Selvforbedring er et interessant konsept å gjøre spill på. Det er vel knapt noe tema i sakprosaen som har solgt flere bøker enn alle de tusenvis av hjelp-deg-selv-tilbudene vi overøses av, men også gjennom TV Shop, livsstilsmagasiner og i matvareannonser er temaet sentralt. Hvordan bli et bedre menneske? Vel, du kan jo starte med å kjøpe dette treningsapparatet, bruke dette hårtransplanteringsmidlet, gjøre disse daglige øvelsene eller spise vår slanke-yoghurt?
Uansett hvilket medium budskapet kommer gjennom eller hva det er som forsøkes solgt, er slike selvforbedringsprodukter og -programmer avhengige av to faktorer for å selge: For det første må kunden føle at den nåværende situasjonen er utilstrekkelig. For det andre må kunden føle, eller vite, at det å bruke produktet/programmet vil hjelpe.
Naturlig nok er det også i disse to spørsmålene du må søke etter svar på om Wii Fit vil være et riktig eller fornuftig valg for deg. Hvis du allerede trener yoga og styrkeøvelser jevnlig, og har et positivt forhold til trening, vil jeg tro Wii Fit kan stå i fare for å bli nærmest overflødig. Er du slank og muskuløs, vil det dessuten være vanskeligere å dra nytte av motivasjonssystemene Nintendo har bygget inn. Aller mest glede og nytte tror jeg strengt tatt det er å hente her for dem som ikke har vært særlig flinke til å trene, og som kanskje føler at de har noen kilo for mye.
Tillitvekkende og vennlig
Allerede fra første stund er det åpenbart hvor mye flid Nintendo har lagt i å gjøre Wii Fit tillitvekkende. Det er klart at en spillkonsollbasert treningspakke lett kan føles både krøkkete og klinisk, men Wii Fit er omtrent så intuitivt og vennlig som tenkes kan.
Den sentrale nyvinningen her er vektbrettet som følger med i pakken – «Wii Balance Board». Det er på dette brettet de fleste aktivitetene vil foregå, og det er dette som er hjertet og sjelen i opplevelsen Wii Fit har å by på. Det er enkelt å sette sammen brettet – man putter inn batteriene, synkroniserer ved hjelp av den røde knappen på undersiden, og dermed er man i gang. Ingen kabler og ikke noe unødvendig rot – akkurat slik vi liker det i 2008.
For å ytterligere menneskeliggjøre den ellers så kjønnsløse Wii-hvite virkeligheten har Nintendo valgt å gjøre vektbrettet til en figur som dukker opp på skjermen, og gir deg en rask innføring i hvordan det hele vil fungere. Selve brettet blir med andre ord raskt en slags personlighet du kan forholde deg til. Det har råd, tips, og kommentarer å komme med hver dag – omtrent som doktor Kawashimas svevende hode i Brain Training-spillene. «God kveld», sier brettet, før det gir deg et nyttig tips til treningen.
Det er enkelt gjort, men det er likevel effektivt – Wii Fit er runde kanter og trivsel, ikke neonlys og klorlukt. Nintendos interaksjonsdesignere vet hva de driver med.
Yoga og styrke
Etter introduksjonssekvensen viser Wii Fit selve hovedskjermen, hvor det er din tur til å bestemme. En rekke øvelser er tilgjengelige fra første stund – enten du har lyst til å begynne med yoga, styrkeøvelser, aerobic-øvelser eller balansespill.
Det er vanskelig å nekte for at det er yogaen og styrkeøvelsene som oppleves som Wii Fits virkelige helsealibi. Her får man personlig veiledning av en digital trener, som er tålmodigheten selv, og villig forklarer og demonstrerer hvordan hver øvelse skal gjennomføres. Noen øvelser krever at du står på brettet, andre at du holder hendene på brettet, slik som armhevningsøvelsen. Atter andre innebærer at du skal ha en fot på brettet og en utenfor.
Etter hvert som du gjør øvelsene, gir programvaren deg stadige tilbakemeldinger på hvor godt du gjør det. Er du ute av balanse, kommenterer treneren gjerne at du virker ustø – og må du tråkke nedi bakken med foten du var ment å holde i luften, er det ofte at treneren merker dette også. Etter endt økt er det tid for oppsummering, hvor din innsats rangeres med stjerner. Nybegynnere må nøye seg med én eller to stjerner, men om du gjorde alt riktig, vanker det flere.
Wii Fit treffer ikke alltid blink. Det er åpenbart at noen av øvelsene er mer egnet til å vurdere enn andre – alt brettet strengt tatt vet, er hvor mye vekt du legger på det i de fire himmelretningene. Det føles ikke riktig å oppnå full stjernepott på første forsøk, men så lenge du holder rytmen kan dét lett bli resultatet under magemuskel-øvelsen, for eksempel.
Det er imidlertid forbløffende ofte spillet føles treffende i sin kritikk av din innsats, og slik stiger motivasjonen for å gjøre det bedre neste gang. Mange av øvelsene er dessuten for anstrengende til at det lar seg gjøre å repetere dem igjen og igjen, slik man gjerne gjør i ferdighetsbaserte videospill – og dermed har Wii Fit lyktes: Den beste måten å bli bedre på, er å vende tilbake til de samme øvelsene flere ganger hver uke.
Grafer og eksterne aktiviteter
Foruten det bare delvis vellykkede stjernesystemet er det imidlertid den daglige «kroppstesten» som skal holde deg i tøylene. Ved å veie deg selv daglig, samt delta i en balansetest, vil du nemlig få registrert både din vekt, din kroppsmasseindeks (BMI) og din «Wii Fit-alder».
BMI-systemet er velkjent og velprøvd, og fungerer i de fleste tilfeller (men ikke alltid) godt. Ved å ta høyde og vekt med i betraktning regner Wii Fit ut en poengsum, på samme måte som man kan gjøre en rekke steder på nettet. Er denne poengsummen mellom 20 og 25 har du det man kaller «normal» kroppsvekt, er du under dette er du «undervektig», og er du over er du «overvektig». Ved hjelp av fargerike grafer og et morsomt avsløringsrituale fremgår det så hvor du har plassert deg på denne skalaen.
Ironisk nok vil det nok være overvektige som vil ha aller mest glede av denne daglige kroppstesten. Wii Fit har nemlig et eget fokus på vektreduksjonsplanlegging, og lar deg sette opp mål for treningen. Du angir hvor mange kilo du ønsker å slanke bort, og hvor lang tidsfrist du vil sette deg for å nå målet – og Wii Fit tar seg av resten. De neste ukene vil du kunne følge utviklingen fra dag til dag – og her ligger nok mye av programvarens nytteverdi.
Wii Fit registrerer ikke bare hvordan vekten og holdningen din utvikler seg, men lar deg også loggføre hva du har gjort av aktiviteter. Alle minutter du har lagt inn i trening i Wii Fit loggføres automatisk, men du kan også fortelle programmet om andre aktiviteter du har bedrevet utenom. Alt fra lett aktivitet til tung trening teller med på den endelige grafen, som gir et slags bilde av hvor mye aktivitet og trening du har i livet ditt.
Det er kanskje en selvfølge, men å se reell, stabil forbedring etter hvert som man trener mer og holder seg mer i aktivitet er en mektig motivasjonskilde. For den driftige er det naturligvis en enkel sak å gjøre dette aldeles for hånd, med notatblokk og blyant – daglig veiing er tross alt ikke noen vrien oppgave – men det er likevel noe med helheten ved Wii Fit som føles inspirerende og friskt. Det dreier seg åpenbart ikke bare om å bli slankere, men også om å bli sterkere, og om å få bedre kontroll over kropp og holdning.
I tillegg til å bevisstgjøre og strømlinjeforme loggføringen gjør imidlertid Wii Fit noe minst like viktig: Det forsøker å «spillifisere» treningen. Belønningene er av kjent Nintendo-kaliber – fine små klirr, pling, plong, små fanfarer og liknende – banale, men effektive virkemidler som gjør en verden av forskjell.
Måten spillet bruker de små Mii-figurene på trekker dessuten i akkurat samme retning: Det er unektelig morsommere å ta seg en joggetur eller en svingom på dansegulvet når både kjernefamilie, besteforeldre, Michael Jackson og Miss Piggy viser seg fra sin mest sporty side, og jogger eller danser sammen med deg. Eller hvem du nå ellers måtte ha funnet på å gjenskape som Mii-er på Wii-en din.
Treff-og-bom med minispill
Det er ikke alle deler ved Wii Fit som virker like velegnede til å få deg i form – i hvert fall ikke med mindre du virkelig, virkelig er ute av trening. Mange av øvelsene begynner svært lett, og låser deretter opp mer krevende muligheter når du har vist at du skjønner tegningen. Imidlertid er det flere øvelser som ikke utvikler seg i samme retning, og som snarere forblir en enkel, langsom rutine hele veien.
Mange av aerobic-øvelsene virker litt feilslåtte slik sett. For eksempel kan du jobbe med rockeringer på to nivåer, men begge mestres forholdsvis enkelt, og det er ikke så lett å skjønne at disse kan være særlig nyttige som trening. Det samme kan sies om gruppedansen, som kanskje vil fungere for eldre, men som framstår som lettere senil for dem som har prøvd Dance Dance Revolution. Joggemodusen på sin side er for så vidt artig, og definitivt i stand til å gjøre en stakkar varm i trøya – men skal du først jogge, føles det nærmest absurd å ikke gjøre det ute i det virkelige liv, hvor miljøene er mer varierte, «grafikken» bedre og varigheten dertil langt mer imponerende. I Wii Fit er en joggerunde over i løpet av få minutter.
Det er imidlertid sannsynlig at enkelte av aerobic-øvelsene og balansespillene først og fremst bør ses på som belønninger, snarere enn glimrende trening i seg selv. Flere av balansespillene er for eksempel krydret med flott grafikk og utfordrende grunnmekanikker, og noen av dem vekker til live bare-ett-forsøk-til-manien vi kjenner så alt for godt. Jeg har aldri stått på slalåm i spill som i Wii Fit før, for eksempel, og å rulle kuler over et enkelt brett blir mange hakk mer utfordrende når det må gjøres ved å balansere hele kroppen din.
Det er disse balansespillene som egner seg best å finne frem på fest, men de er også glimrende avbrekk fra den ellers forholdsvis krevende styrketreningen, for eksempel. Med litt moro innimellom de fornuftige øvelsene holder man rett og slett ut lenger.
Hva kan man ønske mere?
Det er et par elementer som fort kunne gjort Wii Fit til en enda mer helhetlig pakke.
For det første kunne jeg godt tenke meg mer omfattende utholdenhetsøvelser, uten at jeg skal påstå at jeg vet hvordan spillet kunne løst dette teknisk. Jogge-på-stedet-modusen her er smått tvilsom, og flere av de andre aerobic-øvelsene mangler de kravene som må til for å pumpe deg tom for krefter i lengden. Dette er imidlertid ikke verdens største problem – det blir raskt klart at løsningen simpelthen er å begynne å sykle, svømme, eller jogge «på ordentlig» for å veie opp. Siden loggfunksjonen lar deg notere timeantall for utenomaktiviteter i tillegg til aktivitetene du gjennomfører i selve spillet, føler man likevel at det «teller».
Jeg tror også at en kostholdsmodul kunne gjort underverker for å gjøre Wii Fit enda mer fyldig. Det finnes som kjent en rekke dietter og kostholdsfilosofier, så en løsning her ville kanskje være vanskelig å gjøre «riktig», men jeg tviler ikke på at Nintendo kunne klart det – i verste fall ved å la deg velge hva slags diett du ønsket å følge. Ved hjelp av WiiConnect24 og regionale innstillinger burde det dessuten være mulig å kunne tilby kostholdstips og oppskrifter som tok hensyn til hva slags råvarer som er å oppdrive i de ulike landene.
Til slutt hadde det ikke vært å forakte å få litt flere muligheter til å sette opp en personlig treningsplan. Wii Fit sender deg til stadighet tilbake til menyskjermen slik at du kan velge neste øvelse – om man kunne velge i stedet å følge en eller flere faste rutiner kunne motivasjonen gått ytterligere opp.
Konklusjon
Wii Fit leverer akkurat hva det lover: En vennlig, lettlært og «spillifisert» inngangsportal til treningens gleder. Det er nøytralt nok til å passe alle, men vennlig og personlig nok til å føles hjemlig – og det gir deg mulighet til å trene yoga, styrke, balanse og utholdenhet i en sammenheng hvor framgangen gir tydelige resultater og merkbar mestringsglede.
Hva slags karakter man velger å sette på opplevelsen vil være helt individuelt. På den ene siden er det ingen tvil om at Wii Fit er en minst like sterk pakke som Wii Sports og Nintendogs – en nesten perfekt demonstrasjon av maskinvaren det kjører på. På den andre siden er det fullstendig avhengig av din egen motivasjon og ditt treningsnivå – er du allerede en ivrig helsestudioentusiast vil Wii Fit være nær overflødig. Som nevnt mangler det dessuten noen elementer hvis det du er ute etter er en komplett «sunnhetspakke».
Jeg går for en trygg åtter. Wii Fit er bunnsolid.
