Når Wario, en spillfigur med mer karisma og griskhet enn Petter Stordalen, lanserte sitt eget aksjeselskap i 2003, ante man at det sannsynligvis var store ting i gjære. Det første WarioWare-spillet til Game Boy Advance revolusjonerte begrepet "minispill", og serverte et herlig bisart sammensurium av små, engasjerende spillsnutter som ikke rent sjelden fikk en til å trekke på smilebåndet. I løpet av de siste årene har franchisen utvidet seg til Nintendo DS og GameCube, og fått flere tilhengere - og nå har også Wario & kompani gjort sitt inntog på Nintendos nyeste storsatning.
It's a Wii, Wario!
For de som har erfaring med tidligere WarioWare-spill, vil presentasjonen av WarioWare: Smooth Moves være et kjærkomment og ikke minst velkjent syn. Den enkle, tegnefilmaktige og fargerike grafikken er på plass, animasjonene har den samme morsomme og banale sjarmen som før, og musikken består fortsatt av hysteriske gladmelodier og andre sprø, japanske påfunn. På alle måter er det lite som tilsier at dette spillet skiller seg spesielt ut fra eldre titler.
Vel, på alle måter utenom én: kontrolleren.
Den fascinerende Wii-kontrollen er med sin teknologi for bevegelsesgjenkjenning som støpt for et spill som dette. Der franchisen tidligere har benyttet seg av et tradisjonelt styringssystem med analogstikke/styringskryss, samt et lite utvalg knapper, har Nintendo nå innovert og brakt en rekke ulike og eksperimentelle bevegelser på banen, noe undertittelen hinter til. Nintendo ønsker å rive folk opp av sofaputenes lune omgivelser slik at kroppen kan aktiviseres på både morsomme, og delvis utfordrende måter (fortrinnsvis med håndleddsbåndet på kontrollen godt festet, ettersom visse øvelser fort kan gå på interiør-helsa løs) som alle enkelt kan forstå. Året er 2007, og det handler ikke lenger om "smooth button pressing."
For de uinnvidde, dreier WarioWare seg om å holde hodet kaldt og sansene skjerpet, mens man spiller seg gjennom diverse korte spillsnutter som serveres på løpende bånd. Man har noen sekunder på å forstå hva spillet går ut på, samt utføre den nødvendige handlingen. Når disse sekundene er gått, får man umiddelbart en ny oppgave å bryne seg på.
I Smooth Moves bruker man som nevnt Wii-kontrolleren (eller Formbatongen, som WarioWare så elegant kaller den) for å spille disse spillene. Før hvert minispill begynner, opplyses man om en utgangsposisjon for Wii-kontrollen, altså hvordan man i utgangspunktet skal holde den for at minispillet skal kunne utføres riktig. I begynnelsen har man kun tilgang til én utgangsposisjon, nemlig "Fjernkontrollen" I minispill som bruker denne posisjonen holder man, naturlig nok, Wii-kontrollen som en fjernkontroll, og utfører små spill med utgangspunkt i dette.
Et potpurri av bevegelser
Ting blir imidlertid mer interessante etter hvert som man avanserer i spillet, og tilegner seg nye posisjoner. Disse blir introdusert med fantastisk tørrvittige replikker fra en stemme som man skulle tro kunne tenke seg å gjøre alt annet enn å bidra i WarioWare. Ironien fungerer strålende, og krydrer den allerede ganske sprø stilen.
Blant de nye posisjonene finner man godbiter som Elefanten - hvor du holder kontrollen foran nesa som en snabel; Manualen - hvor du holder kontrollen som en vektstang; og ikke minst Den Store Osten. I sistnevnte gjelder det (naturligvis?) å plassere kontrollen ved hofta, mens du stolt skyter frem brystkassa og gliser bredt. Omtrent like bredt som om du var storbonde i bygda, og nettopp hadde fortalt en måpende forsamling småbønder om den nye, avanserte skurtreskeren din. Innlevelse er nemlig noe av det viktigste for underholdningsfaktoren i WarioWare, og gjør du en helhjertet innsats kan du forvente å få desto mer utbytte av spillet.
Det bør ikke regjere noen tvil om at Wii-kontrollen tar franchisen til et nytt nivå, for det er utvilsomt morsommere å utføre alle de hektiske småspillene med bevegelser, enn med en konvensjonell kontroller. Dessuten er de ulike utfordringene såpass kreative, at man ikke føler at man bare gjør nøyaktig det samme om og om igjen, kun med et annet utseende.
De omtrent 200 spillene som finnes i Smooth Moves byr på god variasjon, og alle de ulike utgangsposisjonene er godt implementert. I tillegg tar flere av spillene i bruk dine selvlagde Mii-karakterer, noe som beriker spillopplevelsen ytterligere. Å slå broren, faren eller kompisen din i virtuell håndbak, føles flere hakk deiligere enn å slå en hvilken som helst Nintendo-figur. Noen få minispill sliter riktignok litt med å gjenkjenne spillerens bevegelser korrekt, men disse drukner heldigvis i sjøen av godt håndverk, og klarer ikke å forkludre til inntrykket av at Wii-en imponerer.
Potpurriets skavanker
Når det er sagt, er ikke Warios nyeste spillensemble bare fryd og gammen, for bruken av Wii-ens bevegelsesteknologi har tydeligvis også sine ulemper. Som nevnt blir man før hvert minispill opplyst om hvilken utgangsposisjon man skal bruke, og selv om alle spillene innenfor én posisjon ikke er like, dreier de seg likevel om mye av det samme. Dette fører til at man vet noenlunde hva man skal gjøre og er godt forberedt, allerede før minispillet begynner. Med andre ord har det vesentlige overraskelsesmomentet som finnes i tidligere WarioWare-spill forsvunnet i dette siste tillegget i serien - og savnet er markant. Joda, det er ingen tvil om at den renoverte spillbarheten tar franchisen til et nytt nivå, men dessverre har dette nivået også sine mørke kriker og kroker hvor alt ikke er helt som det bør være.
Mer skuffende enn den reduserte umiddelbarheten, er den temmelig magre flerspillermodusen. Etter å ha pløyet gjennom enspillerdelen én gang, får du muligheten til å invitere venner og bekjente over for å leke med deg og Formbatongen din, og noe slikt skulle du i utgangspunktet tro var fryktelig moro. Særlig når GameCube-versjonen av WarioWare leverte strålende flerspillermuligheter.
Vel, dessverre blir du nødt til å tro om igjen, for WarioWare: Smooth Moves' flerspillermodus leverer kun deler av det forventede varesortimentet. Spillet støtter kun bruk av én Wii-kontroller. Med andre ord baserer de ulike flerspillermodiene seg utelukkende på å sende kontrollen rundt i lokalet, noe som fører til en del dødtid for hver enkelt spiller, og ikke minst: liten interaksjon mellom spillerne.
Hvis bare Nintendo hadde greid å legge hodene i bløt slik at WarioWare: Smooth Moves kunne ha presentert en virkelig kreativ flerspillerdel som integrerte bruk av flere kontrollere, og dermed også mer spenning spillerne imellom, ville vorspiel-hiten vært et solid faktum. Forstå meg rett, det er underholdende å samle flere til lek med Wario, men det er også frustrerende, med tanke på alt det potensialet som ikke har blitt skikkelig utnyttet.
Konklusjon
På utsiden er WarioWare: Smooth Moves like sprøtt, sjarmerende og fullstappet med humor som sine eldre søsken, men på innsiden har den mystiske Formbatongen tatt over styringa - både på godt og vondt. Alle de ulike bevegelsene er morsomme å utføre flerfoldige ganger, og de løfter definitivt interaktiviteten og underholdningsfaktoren i WarioWare-franchisen mot nye høyder. Men, ikke alle sider ved spillet er like gode, og særlig savnet av en langvarig, engasjerende flerspillerdel som lar spillerne interagere med hverandre er markant. Hadde alle brikkene falt på plass ville WarioWare: Smooth Moves blitt en skikkelig klassiker, men det ser dessverre ut til at Nintendo har rotet bort de siste bitene i puslespillet.
