Mario Kart 64
Lanseringen av kraftige Nintendo 64 i 1997 ga utviklerne enorme muligheter, og Nintendo beviste det umiddelbart med lanseringstittelen Super Mario 64, som ga spillerne tilgang til et helt slott i tre dimensjoner med mange hemmeligheter gjemt innenfor dørene. Da kunne bartefransen selvfølgelig ikke være noe dårligere bak rattet på gokarten sin. Mario Kart 64 inneholdt større og mer varierte baner, flere skitne triks og en hel ekstra dimensjon mer enn forgjengeren, samt en oppusset flerspillermodus. I tillegg tok figurene Koopa Troopa og Donkey Kong jr. fra Super Mario Kart et vemodig farvel og ble byttet ut med Wario og Donkey Kong.
Modusene i Mario Kart 64 var de samme som i forgjengeren. I enspillermodusen var navnene på turneringene og vanskelighetsgradene også de samme, men banene var langt mer varierte. Den høyeste vanskelighetsgraden – 150cc – var derimot tilgjengelig med en gang. Denne gangen kunne man låse opp noe som ganske enkelt ble kalt «Extra» om man vant gull i alle 150cc-turneringene. «Extra» ga spilleren muligheten til å kjøre banene baklengs, og var også vesentlig vanskeligere enn de andre vanskelighetsgradene.
Muligheten for 3D-miljøer brakte banene i Mario Kart 64 til live på en måte som ikke var mulig i Super Mario Kart. I tillegg var banene vesentlig lengre, så man kunne legge inn mer varierte omgivelser og utfordringer, som snøhulen fylt med pingviner på Sherbet Land og det som best kan beskrives som en labyrint av forskjellige kjøreruter i Yoshi Valley. Baner som Royal Raceway og Donkey Kong's Jungle Parkway inneholdt også enorme hopp over brusende elver som manet frem et fortryllende sug i magen.
Hindringer var det selvfølgelig også masse av også her. Svære lastebiler, steinras, nysgjerrige muldvarper og et damplokomotiv var blant fiendene som kunne sende deg nedover på resultatlistene. I Bowser's Castle var også de olme steinblokkene tilbake, men denne gangen virket de å være vesentlig mer ivrige. De beveget seg nemlig frem og tilbake i kjørebanen i høyt tempo i håp om å knuse en stakkar som var så uheldig å ikke se seg godt nok for, og på den høyeste vanskelighetsgraden ble det attpåtil så mange av dem at de på enkelte steder blokkerte nesten hele kjørebanen.
I tillegg til variasjonen i banedesignet ble kappløpene vesentlig mer spennende som følge av gummistrikkeffekten – som man enten elsker eller hater avhengig av hvordan man ligger an. Det var helt umulig å riste av seg de mest kleggete konkurrentene om man ledet løpet. Selv om man brukte utallige fartsøkende sopper for å komme seg unna eller traff dem med skall og bananer for å hindre dem på veien fant de alltid tilbake, klar for å stjele seieren foran nesen din. Gjennom en hel Grand Prix var det attpåtil de samme to sjåførene som luktet på eksosrøret ditt, mens resten kjørte sine egne løp i et mer bedagelig tempo. Dette resulterte i mange svette håndflater rundt om i verden, i og med at det ofte skilte kun et par hundredeler mellom de tre beste i et løp.
De som lå lengst bak i løpet kunne derimot trøste seg med at gummistrikkeffekten gjorde at de fikk bedre «power ups» – nå innpakket i flotte, regnbuefargede bokser i tre dimensjoner istedenfor de kjedelige brune firkantene fra forgjengeren – for å hjelpe dem oppover resultatlistene og gjøre løpet enda jevnere. Lå man på sisteplass kunne man alltid regne med å få en stjerne, et lynnedslag eller en av nykomlingene i Mario Kart 64, det notoriske blå skallet, som siktet seg inn på føreren på førsteplass og nærmest egenhendig gjorde det til en ulempe å lede løpet før man kom til oppløpet på siste runde. Nå var de mer forutsigbare løpene fra forgjengeren en saga blott. Selv på en kort bane var det mulig å avansere fra halen av feltet på siste runde og vinne med en hårsbredd.
Selv om enspillerdelen hadde blitt en vesentlig mer spennende affære stjal flerspillermodusen showet nok en gang. Nintendo 64 hadde støtte for fire kontrollere og det gjorde at antallet motstandere i «Battle Mode» ble tredoblet. 3D-grafikken fylte også de fire banene med nye utfordringer. Double Deck og Block Fort hadde forskjellige nivåer man kunne kjøre på for å gjemme seg fra motstanderen, mens Big Donut og Skyscraper krevde at man hadde en stødig hånd om man ikke ville kjøre utfor kantene og brenne i varm og flytende lava eller falle noen hundre meter ned, og dermed miste en av ballongene sine.
En annen nyhet i tre- og firespillermodus var at en som mistet alle ballongene fortsatt kunne spille som en såkalt «Bomb Kart» om to eller flere spillere fortsatt hadde ballonger igjen. Muligheten for å vinne var borte, men man kunne få sin hevn over frekkasen som stjal den siste ballongen ved å kjøre på dem og sprenge dem i lufta én gang, før spillet var over for godt.
Med tredimensjonal grafikk og en enda mer omfattende flerspillermodus føles Mario Kart 64 like friskt, lekent og spennende den dag i dag som det gjorde på slutten av 90-tallet. Spillet er et bevis på at et virkelig godt konsept ikke visner med årene og at godt gameplay ikke går ut på dato. Gledesrusen av å lure til seg førsteplassen i siste sekund, gjerne hjulpet av en frekk og velplassert «power up», er fremdeles til å ta og føle på, og vil nok alltid være det.
Det skal ikke bare være enkelt
Ingen skikkelig suksesshistorie er komplett uten konkurrenter. Il Tempo Gigantes seier i Flåklypa Grand Prix ville vel ikke vært den samme om Blodstrupmoen og Bergsprekken ikke hadde fulgt hakk i hæl? En hard kamp om seieren i Mario Kart er på mange måter ikke ulik kampen Nintendo kjempet mot en armé av andre utviklere etter lanseringen av Mario Kart 64. Gummistrikkeffekten gjorde seg med andre ord på mange måter gjeldende også i det virkelige liv og selv om Mario Kart hadde tatt et sopp-drevet byks fremover med sitt nyeste kapittel satt de argeste konkurrentene klistret til den figurative bakre støtfangeren, ivrige etter å tjene penger på formelen som Nintendo hadde kokt sammen.
Sega hadde faktisk prøvd seg så tidlig som i 1994 med det fartsgale pinnsvinet Sonic i førersetet, men Sonic Drift og Sonic Drift 2 – begge til Segas håndholdte Game Gear-konsoll – ble tatt imot med heller lunkne kritikker og var langt fra å true Nintendos hegemoni. Det skulle riktignok ikke gå mange år før fullverdige konkurrenter dukket opp på radaren.
Den første store utfordreren kom attpåtil på Nintendos egen konsoll. Rareware, som på slutten av 90-tallet nådde et høydepunkt de aldri har nådd siden, lanserte Diddy Kong Racing til Nintendo 64 i 1997. Spillet ble en gedigen suksess som både slo salgsrekorder og mottok massevis av ros fra kritikerne, selv om de nærmest uunngåelige beskyldningene om å være en Mario Kart-klone ikke uteble. Diddy Kong Racing gjorde derimot en ting fullstendig baklengs i forhold til Mario Kart. Det som i dag er kjente og kjære figurer som Conker og Banjo fikk sine aller første øyeblikk i rampelyset her. Planen til Rare var å gi disse egne spill senere, og man må jo si at det ordnet seg for dem med kanonsuksessen Banjo Kazooie og kultklassikeren Conker's Bad Fur Day.
Spillet hadde også tre forskjellige typer kjøretøy – den tradisjonelle gokarten, samt fly og og luftputefartøy. Dette krevde selvsagt også baner som var tilpasset disse. Merkelig nok var flyet det tregeste kjøretøyet, mens luftputefartøyet var det raskeste. Variasjon i kjøretøyene er noe sjangeren har manglet, både før og etter Diddy Kong Racing og spillet fortjente en oppfølger eller to, men til tross for suksessen ble det dessverre aldri en realitet. Et par år etter lanseringen av Diddy Kong Racing skulle kart-sjangeren ta helt av, og jeg mistenker at salgsrekordknuseren Diddy Kong Racing skal ha en like stor del av æren som Mario Kart 64 for akkurat det.
1999 var på mange måter «kart racing»-spillenes år. Et vanvittig antall kjente merkevarer kastet seg på bølgen som om det sto om livet. Sony, med sin relativt ferske PlayStation, hadde lyst på en bit av den ettertraktede kaken og utviklerne sto nærmest i kø for å lage spill til den nye konsollen. Square lagde middelmådige Chocobo Racing med figurer fra Final Fantasy-serien, mens TV-gigantene Nickelodeon og South Park puttet sine kjente figurer i henholdsvis Nicktoons Racing og South Park Rally, uten at noen av spillene sjarmerte oss spillinteresserte i senk. Etter en strøm av mindre imponerende spill så det ut som at «kart racer»-spillene på PlayStation skulle etterligne de mer bedagelige konkurrentene i Mario Kart, men Sony hadde ett ess til i ermet.
Det esset var deres plattformkonge Crash Bandicoot, som nå skulle få kjenne vinden i pelsen i spillet Crash Team Racing. Den hengslete punggrevlingen hadde allerede dukket opp i tre plattformspill som til sammen solgte nesten 20 millioner eksemplarer, så Sony og utvikler og serieskaper Naughty Dog visste at det var penger å hente i et bilspill med samme hovedperson. Spillet ble selvsagt beskyldt for å kopiere Mario Kart, som de fleste andre spill i sjangeren, og det er enkelt å se hvorfor. Crash Team Racing hadde et brukergrensesnitt som lignet veldig på Mario Kart 64 og lånte moduser og «power ups» fra inspirasjonskilden. Det gjorde derimot ikke så mye, for mange – inkludert undertegnede – mener at Crash Team Racing er helt på høyde med Mario Kart 64.
Det bør også nevnes at norske Funcom var ivrige i «The Year of the Kart Racer» og fikk sin Dublin-baserte avdeling til å mekke sammen Speed Freaks – også dette til PlayStation. Spillet inneholdt fargerike figurer med forskjellige evner og gjenskapte følelsen av høy fart på ypperlig vis, men til tross for at spillet ga meg og flere andre gode minner fikk spillet aldri en oppfølger.
I 1999 (igjen, utrolig nok) ble også overraskende gode LEGO Racers gitt ut til alle tilgjengelige plattformer. Spillet inneholdt muligheten til å bygge egne biler med de karakteristiske plastklossene, men fortjener mest ros for sine svært kreative «power ups». De dukket opp rundt i løypene i form av legoklosser i ulike farger, og kunne oppgraderes opptil tre ganger om man i tillegg plukket opp spesielle hvite klosser. En fartsøkende grønn kloss kunne for eksempel gå fra å være noe som minnet om en flau liten nyttårsrakett festet bakpå bilen til å bli en portal til en annen dimensjon som fraktet deg langt fremover på null komma niks. Morsomt!
I årene etter årtusenskiftet har det blitt stadig lengre mellom fullverdige utfordrere, og et par reale kalkuner har også blitt lansert. Jo mindre man sier om grusomheten Star Wars: Super Bombad Racing fra 2001, jo bedre. Spillet inneholdt deformerte versjoner av flere av Star Wars-figurene vi kjenner og elsker, samt Jar Jar Binks. Grunnet designet ble spillet sett på som et hån mot filmserien, til tross for at spillet rent teknisk fungerte helt greit.
Så sent som i 2010 prøvde Sega seg også på nytt med Sonic i hovedrollen. Sonic & Sega All-Stars Racing og oppfølgeren Sonic & Sega All-Stars Racing Transformed var moderate suksesser, men i dette tiåret er det er nok ModNation Racers og LittleBigPlanet Karting til PlayStation 3, begge fra United Front Games, som har vært nærmest å true posisjonen til sjangerens pionér. Den største forskjellen i disse to spillene var at spilleren fikk muligheten til å designe og dele egne baner, akkurat som i plattformsuksessen LittleBigPlanet, som LittleBigPlanet Karting selvfølgelig er basert på.
Ubestridt konge på haugen
Mario Kart-serien lever fremdeles i beste velgående, i motsetning til de mange konkurrentene. Serien har siden 90-tallet tatt turen over til nyere systemer, men har holdt seg tro mot formelen de etablerte med seriens to første spill og har også, forståelig nok, forblitt ekslusiv til Nintendos egne konsoller.
Etter Mario Kart 64 gikk turen over til håndholdte systemer – nærmere bestemt Game Boy Advance – med lite bemerkelsesverdige Mario Kart: Super Circuit fra 2001. Mario Kart: Double Dash!! til GameCube, som kom ut i 2003, er nok heller ikke det spillet i serien som huskes best. Det bør likevel nevnes at man i Double Dash!! fikk muligheten til å velge mellom et vesentlig rikere figurgalleri. I tillegg satt det nå to figurer på gokartene – én som kjørte og én som brukte «power ups» – og de kunne styres av to separate spillere.
Det måtte en ny generasjon til for at Mario Kart skulle oppnå virkelig stratosfæriske salgstall. Kanonsuksessene Nintendo DS og Nintendo Wii solgte begge over 100 millioner enheter, og Mario Kart DS og Mario Kart Wii, seriens femte og sjette spill, ble begge «må ha»-titler til sine respektive plattformer og solgte derfor i bøtter og spann. Med Mario Kart 7 til Nintendo 3DS skrev Nintendo det som enn så lenge er seriens siste kapittel, og fortsatte dermed trenden med å kun lansere ett Mario Kart-spill til hver plattform.
Serien har på mange måter ikke utviklet seg særlig mye siden Super Mario Kart, etter min mening. Nintendo har lagt til et par nye elementer for hvert spill, som undervannskjøring, hang-gliding, motorsykler og muligheten for tolv førere i et og samme løp, men Mario Kart-spillene er i bunn og grunn Super Mario Kart og Mario Kart 64 i nyere og flottere kostymer. Mange konkurrenter og manglende nyvinning til tross, serien har blitt en av de største suksessene i spillhistorien. Når Mario Kart 8 lanseres til Wii U i slutten av mai i år vil Mario Kart-serien etter alt å dømme runde 100 millioner solgte eksemplarer. Det er intet mindre enn imponerende, og et bevis på at en skikkelig god oppskrift ikke må endres så voldsomt etter hvert som årene går.
Mange spill blekner etter hvert som tiden innhenter dem, men Nintendo har i alle år bevist at de evner å skape spilleglede som ingen andre og at de kan lage spill som tåler tidens tann. Den karismatiske og mustasjebærende rørleggeren fra støvellandet går man heller ikke lei med det første. Om du ikke har tålmodighet til å vente på Mario Kart 8 og savner det Mario Kart-spillet du spilte mest som barn bør du prøve å spille det igjen så fort som mulig. Jeg lover at du ikke blir skuffet.
