Tid er relativt. Hvis du får beskjed om å holde hånda på en kokende plate i fem sekunder er det fryktelig lang tid. Bytt ut plata med rumpa til Angelina Jolie, så suser øyeblikket unna i superfart. Det er ofte en skulle ønske at man hadde kontroll over tiden. I TimeShift blir denne drømmen til virkelighet. Dette skytespillet gir deg nemlig herredømmet over hvor fort tiden skal gå, takket være en spesiell drakt. Problemet er at en psykotisk forskningskollega også har fått tak i en slik drakt, og ditt oppdrag blir å finne slemmingen.

Salig blanding

Handlingen foregår i et parallelt univers, der både du og Dr. Slem havner på grunn av en tidsforskyvning. Dette universet er en salig blanding av det Tredje riket, The Matrix-filmene og City 17 i Half-Life 2. Historien er i det hele tatt litt tynn i TimeShift, her har man virkelig kokt suppe på en spiker. Litt mer kjøtt på beinet kunne faktisk hevet spillopplevelsen betydelig, for det er ikke sjeldent du spør deg selv om «hva pokker driver jeg med?». Til gjengjeld er spillet proppfullt av tidsmanipulerende action. Action som gir spillet et visst driv og hele tiden gir deg lysten på bare litt mer.

I TimeShift kan du nemlig gjøre at tiden går saktere, går i revers eller stopper helt opp. Drakten din legger opp til at du kan manipulere tiden i noen sekunder. Varigheten er begrenset, og du må vente en liten stund mellom hver gang effekten blir tilgjengelig. Du har både automatisk og manuell manipulering. På auto velger drakten selv hva som er best for den gitte situasjon, noe som er nyttig om en fiende plutselig dukker opp ved din side. På manuelt kan du selv velge hvordan manipulasjonen skal gjøres – noe som blir aktuelt når du skal løse små gåter underveis.

Det er under kamp denne flotte muligheten er morsomt å bruke. Du kan meie ned haugevis av fiender mens tiden står stille, eller bare løpe bort til dem og knabbe våpenet deres. Måten de da reagerer på når tiden begynner å gå igjen er rett og slett ubetalelig. Ved tunge maskingeværstillinger blir TimeShift litt Brothers in Arms. Disse er nemlig umulig å ta forfra, og du må stanse tiden mens du gradvis sniker deg opp på siden. Til slutt er det bare å knerte dummen som sitter der og speider utover en tom slagmark. Du kan også stanse tiden for å plukke granater av drakten din, eller spole bakover for å unngå effektene av en kraftig eksplosjon.

Selv om det er kampene som er det store høydepunktet i dette spillet, kan du også bruke dine fantastiske evner til å løse mindre gåter. Du møter nemlig på flere hindringer som er den sikre død om tiden går som normalt. Eksempler her er vann fulle av elektrisitet, gloheite stikkflammer og gigantiske stridsvogner. I alle tilfellene må du stoppe tiden, da kan nemlig ingen av delene skade deg. Du kan til og med gå på vannet, som en ekte Rambo-Jesus. Enkelte passasjer krever at du spoler tiden bakover, for her kan dører lukkes eller seksjoner eksplodere før du kommer deg på den riktige siden. Gåtene er dessverre litt for åpenbare og lettløste. Enda større utfordring her hadde gitt et spill med litt mer dybde.

Radartårn

Jeg synes nesten synd på den kunstige intelligensen i TimeShift. Stakkarne blir jo slaktet ned uten at de er klar over hva som dreper dem. Den kunstige intelligensen er egentlig veldig forutsigbar, mye takket være radaren du kan følge med på oppe i høyre hjørne. Du har hele tiden oversikten over slemmingenes bevegelser, og dermed blir det en smal sak å plukke dem ned når de nærmer seg din posisjon. Andre ganger velger fienden å «gjemme» seg, og jeg fikk mang en latter når de stilte seg bak syltynne lyktestolper.

Dessuten virker dine motstandere å være døve. De reagerer ikke på lyd, noe som ble åpenbart da jeg skøyt ned gjennom et gitter på en fiende under meg. Nå skal det sies at det var umulig å skyte gjennom gitteret, merkelig nok, men den kunstige intelligensen sliter uansett når den ikke har en klar visuell referanse.

TimeShift er lineært, det er det ingen tvil om. Her får du ikke mange alternativer når du skal velge rute til neste mål. Slik sett klarer ikke spillet å stå frem fra mengden kolleger i samme sjanger. Det at det hele går på skinner fører til en viss slitasje for den som spiller, men mye reddes inn takket være tidsmanipuleringen. Ellers middelmådige brett blir morsomme av din lek med tiden, og det sier litt om hvor sterk denne effekten faktisk er.

Likevel hadde det ikke vært noe morsomt uten skytevåpen, og her er TimeShift bunnsolid. Du har klassikerne som maskingevær, pistol og hagle – alle er herlige å bruke til å meie ned intetanende idioter. I tillegg vil du etter hvert få tilgang på en rekke spesialvåpen. En moderne armbrøst med eksploderende piler, et gevær med brannfarlige kuler og en rakettkaster med styringvillige prosjektiler. Alt er tilrettelagt for en best mulig actionopplevelse mens tiden går bananas – og det funker!

Det er ikke mye som skiller mellom utgavene på Xbox 360 og PC (PS3-utgaven er ikke testet), da med det åpenbare unntaket av kontrollmulighetene. På PC viser det seg, ikke overraskende, at mus og tastatur er klart det beste alternativet i kampen mot drapsglade fiender. Det blir langt lettere å plukke ned motstandere på en effektiv måte, noe som slett ikke er en ulempe i flerspillermodusen. PC-versjonen er også hakket penere og skarpere når det kommer til det grafiske, men alt i alt er utgavene så å si identiske.

Rainman

Regnet er kanskje det første du legger merke når du fyrer opp TimeShift. Akkurat som i Project Gotham Racing 4 har utviklerne gjort et stort poeng ut av å vise frem sin nedbørsteknologi. Selv om det til tider er litt voldsomt, er regnet veldig flott å se på. Det gjelder spesielt ved tidsmanipulasjon, du får virkelig et inntrykk av at alt er fryst når regndråper henger i løse lufta. Blodsprut over skjermen når du skyter fiender på kloss hold gjør også inntrykk, dette er i det hele tatt en intens opplevelse.

Selv om spillet ikke er helt i toppsjiktet når det gjelder moderne grafikk, er det noe lasting mellom brettene. Spesielt på PC-versjonen blir dette merkbart, da man har en egen lastetid for shadere. Flyten underveis er heldigvis god, og veier opp for noe av ventingen. TimeShift har også en fin fysikkmotor, som gjør at eksplosjoner blir spektakulære og voldsomt ødeleggende. Likevel finner jeg det merkverdig at fiender hopper to til tre meter opp i luften etter at de har fått et dødelig skudd – fra en pistol.

Ørene får også grei behandling i det parallelle universet. Du får servert flott ekko når du går i tuneller, mens støvlene dine plasker skikkelig i vannpytter. Våpeneffektene er også gode, de har skikkelig trykk i seg og gjør at du virkelig føler deg som en liten actionhelt. Fienden er glad i å snakke mens hans skyter deg, noe som innimellom fører til komiske situasjoner. Det var flere ganger jeg fikk kommandoen «Hands up!» mens jeg ble skutt på av opptil flere soldater. Tror de jeg er helt evneveik? Hvis jeg skal rekke hendene i været kan de i hvert fall slutte å pepre meg full av bly først.

I tillegg til en fin enspillerkampanje kan du kose deg over nett med TimeShift. Her er det også om å gjøre å mestre tidsmanipuleringen, om på en litt annen måte enn når du spiller alene. Det er nemlig granater som gjør at tiden går saktere over nett. Alle innenfor granatens nedslagsfelt blir påvirket av din tidsforvrenging, bortsett fra deg selv. Dette er et mektig våpen, og det kan bli veldig frustrerende når ting ikke går din vei. Likevel er det verdt å dø et par ganger for å selv kunne oppleve den deilige følelsen av å ha andre menneskelige spillere i din hule hånd. Det er flere ulike moduser som tar i bruk tidsgranatene, og alle gir god underholdning over nett.

Konklusjon

TimeShift har klart noe som er få spilt forunt. De har utviklet en gimmick til å bli en bærebjelke i spillopplevelsen. Muligheten for å manipulere tiden er helt fantastisk, og gjør ellers middelmådige kamper til en fryd. Spillet kunne vært enda bedre med en mer solid historiefortelling og mer interessante brett og oppgaver. Likevel kan jeg ikke annet en å kose meg med TimeShift. Jeg har blitt helt hekta på å komme meg ut av farlige situasjoner ved å spole og stoppe tid. La oss bare håpe jeg ikke tar med meg denne godfølelsen ut i det virkelige liv.