Dette spillet ble utgitt til Gamecube i 2004, og det var vel egentlig bare et spørsmål om tid før de ivrige Nintendo-teknikerne blåste nytt liv i tittelen. Et knippe vellykkede tennis-titler har allerede funnet veien til den bevegelsessensitive storebroren Wii og gjort god bruk av kontrollsystemet. Hvor mange knuste vaser og elleville jubelutbrudd har ikke for eksempel Playmo-atletene i Wii Sports Tennis forårsaket over hele verden siden Wii-ens lansering?
Blant eldre titler som med ujevne mellomrom relanseres med nytt kontrollsystem til Wii, tilhører nok dette dessverre kategorien av slepphendte og unødvendige gjenopplivninger. Og det er jo synd å måtte konstantere, for hele det elskverdige karaktergalleriet fra Mario-universet er jo intakt, med alt det måtte vekke av latent Nintendo-patriotisme.
Dårlig kontroll
Mario Power Tennis byr altså på mange høyst gjenkjennelige personligheter, fra Yoshi, Donkey Kong og Luigi til den mer lunefulle Wario og den alltid returnerende erkefienden Bowser. Alle er selvsagt utstyrt med særegne egenskaper som styrke, hurtighet, teknikk og lignende med tilhørende spillmessige svakheter og styrker. Mario er selv, i likhet med i alle andre spin-off-spill med italieneren i hovedrollen, en god allround-utøver med få oppsiktsvekkende særtrekk. Dessuten ligger han som vanlig beleilig til i karaktermenyen, og dermed er det rørleggeren som får æren av å åpne turneringen.
Ok, spillet er i gang. Ballen kastes i været, det serves, og noen minutter senere står jeg på podiet med gullpokalen i hendene. Og det er ikke fordi jeg besitter et sjeldent Mario Power Tennis-gen. Nei, hovedproblemet er at spillkontrollen er så løs og upresis at mer eller mindre tilfeldig napping med Wii-remoten ofte vil være nok til å score vinnerpoenget, enten dette var intensjonen eller ikke. Slurvete avlesning av bevegelsene tar her form av en slags påtvunget assistanse, noe som selvsagt bidrar sterkt til at kampene temmelig tidlig føles meningsløse og uengasjerende til en slik grad at man føler seg redusert til oppgitt tilskuer mye av tiden.
Så lenge stram spillkontroll med god respons er selve livsnerven i spill av denne typen, er presisjonsfraværet nok til at spillet mister det meste av sin appell, i alle fall om man forventer en viss belønning for sine nøye innøvde armbevegelser. Det er lite inspirerende å lade opp til et knallskudd med tungen i munnviken, for deretter å oppdage at verken ballretningen eller skuddtypen stemte overens med ambisjonene. Og da hjelper det heller ikke at du vinner matchen, mestringsfølelsen forkludres og man føler seg rett og slett en anelse undervurdert.
Ingen grunn til svettesprutende tørrtreningsøkter her altså. Og med en slik utfordringsmessig generøsitet er det jo lett å henfalle til minste motstands vei og nøye seg med litt mild, tilbakelent håndledd-trim. Dog, om du er en av disse ivrig kalorikrigerne er det selvsagt fritt frem for å rydde stuegulvet for fysisk utagering, men det er jo strengt tatt heller ingenting som hindrer deg i å gjøre knebøyninger mens du spiller sjakk, om du skulle føle for det.
Likevel, dårlig kontroll er jo ikke det samme som ingen kontroll, og de ulike slagene lar seg jo gjennomføre med en viss suksess mesteparten av tiden. Vi bys dermed på perioder av kortvarig og sporadisk moro, men spilldynamikken er ikke konsekvent og forutsigbar nok til at underholdningsverdien får ordentlig fotfeste.
Kaotisk
i kampens hete har du fire standardslag å velge mellom; slice (lengdeslag), lobb, dropp og smash. Riktig valg og gjennomførelse kan faktisk vise seg å være effektivt, men undertegnede endte også svært ofte opp med å brenne av en saftig smash der jeg egentlig bare foretok en ukontrollert og panisk redning. Hver slagtype har også sin egen farge på fartsstripene, i tilfelle du var i tvil om hva du slo. Nyttig.
I tillegg finnes det en bar øverst på skjermen som fylles opp mens man lader opp til et slag. Når den er full kan man overrumple motstanderen med et (nesten) uovervinnelig kraftslag, som utføres etter en desorienterende og pixelgnistrende forberedelsessekvens.
Det dukker også opp stjerneformede markeringer på banen som du må forflytte karakteren din inn i for å kunne levere smasher. Å gjøre dette med viten og vilje er imidlertid ingen smal sak når ballvekslingen er i gang og banen forvandles til et fargesprakende fyrverkeri. Det beste er rett og slett å sette sin lit til flaksen, som vil redde skinnet ditt ganske ofte, enten det er snakk om offensive eller defensive situasjoner. Uansett er den noe overdrevne visuelle presentasjonen mer distraherende og plagsomt enn det er underholdende.
Kjedelige tilleggsspill
Mario Power Tennis er således en ganske utilfredsstillende opplevelse hvor spillegleden, i alle fall for undertegnede, stort sett erstattes med tiltakende utålmodighet og en vedvarende motvilje mot å spille videre. Heldigvis, eller kanskje dessverre, finnes det andre måter å få utløp for sine fysiske ferdigheter på, for eksempel ved å prøve seg på den alternative turneringen "Gimmick masters". Her konkurrerer man med motstanderen om å slå baller gjennom ringer, treffe krypende krokodiller og diverse andre fantasifulle oppdrag som egentlig ikke er så moro som det høres ut som. Turneringene er ellers bygd opp på vanlig måte med kvartfinale, semifinale og finale. Skulle du være så heldig å gå seirende ut av det endelige oppgjør, vil nye turneringer låses opp.
Det samme vil nye spesialspill, som er et kreativt supplement til den "normale" ballvekslingen. Spesialspillene innebærer gjerne særdeles relevante aktiviteter som for eksempel fargelegging av bilder ved å skyte ballen mot en fargeløs tegning, spille tennisbingo, jage spøkelser og så videre. Alt hva du måtte finne på treningsplanen til vordende tennisstjerner med andre ord. Spesialspillene tilfører litt mer bredde, men det varer som regel ikke så lenge før man merker en trang til å famle seg tilbake til hovedmenyen i ren desperasjon etter å suge ut resten av spillets utvannede underholdningspotensiale.
Huff, det er nesten så man får litt dårlig samvittighet av å kritisere et såpass velmenende og ufarlig spill som Mario Power Tennis, men realiteten er at spillet totalt sett er en temmelig uengasjerende affære. Med mindre man tilhører den yngre garde, hvis kynisme og kristiske sans ennå er i de tidligere utviklingsfaser, da kan nok spillet ha noen høydepunkter.
Konklusjon
Mario Power Tennis føles som en ganske forhastet og noe likegyldig konvertering, og dette var faktisk første gangen at jeg savnet den vanlige håndkontrollen, som sannsynligvis vil tjene dette spillet langt bedre. Ideen er jo selvsagt ikke dårlig, og det burde i teorien ha funket, men Wii-spill bør man formodentlig utvikle fra grunnen i stedet for å spekulere i folks uhelbredelige Nintendo-nostalgi. Flerspillermodusen, for øvrig ikke testet, kan muligens by på noen timer med festmoro i kombinasjon med solid inntak av tungt avgiftsbelagte substanser. Familiens yngste vil antagelig også ha mye moro med spillet, men for hoveddelen av kvalitetsbevisste Wii-fans er ikke dette givende nok til at det er verdt prisen.
