Atomvåpendisketter og 1,3 MB lagring for 15 000 kroner

I dag er det enkelt å ta med seg flere terrabyte i lommen eller laste opp dokumenter i skyen. Derfor er det også interessant å stoppe og reflektere over hvor langt ekstern lagring faktisk har kommet gjennom flere tiår med teknisk utvikling. I denne artikkelen ser vi tilbake på den eksterne lagringens røtter og de viktige milepælene vi har passert for å komme frem til den teknikken vi har i dag.

De første datamaskinene: Hullkort og magnetbånd

Lenge før den første PC-en ble kjøpt av en privatperson, har det vært ettertraktet å kunne flytte informasjon mellom datamaskiner. Til og med i første halvdel av 1900-tallet, da datamaskiner fylte hele rom, var det behov for medier til å skrive programmer, lagre resultater og flytte data fra en datamaskin til en annen. Dette var lenge før internett lot datamaskiner på forskjellige steder kommunisere med hverandre. Datamaskiner inneholdt som regel ikke internminne. Harddisker kom først mye senere, og det innebygde minnet tok bare vare på data så lenge datamaskinen var på. Internminne var begrenset og dyrbart.

Hullkort var den første metoden som ble brukt: Fysiske kort i papir eller plast der nøyaktig plasserte hull representerte data eller instruksjoner. Kortene var svært langsomme etter dagens målestokk, og var i utgangspunktet heller ikke beregnet til bruk med datamaskiner. Hullkort var tatt i bruk allerede på 1800-tallet for å lagre programmer til automatiserte fabrikkmaskiner og vevstoler. En artig ting er at hullkortene er grunnen til at programvareoppdateringer ofte kalles en patch; når papirkortet skulle oppdateres, kunne det ofte gjøres ved å «lappe over» de gamle hullene.

Fra 1950-tallet og frem til lanseringen av de første PC-ene ble det i stadig større grad brukt magnetbånd til datalagring. Hvert bånd er en serie med små magnetiske områder, der magnetfeltets retning symboliserer 1 eller 0. Båndene ble oppbevart på store spoler som kunne flyttes fra én datamaskin til en annen eller lagres for arkivering. Lignende spoler med bånd brukes fortsatt i dag til arkivering, om enn i en mer moderne form. Samme grunnprinsipp brukes fortsatt i harddisker, men båndet er erstattet av mikroskopiske spor på en plate.

Hullkortene har i prinsipp forsvunnet helt. Datamaskinene overgikk etter hvert til romsligere magnetbånd, terminalskjermer eller tekstutskrift på papir, men hullkort brukes fortsatt på enkelte eldre industrimaskiner.

Kassettbånd: Musikkmedia som lagrer data

På 1950- og 1960-tallet var datamaskiner først og fremst store maskiner, plassert ved universiteter eller i store bedrifter. Magnetbåndene, og utover på 1960-tallet også de første harddiskene, beholdt posisjonen som den primære lagringsformen. Dette var uansett ikke eksterne harddisker, men gigantiske enheter som veide nærmere ett tonn og hadde plass til mellom 3 og 10 MB.

Hvis vi skrur tiden frem til midten av 1970-tallet og 1980-tallet, får ekstern lagring igjen en sentral plass. Det er nå vi ser fremveksten av PC-ene (eller mikrodatamaskinene, som de ble kalt), dog i primitive former. Selskap som Apple, IBM og Commodore løftet datamaskinene fra laboratorier til kontorer og stuer.

Harddisker – eller flashminne, som vi bruker også i dag – lå fortsatt langt inne i fremtiden, og det skulle fortsatt gå lang tid før datamaskiner ble produsert med internminne som standard. Program kunne ikke installeres og kjøres fra en harddisk. Det innebar at du måtte skrive spillet selv hvis du hadde lyst til å spille det. Datablader fra den tiden inneholdt ofte kildekode til små spill du rett og slett måtte skrive inn manuelt via tastaturet.

Å måtte skrive inn spillene dine hver gang du hadde lyst til å spille, var selvfølgelig ikke et opplegg som holdt i lengden. I stedet ble det brukt en billig og populære løsning som hadde fått et oppsving gjennom musikkindustrien: Kassettbånd. Samme type som ble brukt for å spille inn og dele musikk og lyd til langt inn på 1990-tallet, ble også brukt til å lagre både programmer og dokumenter. Ett-tall og nuller ble lagret som toneforandringer i en lydslynge som ble spilt inn på kassetten.

Floppy: Disketter fra 70-tallet og fremover

De første diskettene var åtte tommer (203 mm) store og produsert i en mykere, bøyelig plast (derav navnet «floppy») som inneholdt en tynn, magnetisk plate. Den magnetiske platen ble eksponert i et lite «vindu» der data kunne leses eller skrives. Siden disketter var tynne, enkle å oppbevare og billige å transportere, ble de raskt et populært medium for å kjøpe spill og annen programvare i butikk.

Formatet slo skikkelig igjennom med 5,25-tommersdisketter, som var vanlige gjennom hele 1980-tallet. Disse ble fulgt av de enda mindre 3,5-tommersdiskettene som ble brukt et godt stykke ut på 1990-tallet. Men bruken av minne i datamaskiner og kravene om mer avanserte programmer vokste for raskt til at diskettene kunne holde følge, og allerede på starten av 1990-tallet krevde større programinstallasjoner gjerne ti eller flere disketter.

Disketter ble flittig brukt for å lagre dokumenter og andre mindre filer helt frem til årtusenskiftet, og brukes i flere sammenhenger fortsatt som symbol for å lagre data. Lagre-symbolet i flere ordbehandlingsprogrammer er for eksempel fortsatt et bilde av en 3,5-tommersdiskett.

Optiske media: CD og DVD

I forbindelse med at CD-platene slo gjennom som en metode for å kjøpe musikk med god lydkvalitet, og til en brøkdel av størrelsen på en vinylplate, ble formatet til slutt også populært til datamaskiner. Musikk på CD ble populært allerede på 1980-tallet, men platene ble ikke brukt noe særlig i datamaskiner før rimelige og pålitelige brennere ble tilgjengelig for vanlige forbrukere. Platene rommer flere hundre ganger mer enn en diskett, og egner seg til digitale bilder, programmer og spill.

CD-er ble fulgt av DVD-er, som ble det dominerende mediet for filmsalg tidlig på 2000-tallet. På dette tidspunktet var det blitt vanlig med brennere i PC-er, og DVD-ene kunne brukes til å lagre større filer, musikk og annen data. Enkelte spill som selges i fysisk format til PC selges fortsatt på (vanligvis flere) DVD-plater.

Blu-Ray, som ble lansert i 2006, er fortsatt standarden for HD-filmer, og bygger i bunn og grunn på samme teknikk som CD og DVD. Blu-Ray fikk aldri samme fotfeste hos forbrukerne til fillagring. Eksterne harddisker og flashminne ble populært i samme periode, og ga samtidig større fleksibilitet.

USB slår igjennom: Tidig flashminne og eksterne harddisker

En faktor som alltid har bidratt til å begrense eldre lagringsformer, var at spesielt lesere, skrivere og tilhørende driverrutiner har vært nødvendig. En diskett trenger en diskettstasjon, en CD trenger en CD-leser og et kassettbånd trenger en kassettbåndspiller. Men da USB dukket opp på markedet i 1994, forsvant dette problemet.

For større mengder lagring via USB var tiden inne for at USB-harddisken skulle innta sin plass i rampelyset. På dette tidspunktet hadde eksterne harddisker allerede eksistert i en mer begrenset form, via proprietære tilkoblinger. Allerede i 1983 lanserte Apple en ekstern harddisk, ProFile, til datamaskinen Apple II. Ved hjelp av USB ble eksterne harddisker i stedet universelle, på nær filsystemet og eventuelle driverrutiner.

De første eksterne harddiskene var gjerne stasjonære. Tilkoblingen var via USB, men harddisken krevde ekstern strøm via stikkontakten. I takt med at USB-teknikken kunne levere strøm, og harddiskene ble mindre og mer energieffektive, ble det lansert modeller som var helt USB-drevet. Flere tiår etter kassettbåndenes og diskettenes tid, ble det nå mulig å ta med seg flere hundre GB i håndvesken.

Tidlige USB-minner dukket opp på markedet rett etter tusenårsskiftet, men lagringsplassen lå ofte rundt 8 MB. Et USB-minne krevde ingen spesiell leser – kun en USB-port. På dette tidspunktet var USB-porter blitt relativt vanlig i PC-er, og ble vanligvis brukt til mus, tastatur og andre enkle tilbehør.

Selv om USB-minnene startet med marginalt større plass enn en diskett, var de enklere enn å brenne en CD-RW-plate, og billigere flashteknikk ble raskt utviklet. Som kjent brukes de også i dag som en vanlig metode for å flytte filer eller installere operativsystemer, men lagringsplassen er økt mange tusen ganger.

Parallelt med USB-tilkoblede enheter, finnes det i dag en enda raskere standard: Thunderbolt. Thunderbolt bygger i bunn og grunn på PCI Express, den samme teknikken som blant annet lar grafikkort kommunisere med prosessoren i en datamaskin. Den første Thunderbolt-teknikken ble utviklet av Intel og Apple under kodenavnet Light Peak og ble kommersielt lansert i 2011. Dagens variant av grensesnittet heter Thunderbolt 3 og takler hastigheter opptil 40 GB/s – egnet til å koble til for eksempel rask flashlagring.

Ekstern SSD: romslig, rask og fleksibel

Eksterne harddisker revolusjonerte muligheten for å flytte mye data ved hjelp av eksterne lagringsenheter. Men der harddisker er rimelige, vurdert ut fra gigabyte per krone, er de på mange måter mindre egnet til bruk på reisefot. Motoren som roterer harddiskens magnetplate er relativt strømsulten, og harddisker er notorisk følsomme for støt og vibrasjoner.

Nå på 2010-tallet har SSD (Solid State Drive) tatt over som den primære lagringsformen for forbrukerelektronikk. Den stort sett samme teknikken som ble brukt i de første USB-minnene – flashlagring – er kommet langt nok til å tilby flere hundre gigabyte til en rimelig pris. SSB tilbyr mange ganger høyere hastighet enn en harddisk, og siden flashteknikken ikke lenger inneholder bevegelige deler, er den ikke på samme måte følsom for støt og vibrasjoner.

Når en SSD flytter ut fra datamaskinen og drives via USB, får vi en ekstern SSD, som på mange måter tilbyr det beste fra flere verdener. En ekstern SSD er sparsommelig med strømmen, veier mindre enn en harddisk, tåler mer juling og er samtidig nesten fem ganger raskere enn en ekstern harddisk. Med moderne, eksterne SSD-enheter kan du lagre opptil 2 TB i en enhet som er mindre enn en mobiltelefon.

Internett og behovet for ekstern lagring

Siden magnetbåndenes og hullkortenes tid har den eksterne lagringens overføringshastighet og kapasitet økt eksponentielt. Men det har brukerkravene våre også. Hele operativsystemet Windows 95 brukte ca. 50 MB plass. Datamaskinen NASA brukte for å lande på månen, hadde et internminne på ca. 76 KB (hvorav 4 KB var skrivbart). Til sammenligning bruker en ikke-komprimert film i Blu ray-format ca. 5 MB/s (40 Mbit/s) og kan bruke opptil 25 eller 50 GB plass, eller firedoble tall for 4K-oppløsning.

Samtidig brukes internett i dag til å utføre mange av de samme oppgavene som tidligere krevde eksterne lagringsenheter. For eksempel er det i dag vanlig å laste ned spill direkte fra distributøren i stedet for å kjøpe titlene i fysisk format. Mindre filer sendes enklere over internett enn med et USB-minne.

Kraftige, eksterne lagringsløsninger kan med fordel brukes for å effektivisere hvordan du arbeider mobilt – ikke minst når de bærbare datamaskinene har begrenset internminne. Arbeid med media, som video eller bilder, krever store mengder data som de fleste internettoppkoblinger ikke er raske nok til å håndtere. Store prosjekter på flere titalls, og kanskje også hundretalls, GB kan ligge på en romslig ekstern SSD som får plass i håndvesken eller lommen, og som kan deles mellom flere datamaskiner. For eksempel mellom en stasjonær arbeidsstasjon og en bærbar PC.