Det er merkelig å tenke på, men en gang for ikke så altfor lenge siden var pelsdyr og tredimensjonale plattformsprett det heiteste av det heite på spillmarkedet, og da spesielt på PlayStation-konsollene. Det hele begynte kanskje med Crash Bandicoot og Spyro på den originale PlayStation-boksen, men det var ikke før utviklere som Naughty Dog og Insomniac tok steget til PlayStation 2 det hele virkelig tok av, med nesten-årlige utgaver av både Jak and Daxter og Ratchet & Clank.
Det Seattle-baserte studioet Sucker Punch ville derimot ikke være noe dårligere enn sine Sony-eide kumpaner, og slik gikk det til at Sly Cooper ble unnfanget og satt til live bare et skarve år etter sine to storebrødre. Den originale vaskebjørn-trilogien fant fort tonen med plattformelskere verden over, og fire år etter HD-utgavens slipp på PlayStation 3 står nå Sonys bærbare for tur. Og jeg har gode nyheter: Sly og gjengen gjør seg svært godt i lommeformat.
Snikende vaskebjørn, skjult rosa flodhest
Med The Sly Trilogy har Sony og spillrennovatørene hos Sanzaru Games samlet de tre første brekkene i Sly-serien på ett sted, i en pakke som gjør sitt beste for å vise fram de godt over ti år gamle spillene i et nytt og spennende HD-lys. Her får man stort sett det man kan forvente av en HD-relansering, med alt fra nyslipte animasjoner til fyldigere farger, og det ser ikke så altfor verst ut heller.
Det faktum at Vita-skjermen er betydelig mindre enn din lokale TV-rute hjelper også langt på vei. At bildet har fått mindre plass å leke seg på betyr også at man slipper stygge strekkmerker og grumsete teksturer. Sett side om side med samlerutgavens PlayStation 3-versjon er dette et merkbart kvalitetssprang, og det kommer spesielt godt fram hvis man studerer trilogiens siste utgivelse, Sly 3: Honor Among Thieves.
Spillet har rett og slett aldri sett bedre ut, og den blåkledde hovedpersonen kommer til live på en helt ny måte. Ved siden av grafisk overlegenhet er det tredje Sly-spillet også seriens beste innslag på de fleste andre felt, og før man rekker å dagdrømme om hvordan den snikende sjarmøren formelig hopper ut av skjermen og forsyner seg av ukelønna di, er man fullt oppslukt av racerbilløp i Karibia og operadueller i Venezia.
Her får den menneskeaktige vaskebjørnen Sly Cooper fritt spillerom til å gjøre det han kan aller best: hoppe fra plattform til plattform og stjele uvurderlige gjenstander fra lokale kjeltringer verden over. Som en munkegrå Robin Hood stjeler nemlig Sly bare fra andre kjeltringer, noe som bunner i hans oppvekst som foreldreløs og forlatt.
Historien om Sly Cooper og hans to bestevenner, skilpadden Bentley og den rosa flodhesten Murray, er egentlig ganske tragisk, til tross for humoristiske undertoner og et tegnserieaktig preg. Når det andre spillet i serien derimot innfører massive ransoppdrag i samme gate som Grand Theft Auto V er det lett å glemme hvor de ulike figurene kommer fra. Handlingen fra sekund til sekund er godt fokusert, og takket være overbevisende stemmeskuespill og troverdige personligheter er det lett å leve seg inn i det tullete universet.
Bedre og bedre
Samtlige Sly-spill kan i bunn og grunn betegnes som barnevennlige opplevelser, hvor klassiske plattformsprang og leken dialog står i førersetet. Det er likevel mange sekundære elementer som kommer til og faller fra i løpet av seriens gang, og ser man nærmere på spillene er dette egentlig tre meget sofistikerte eventyr.
Det første spillet i rekken, best kjent som Sly Cooper and the Thievius Racconus, er en meget tradisjonell affære, med en oppdragsstruktur som helt klart har gått i arv fra Crash Bandicoots glansdager, samt en blanding av to- og tredimensjonale brett. Spill nummer to kaster spilleren inn i en langt mer åpen verden og lar oss bli bedre kjent med seriens tegnseriefigurer, før det tredje spillet tar den formelige kaka med dialogforgreninger, sømløse omgivelser og langt mer polerte spillmekanikker.
Kurven er oppadstigende hele veien, og der Sly 3 virkelig står fram som det beste pakken har å by på, merker man tydelig at det aller første spillet begynner å dra på årene, på alle mulig måter. Det er også her restaureringsarbeidet har lidd mest, med lett synlig grafisk grums, knitrende lyd og småteite gimmicker. Det er helt klart fremdeles et godt spill, men langt fra så bra som det man kanskje syntes for tolv år siden.
Ingen av spillene er helt uten feil, og alt fra kjedelige enkeltoppdrag til komprimerte lydeffekter hjemsøker samtlige ledd av denne Vita-pakken. Dette er likevel ingen store kjepper i samlingens hjul, og Sony, Sucker Punch og Sanzaru drar det hele i land med stil.
Konklusjon
Sly-samlingen var en herlig kjærlighetserklæring til fordums plattformmoro for fire år siden, og den gjør seg like godt i dag på PlayStation Vita. De tre aktuelle spillene preges alle av humor og lettfordøyelig underholdning, hvor den pelskledde hovedpersonen og et bredt register av bifigurer står for de fleste vitsene.
Hoppingen rundt i tredimensjonale omgivelser på tvers av jordkloden, stadig på jakt etter den neste store skatten, er alltid like fornøyelig, selv om det første spillet i serien drar merkbart på årene. Det som er viktigst å merke seg er derimot det at serien utvikler seg i riktig retning hele veien, og som et måltid som stadig blir mer smakfullt kommer desserten selvfølgelig til slutt.
Som sådan er Sly 3 kolleksjonens definitivt beste spill, og det er her plottet, styringen og den oppussede grafikken står sterkest, når erfaringen fra de to første installasjonene kulminerer i et herlig stykke spill. Sett som én diger pakke gjør The Sly Trilogy seg derfor svært godt på Sonys håndholdte, og har du fremdeles til gode å prøve deg i vaskebjørnens stillegående lærsko er dette et like godt sted å begynne som noe annet. Kanskje det til og med er litt bedre til tider?
Sly har lite å stille opp med i duell med Ratchet og Clank, men i kamp med Jak og Daxter hadde den blåkledde vaskebjørnen lett stukket av med seieren.
