatt vel verdt å bruke et grafikkort med støtte for DSC 1.2, som står for Display Stream Compression. Det er en teknikk som komprimerer bildesignalet mellom grafikkortet og skjermen for å takle den båndbredden som kreves for å bruke mer enn 8 bits data per fargekanal. Det er viktig for å kunne vise HRD i så høye oppløsninger, og dermed kunne vise et bilde med skikkelig god kontrast og fargegjengivelse. Fra Nvidia er det RTX 2000-serien og nyere som har full støtte for DSC. AMD tilbyr DSC 1.2 i RX 5000-serien og nyere.
Dette trenger du for å komme i gang med DQHD-gaming
- Grafikkort med DSC 1.2
- AMD Radeon RX 5000-serien eller nyere
- Nvidia Geforce RTX 2000-serien eller nyere
- Kraftig nettaggregat for å drive grafikkortet
- God bordplass – minst 115 x 420 cm
- Windows 10 (Linux har i dag begrenset støtte for HDR10)
Vil du vite mer?
I denne artikkelen har vi brukt Samsung Odyssey G9, en 1000R-buet DQHD-skjerm til gaminghjørnet eller hjemmekontoret. Hvis du vil vite mer om Odyssey G9 kan du følge en av lenkene nedenfor.
Hvor hadde du brukt en ultrabred DQHD-skjerm? Har du noen tips for å spille eller arbeide på en så stor skjerm? Legg gjerne igjen en kommentar!
