GoldenEye-arven legger du merke til allerede i første brett hvor du sloss i Sibir i 1990, et brett som kan minne om det berømte dam-brettet i GoldenEye. Skadesystemet med to halvsirkler, en for skade og en for skjold, som kommer til syne når du blir truffet minner også om den gamle slageren. Sibir-brettet er kanskje det aller beste brettet i hele spillet. Du starter med en snikskytter, en pistol med lyddemper, og en liten radar eller "tracking device" som det heter på originalspråket. Sistnevnte starter du med på nesten alle brettene, og den brukes for å unngå kameraene som svirrer rundt, i tillegg til å se hvor fienden beveger seg. Dette er nødvendig skal du klare å snike deg rundt uten å bli sett, noe som er svært viktig på visse brett. Når du blir sett av et kamera er det ikke lenge før alarmen går og haugevis av fiender jakter på deg som ulv etter sau.
TimeSplitters 2 går ut på at du må reise fram og tilbake i tid og samle inn forsvunne tidskrystaller. Det er egentlig ikke en ordentlig historie bak spillet, det er mer en måte å binde sammen alle de forkjellige verdene på, med en slags rød tråd. De forskjellige brettene føles mer ut som selvstendige brett enn en del av en helhet. Sett ut fra spillbarheten er dette absolutt ikke noe negativt, bare ikke forvent deg en dyp engasjerende historie. Det som gjør tidsreise-konseptet spennende er at det åpner for en stor spredning steder og tid, og dermed også våpen. Oppdragene i TimeSplitters 2 er mye mer variert enn i forgjengeren sin.
I noen verdener må du snike deg fram og prøve å unngå alle kameraene som svirrer rundt på området, mens du i andre oppdrag må redde noen jomfruer som er tatt til fange eller snike etter en hacker for deretter å stjele passordet. Spillet er godt balansert, og fienden blir bedre og smartere alt ettersom hvilken vanskelighetsgrad du velger. Det vil si at de oppdager deg lettere, sikter mye bedre enn før, og skuddene deres sårer mer. De beskytter seg bak vegger og kaster seg ned på bakken for å unngå kulene dine. Mest av alt legger du merke til at del-målene du må møte underveis blir flere og vanskeligere ettersom du spiller på en høyere vansklighetsgrad.
Det finnes i alt 9 vanlige oppdrag, noen som er bedre enn andre. De beste er som sagt det første oppdraget i Sibir, i tillegg er Gangster-oppdraget i Chicago i 1932 utrolig velbalansert og spennende. Resten av lista inkluderer "2280 Return to planet X", "1858 Wild West", "1972 Atom Smahser", "1920 Aztec Ruins", en robot fabrikk, en romstasjon og sist men ikke minst NeoTokyo. Noen blir kanskje litt skuffet over at det ikke finnes noen kjøretøy i spillet, men for meg var det ingen savn under testingen. Etter at du er ferdig med "story"-modus, eller underveis for den saks skyld, kan du også kose deg med "challenge"-modus hvor du vil få en rekke utfordringer du kan gjennomføre. Dette er en god måte å forlenge holdbarheten til spillet på som egentlig er ganske kort i singleplayer. Utfordringene kan være alt fra å knuse mange glassruter med murstein på kortest mulig tid, eller å samle inn flest mulig bananer i noe som best beskrives som en 3D-versjon av Pacman. Hvert trinn består av 3 forskjellige del-oppgaver. På hver del-oppgave er det 3 medaljer tilgjengelig. Alt ettersom hvor godt du gjør det får du enten, gull, sølv og bronse, selvfølgelig forutsatt at du klarer oppgaven. Dessto flere og bedre medaljer du klarer å få tak i jo flere karakterer og spillemåter i multiplayer låser du opp.
