Til tross for at spillutviklere for lengst har skjønt at det ligger store penger i å gi ut spill innenfor etablerte franchiser, er det både gledelig og betryggende å se at mange fremdeles våger å tenke nytt.

Zack er en ung og fremadstormende piratspire som er en del av banden Sea Rabbits, og det er hans sko du skal fylle ved hjelp av Wii-kontrolleren. Med seg har han alltid sin faste følgesvenn Wiki, hvis anatomiske konsistens og evolusjonære trekk er litt utenom det vanlige. Wiki er en flyvende gullapekatt som er til uvurderlig hjelp på de fleste oppdrag.

Skattejakt

Spillet handler om at de to følgesvennene kommer over en skattekiste som inneholder den legendariske piraten Barbaros sitt hode. Zack får lovnader om at hvis han klarer å samle sammen kroppsdelene til Barbaros og sette han sammen, vil premien være en vaskekte piratskute. Med det starter eventyret som tar deg og Wiki til all verdens avkroker.

Zack & Wiki ser ved første øyekast ut til å være et av de gode, gamle eventyrspillene. Du benytter deg utelukkende av Wiimoten i et tradisjonelt pek-og-klikk-grensesnitt, og en konkret, men noe tynn historie penser deg inn mot et mål. Spillet mangler derimot veldig mye av det som gjør et eventyrspill. Historien er på langt nær spillets bærende element, og de figurene som deltar er ikke i besittelse av karakterstyrken som vi for eksempel ser i de gamle LucasArts-franchisene.

Dette spillet faller under gåteløsningssjangeren, og er mye mer The Incredible Machine enn det er Monkey Island. Der hvor historien kanskje kan føles litt tynn hvis du ser den gjennom eventyrspillbriller, er den på dette planet et glimrende rammeverk for en svært solid gåteutforming.

Intuitiv renessanse

Det første som slår meg er at Zack & Wiki markerer en renessanse for pek-og-klikk-spill, hvor et intuitivt kontrollskjema gir deg en taktilt sett helt ny opplevelse av denne kjære spillformen. Du spiller kun ved hjelp av Wiimoten, og i tillegg til å navigere Zack, skal du bruke kontrolleren til alt fra å dra i spaker til å skyte ildkuler med en tennisracket laget av en edderkopp.

Implementeringen av kontrollerens funksjoner er forbløffende, og det matcher hva Nintendo selv så langt har fått til med den. Samtidig blir Wii-kontrollerens svakhet også synliggjort i spillet. Hvis du blir ivrig når du skal vugge en dragebaby, og ting begynner å gå fort, klarer ikke kontrolleren å holde følge. Dette gjør flere ganger at du sitter i sofaen og gjør bevegelser som er milevis unna å speile det som faktisk skjer på skjermen.

Dette er et forholdsvis lite problem, og ei heller det sentrale i spillet. Mesteparten av spillet foregår faktisk inne i hodet ditt, og noen ganger formelig knaker det på jakt etter en løsning. Spillet er delt inn i ulike gåtescenarioer, hvor du må knekke koden for å komme frem til kisten hvor en av Barbaros sine gullbelagte kroppsdeler befinner seg. I tillegg kommer det sjefskamper ved ulike korsveier i spillet, og disse kan ofte være mer intrikate og omfattende enn de mindre scenarioene.

Logisk oppbygd

Det er som tidligere nevnt en svært gjennomført gåteutforming som er spillets store styrke. En ting er at spillet inneholder mye humor, og at gåtene som følge av det blir morsomme å løse. En annen ting er graden av logikk og måten spillet prøver å gi deg et dytt i riktig retning med en usynlig hånd.

Jeg minnes fremdeles de dager hvor jeg kunne sitte en hel kveld og rive meg i håret over Monkey Island, bare fordi jeg var «dum» nok til å ikke forstå at jeg skulle sage ned et gummitre som skulle utløse en kjedereaksjon ingen i verden kunne forutse. All kudos til en av de beste spillseriene i manns minne, men jeg synes også det er fint med spill hvor du ikke trenger å være nobelprisvinner i fysikk for å komme videre. Misforstå meg rett; jeg skal love deg at du skal gruble og gjøre feil, men til slutt sitter det.

Det er gjort en del finurlige trekk for å gjøre gåteløsningen mer menneskelig. For det første har alle tingene på de ulike scenarioene en funksjon som er påkrevd for å løse gåten. Dette gjør at du ikke løper rundt i timesvis og forsøker ting som bare er lagt inn i scenarioet for å forvirre deg. For det andre er bruken av scenario-baserte gåter som varer i alt fra tre til ti minutter forsnillende, du behøver ikke å spille opp en halv time hvis du skulle dø.

Nådeløst

Zack & Wiki er nådeløst i ordets rette forstand, og grove feil belønnes med en morsom animasjon og en påfølgende omstart av scenarioet. Her kommer det tredje designmessige høydepunktet inn. Ved å vende på krukker og steiner i de ulike scenarioene, åpenbarer gull- sølv- og bronsemynter seg. Dette er spillets begrensede, men akk så viktige økonomiske tilsnitt. Disse pengene kan brukes hos oraklet i Sea Rabbits-hovedkvarteret, og for dem kan du kjøpe en orakeldukke eller en platinumbillett.

Platinumbilletten lar deg gjenoppstå på punktet rett før du døde i et scenario. Dette er en glimrende formildende omstendighet som senker frustrasjonen over å ha blitt grillet av en drage en halv time inn i et av de vanskeligere scenarioene. Dette til tross er det litt vel mange punkter man kan miste livet på, og dette skjer først og fremst på noen av de få brettene som inneholder enkelte logiske brister.

Hvis man skulle kjøre seg skikkelig fast, kan orakeldukken være til stor hjelp. Hvis du påkaller orakelet og bruker en av dukkene du har kjøpt, gir hun deg et hint. Du blir aldri fortalt konkret hva du skal gjøre, men det lille dyttet i riktig retning er ofte det som skal til før at du skjønner løsningen og mestringsfølelsen omfavner deg.

Flaggermus = Paraply

Det siste punktet jeg ønsker å trekke frem når det gjelder gåteutformingen er de små gjentakelsene som inkorporerer seg som en logisk del av spillet. En del dyr går igjen på de forskjellige brettene, alt fra slanger til flaggermus og edderkopper. I tillegg til å være en apekatt med propell, kan også Wiki på et eller annet vis gjøre seg om til en stor og magisk bjelle. Hvis du rister på denne, kan dyrene gjøres om til et eller annet nyttig redskap.

Her viser spillet en svært morsom evne til å konstruere sin egen logikk midt oppe i all galskapen. En slange blir for eksempel til et langt griperedskap, en flaggermus til en paraply, og en edderkopp til en racket når du ringer i Wiki.

Zack & Wiki er med unntak av Super Mario Galaxy det visuelt sett peneste spillet jeg har sett så langt på Wii. En leken visuell tegneseriestil med et hint "Cel-shading" danner en flott symbiose mellom det artistiske og det tekniske. Du opptrer på ulike stemningsfulle scenarioer med stor variasjon, akkompagnert av passende musikk og morsomme lydeffekter.

Som følge av at spillet er et gåteløsningsspill kan en vel nesten tenke seg til at gjenspillbarhetsverdien ikke er spesielt stor. Capcom forsøker å implementere et poengsystem som gjør at du skal ville gå tilbake og forbedre resultatet på hvert brett, men som med mange andre japanske spill, er dette bare tall. Det å få flere poeng har ingen reelle konsekvenser, og når det ikke finnes noen flerspillerdel eller mulighet til å sammenligne med venner, havner det i skuffen med andre ting man ikke kommer til å bry seg med.

Når det er sagt taper ikke spillet noe på dette i min bok, for det er ingen ting som tilsier at et spill skal være nødt å ha en viss gjenspillbarhet. I en tragisk spillhjerne hvor spillminutt deles på kroner vil det, til tross for at du kommer til å bruke mange timer på det, likevel komme forholdsmessig dårligere ut enn mange andre spill.

Konklusjon

Zack & Wiki er et gåteløsningsspill hvis genialitet finner sted mellom et taktilt friskt pek-og-klikk-grensesnitt og et fremragende gåteutforming. Kombinerer du dette med den gode humoren og et veldig pent visuelt uttrykk, sitter du på et av de beste spillene til Wii

Spillet profilerer seg litt som et eventyrspill, og til det blir historien noe platt og figurene vel karaktersvake. Kontrollerens svakheter i form av at den dårlig oppfatter raske bevegelser avdekkes i flere tilfeller. Enkelte av gåtene har små logiske brister, og når du kombinerer dette med nådeløsheten av å måtte starte på nytt (så fremt du har brukt opp platinumbillettene), kan det tidvis skape frustrasjon.

Alt i alt et fremragende eksempel og en offisiell avliving av myten om at det ikke finnes skikkelige tredjepartsspill til Wii. Med mindre du har tålmodigheten til et barnehagebarn og taper intelligenstesten mot apekatter i dyrehagen, synes jeg du skal slå et slag for et morsomt hjernetrimsspill som får Brain Training-fenomenet til å se ut som utfylling av en lang og traurig selvangivelse.