De aller fleste gamere har vel utarbeidet seg en slags liste over sine favorittspill gjennom tidene. Selv om min liste forandrer seg for hver gang jeg tenker på den, er det noen spill som sannsynligvis alltid vil holde seg trygt i toppen. Et av disse er Star Control II, som først kom ut i 1992. Jeg er imidlertid langt fra den eneste som har blitt beveget av dette fabelaktige spillet, og en gruppe tilhengere har til og med gått så langt som til å lage en ny versjon av spillet, som kjører problemfritt på dagens operativsystemer. Dermed er ikke dette et skjult kapittel i spillenes historiebok, men et spill du kan laste ned og spille den dag i dag.
Action og strategi i Star Control
Men la oss begynne på begynnelsen. Det første Star Control-spillet er nemlig heller ikke ille. Det dukket opp i 1990, og hjertet av spillet var et herlig, todimensjonalt kampsystem hvor to romskip – hvert med sine unike egenskaper – møttes for å skyte hverandre i fillebiter. Eller romskipbiter, for å være litt mer eksakt. Handlingen ble sett ovenfra, og kameraet zoomet inn og ut avhengig av hvor langt de kjempende romskipene var fra hverandre.
Spillet hadde også en omfattende strategisk kampanje, hvor en gruppe allierte romraser (inkludert mennesker) måtte kjempe mot en mystisk fiende som gikk under navnet Ur-Quan-mesterne. Disse tilsynelatende skrekkelige skapningene ønsket intet mindre enn total kontroll over verdensrommet, og spilleren måtte gjøre sitt ytterste for å overvinne dem.
Det var imidlertid forgjeves. Da Star Control II kom i 1992, hadde Ur-Quan vunnet. Menneskeheten og deres tidligere allierte var knust. Det mektige Ur-Quan-hierarkiet hadde gitt de overlevende et enkelt valg: Enten måtte de kjempe som slaver under Ur-Quans ledelse, ellers ble de sperret inne på hjemplaneten deres for alltid, bak et vanvittig energiskjold som dekket hele atmosfæren. Menneskene valgte det siste, mens andre raser lot seg verve av Ur-Quan. Andre igjen klarte å overleve på andre vis, i skjul fra sine mektige fiender, mens andre kjempet til døden – og ble utryddet.
Alt håp var imidlertid ikke ute. Menneskene hadde nemlig en liten koloni, langt borte fra Jorden. Og kolonistene der hadde gjort et enormt funn. Skjult i universets bakgård fant de nemlig et enormt, fungerende romskip – etterlatt av en avansert romrase som tilsynelatende ikke eksisterte lenger. Etter mange år i fullstendig isolasjon, uten noen kunnskap om krigens grusomme utfall eller hvorfor de plutselig mistet kontakten med jordkloden, klarte kolonistene å få skipet i gang. Deres første mål; å komme tilbake til Jorden.
Den fantastiske reisen
Du er kapteinen på dette romskipet, og i det du overtar spakene er skipet på vei inn i det kjente og kjære solsystemet vårt. Men det er noe galt. Jordkloden er ikke blå lenger, den er rød. Og bortsett fra en enslig romstasjon, er solsystemet så godt som dødt. Når du får kontakt med romstasjonen, møter du en svært overrasket kommandør, som forteller deg historien om menneskenes knusende nederlag, slaveskjoldet som omgir jordkloden og de mektige fiendene som truer. Han forteller også at de trenger hjelp. Romstasjonen skulle fått forsyninger fra Ur-Quan for lenge siden, men Ur-Quan har ikke gitt lyd fra seg.
Samtalen blir imidlertid kuttet, i det et fremmed romskip dukker opp. Det viser seg å være fra Ilwrath, en grufull, edderkoppaktig rase som villig lot seg verve av Ur-Quan i den forrige krigen. Kommandøren deres skjønner ikke helt hvem du er eller hva slags skip du styrer, men det er uviktig. Du er et menneske, du har ingen rett til å reise i rommet, og du vil i tillegg smake godt som middag. Dermed er spillets første kamp i gang.
Uheldigvis for edderkoppene, er skipet deres i dårlig stand. Kampen er raskt over, og du kan triumferende konstatere at romskipet ditt fungerer utmerket, på tross av at det sannsynligvis er flere tusen år gammelt. Kommandøren på rombasen er imponert nok til at han sverger troskap til deg. Ur-Quan har tross alt vært borte lenge, og hvis du kan finne de gamle allierte og bygge opp en ny allianse, har menneskene kanskje en sjanse til å få smake friheten nok en gang. Men det første du må gjøre er å besøke månen, hvor Ur-Quan skal ha en base.
Dette er starten på en fantastisk reise, som tar deg til hundrevis av eksotiske solsystemer. Du må utforske rommet for å finne ut hva som har skjedd med menneskenes gamle allierte, og om noen av dem fortsatt har mulighet til å hjelpe. Samtidig må du bekjempe representanter for Ur-Quans mange slaveraser, og etter hvert vil du også komme i kontakt med Ur-Quan selv – og kanskje finne ut hvem de egentlig er, og hvorfor de bruker all energien sin på å få herredømmet over verdensrommet. Og kanskje det finnes verre ting enn dem ute i det mørke verdensrommet?
Store ambisjoner
Selve kampsystemet er praktisk talt identisk med det vi fant i originalen. Det fungerte glitrende da, og utviklerne så ingen grunn til å endre det. Men alt det andre er fullstendig annerledes. Star Control II er et episk romeventyr, der du på den ene siden får total frihet til å gjøre det du selv ønsker, samtidig som du på den andre siden får en intrikat, spennende og overraskende dyp historie å forholde deg til.
Spillets univers er gigantisk. Det har over fem hundre solsystemer, med tusenvis av planeter som kan besøkes (for å støvsuge dem for verdifulle ressurser). Du kan dra akkurat dit du vil, når som helst i spillet. Nøkkelen ligger imidlertid i å finne informasjon – det å besøke alle solsystemene i tur og orden er uaktuelt, og det er kun gjennom diplomati og forskning at du får vite hvor du bør dra for å finne det du søker, enten det er en ny alliert eller noe annet som kan hjelpe deg i krigen.
Diplomatisystemet er et av spillets sterkeste kort. Totalt har spillet et tjuetalls intelligente raser som befinner seg på hver side av konflikten (samt noen som klarer å holde seg nøytrale), og alle har sine egne særtrekk som gjør dem interessante. Her har vi alt fra intelligente sopper til feige krabbevesener, og selv de mest fiendtlige av dem er åpne for en samtale eller to. Noen er komiske, andre er mystiske og andre igjen er rett og slett bare skumle.
Som så mange andre minneverdige spill, er Star Control II en blanding av ulike spillsjangre. Det inneholder elementer av action, det inneholder strategi, og det inneholder en sterk eventyrspillkomponent. Resultatet er et fullstendig unikt spill, som føles like friskt og nyskapende i dag som det gjorde i 1992. Det finnes mange spill som minner om Star Control II (inkludert de herlige Space Rangers-spillene), men det finnes fortsatt ingen spill som klarer å levere en tilsvarende spillopplevelse.
Da jeg først oppdaget dette spillet, for mange herrens år siden, tok det over livet mitt i godt over en uke. Jeg ble romskipkapteinen ombord på det mektige skipet, og den tiden jeg ikke brukte til å spille, brukte jeg til å tenke på spillet. Det er kun et fåtall spill som gjennom mine 20 år som gamer, har klart å involvere meg så fullstendig som Star Control II gjorde.
Leketøy for Bob
Star Control II ble skapt av Toys for Bob, en liten utvikler som ble dannet i forbindelse med utviklingen av forgjengeren. Spillets skapere var Fred Ford og Paul Reiche III (som før Star Control hadde en finger med i utviklingen av klassikere som Archon og Starflight-spillene). Utgivelsen var det Accolade som stod for, men innen spillet var ferdig hadde folkene hos Toys for Bob sett seg grundig lei av utgiverens stadige innblanding og mangel for forståelse av spillet deres. Accolade ønsket nemlig å gi ut en tidlig versjon av spillet, som ikke engang inneholdt en skikkelig historie.
Et unikt element ved Star Control II var musikken. Der andre PC-spill vanligvis brukte grufull midi-musikk, gikk Star Control II for Mod-formatet som blant annet var svært utbredt på Amiga (varianter av formatet ble også brukt i senere spill, som Unreal og Age of Wonders, samt i PC-versjoner av Amiga-spill som Pinball Fantasies). Hver eneste rase i spillet hadde sin egen kjenningsmelodi (min favoritt er nok musikken til de kamplystne Thraddash), noe som hjalp å bygge opp under rasens særpreg.
Interessant nok ble ikke musikken i Star Control II utviklet spesifikt for spillet. Utviklerne hadde nemlig sluppet opp for penger da det ble på tide å skaffe musikk, og Fred Ford, betalte personlig 15 000 dollar for den siste fasen av utviklingen. Resultatet ble at de lagde en konkurranse, hvor hobbymusikere fikk mulighet til å sende inn låter de hadde laget. Vinnerne fikk låtene sine i spillet, samt en diplom og en symbolsk pengesum. Utviklerne brukte omtrent alle låtene de fikk tilsendt.
Ingen skikkelig etterfølger
Star Control II fikk aldri den etterfølgeren de opprinnelige utviklerne i Toys for Bob hadde ønsket. Utgiveren Accolade gav jobben til Legend Entertainment. Legend var en annen erfaren utvikler, som kanskje er mest kjent for sitt siste spill noensinne, Unreal 2, på tross av at de har flere genuine klassikere på rullebladet (de to eventyrspillene basert på Frederik Pohls Gateway-bøker for eksempel). Legend maktet imidlertid ikke å levere en etterfølger som holdt det samme nivået som Star Control II, og i tillegg fulgte den naturlig nok ikke Toys for Bobs egne planer for universet de hadde skapt.
I dag eies Toys for Bob av Activision. De har flere ganger sagt at de ønsker å lage et nytt Star Control-spill, men så langt virker det ikke som Activision har noen interesse av et slikt prosjekt. I stedet har de satt Toys for Bob til å lage spill som Tony Hawk's Downhill Jam og Madagascar. Selv om Toys for Bob har satt i gang en underskriftskampanje for å få Activision på bedre tanker, tror jeg personlig at det er forgjeves. Activision er sannsynligvis den mest hyperkommersielle og profittfokuserte utgiveren i dagens spillindustri, og jeg tror neppe de kommer til å satse på et potensielt risikabelt prosjekt som en Star Control-etterfølger.
Det er imidlertid lite jeg ønsker mer enn å ta feil på akkurat dette området, for en ekte Star Control-etterfølger hadde sannsynligvis vært tiårets høydepunkt for meg personlig, og jeg vet om mange andre som føler det samme.
Opplev spillet selv
Nyversjonen, The Ur-Quan Masters, er en trofast kopi av originalspillet, laget ved hjelp av den opprinnelige kildekoden. Spillet har fått versjoner til Windows, Mac og Linux, og burde kjøre som en drøm på de fleste systemer (i motsetning til originalen, som kunne være vrien å få til selv med en skikkelig Dos-maskin). I tillegg er den basert på en noe forbedret utgave av spillet, som kom ut til den feilslåtte 3DO-plattformen. Denne har blant annet mulighet for tale i dialogene, og litt oppgradert grafikk. Du kan også laste ned musikken fra 3DO-versjonen, og bruke denne i stedet for den originale PC-musikken.
Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at jeg anbefaler alle å ta en titt på The Ur-Quan Masters. Dette er et av historiens mest kritikerroste og høyt elskede spill, og takket være et friskt gameplay og en herlig historie er det like spennende i dag som det var da det først kom ut. Og som om ikke det var nok, er spillet fullstendig gratis. Du kan laste den nyeste utgaven ned fra prosjektets offisielle hjemmeside.
