«Du kan vel egentlig kalle det Diablo 2.5,» svarte jeg da en kamerat spurte meg hvordan Torchlight var. Selv om det er et veldig lettvint svar, sier det likevel noe vesentlig om spillet. Torchlight handler mer om å grave dypere i et velkjent konsept, enn om å finne på noe nytt.
God gammel oppskrift
Hvis du er i tvil: Konseptet jeg snakker om, er action-rollespillkonseptet Blizzard destillerte fram i 1996 og kalte Diablo. Selv om Diablo i seg selv langt fra var noe nytt konsept, og selv om det finnes mange andre spill som følger samme oppskrift, er ekkoene fra Blizzard-spillene så sterke at de er mest passende å sammenligne med.
Akkurat som vi er vant med går Torchlight ut på å utforske en variert spillverden (som blir bygd opp på en ny og unik måte hver gang du spiller), hvor du møter titusenvis av ymse skapninger og folk. Valgene du tar er ikke så mye relatert til hva du skal gjøre, men hvordan: Hva slags utstyr, egenskaper og ferdigheter trengs for å drepe slemmingene på best mulig måte?
Kontrollsystemet kunne ikke vært enklere: Du klikker for å gå, du klikker på en fiende for å angripe, på en skatt for å plukke den opp, og bruker alternative angrep med høyre musknapp. Dette er en veldig enkel og lettfattelig formel, og i riktige hender blir den til heroin.
Spillnarkotika
Og det er vel akkurat hva vi har med å gjøre her. Hvis du er Diablo-veteran vil det ikke gå mange minuttene før du kjenner suget etter nytt utstyr og større krefter. Som vanlig får du valget mellom tre figurer – kriger, magiker og bueskytter – og må tjene opp erfaringspoeng for å kunne bygge ut figuren din i den retningen du ønsker.
Hver figur har tre lister med egenskaper du kan oppgradere, og dermed får du mange forskjellige muligheter til å skape en helt egen sammensetning. Et annet gode er at utstyret du samler opp ikke er låst til en bestemt figur; så lenge du har bygd ut evnene dine nok, kan du fint spille som en magiker som slåss med ett sverd i hver hånd, for eksempel.
Spørsmålet er bare hvor bra det fungerer, og svaret er helt opp til deg. Den store greia med Torchlight er at det finnes så mange forskjellige muligheter at det aller meste kan fungere. Om du skulle bli i beit for utstyr å velge mellom, er det bare å dykke litt dypere i monstergrottene; hver fiendegjeng du beseirer resulterer i en geysir av penger og utstyr å plukke opp.
Noe annet som har potensial til å være en stor greie, er hvor mye utviklerne av spillet har klart å gjøre ut av den begrensede teknikken spillet er bygget på. Torchlight er laget for å kunne spilles selv på PC-er som ikke har sjans til å drive de nyeste, grafikktunge spillene, uten at det merkes nevneverdig på det visuelle. Grottene er fargerike, varierte og detaljerte, og stemningen er levende uansett hvor du befinner deg.
Action på høyt volum
Som sagt graver Torchlight dypt, uten å favne spesielt mye bredere enn hva vi har sett tidligere. Som en konsekvens er hvert eneste element i spillet laget for at du skal ha det moro uten unødige avbrudd. Dermed er kampene både hyppigere, større og mer voldsomme enn tidligere.
Hver etasje i grotta har minst en bosskamp i form av større og sterkere utgaver av vanlige fiender, og innimellom må du bekjempe enda større bosser. Flere bosser betyr så klart mer – og bedre – utstyr. Ved siden av kampene er det å kle opp figuren din med riktig utstyr spillets største attraksjon.
