Tetris er ett av de spillene man forventer ikke å måtte forklare for noen, men for å være på den sikre siden er det nok best å informere om at poenget i Tetris er å stable fallende klosser (som også kan roteres) slik at de danner uavbrutte, horisontale linjer. Når én eller flere slike linjer (opptil fire samtidig, ettersom hver kloss består av fire brikker) dannes, forsvinner de, og spilleren blir tildelt poeng basert på hvor mange linjer som forsvant samtidig. Spillet belønner reaksjonsevne, planlegging og evne til å se og konstruere mønstre, og har vært svært populært helt siden midten av åttitallet, da det først så dagens lys.
Så populært, faktisk, at det er blitt utgitt et utall av versjoner. Mange har prøvd seg på å endre den originale formelen, med svært vekslende hell. Like fullt finnes det mange gode Tetris-varianter på markedet. Hva skal vi egentlig med én til? Er det noen som gidder å betale gode penger for noe som allerede finnes i tusen forskjellige gratisutgaver, til alskens konsoller? Et betimelig spørsmål, vil nok mange si. Men saken er at det ikke finnes noe som er helt likt Tetris DS.
Ingredienser
For det første har vi presentasjonen. Det er Nintendo som står bak Tetris DS, noe det går omtrent fem sekunder før du oppdager. På tittelskjermen og i bakgrunnen mens du spiller rusler kjente Nintendo-figurer som Link, Mario og Samus Aran forbi, og musikken består av oppdaterte versjoner av kjent og kjær musikk fra Nintendos åttitallsspill, inklusive det første Tetris-spillet til Game Boy. Denne skamløse retrostiliseringen er nok noe man enten elsker eller hater, men jeg regner det som sannsynlig at dersom man har kjøpt seg en DS, har man ikke noe imot en ønskereprise eller to fra Nintendos historiebøker. Uansett om man liker det eller ikke; presentasjonen er upåklagelig og stilsikkert gjennomført.
For det andre har utviklerne lagt til fem nye modi, i tillegg til den klassiske Tetris-varianten som her er kalt Standard. Man kan spille Push, hvor to spillere deler samme spillefelt og kniver om å dytte den andre mot kanten av brettet ved å bygge linjer; Mission, hvor reglene er de samme som i Standard, men man får tildelt bestemte oppdrag som må utføres innen en gitt tidsfrist; Puzzle, hvor man får et ferdig oppstilt klossearrangement, et forhåndsbestemt utvalg med klosser, og instruks om å fjerne alle klossene ved hjelp av disse; Touch, hvor man må vende og flytte oppstilte klosser ved å bruke pennen på berøringsskjermen, for å rive ned et høyt tårn av klosser; Catch, hvor man styrer en roterbar kjerne, og fanger opp fallende klosser for å bygge opp et stort nok sammenhengende felt som deretter forsvinner og gir poeng.
For det tredje har Tetris DS innebygd støtte for internettspilling via Nintendos egen Wi-Fi Connection, noe som medfører at det er enklere enn aldri før å ta et slag Tetris mot menneskelige motstandere. Man kan velge mellom tre modi: Standard for to spillere, firespillers-Standard med spesielle bonusgjenstander som enten hjelper deg selv eller forkludrer opplegget til motstanderne dine, og Push for to spillere. En litt pussig ting er poengsystemet i denne modusen; spillet oppsummerer dine tap og seire, og sammenligner de med andre for så å gi deg en poengvurdering som samles i en liste på Nintendos nettsider. Selv om dette fungerer fint, ville det vært stilig om man i tillegg kunne laste opp sine egne resultater fra énspillermodiene og konkurrere om verdensrekorden.
Dersom du ikke har tilgang på internettspilling, trenger du ikke gå glipp av flerspillermoro likevel, ettersom Tetris DS også støtter kamper mellom opptil ti motstandere over lokalt nettverk. Spillere som ikke selv eier spillet kan fortsatt delta ved å laste ned fra en som gjør det, trivelig nok.
Oppskrift
Det er med andre ord et solid fundament som ligger til grunn for Tetris DS. Men hva med helheten? Det ville hjulpet fint lite om det så var hundre unike modi, dersom de var like morsomme som å sage av seg beinet. Da er det en lettelse å kunne konstatere at samtlige ekstramodi byr på fengende avvekslinger fra standardspillet; og selv om utførelsen er veldig forskjellig, dreier alle seg om det samme: Å kjenne igjen mønstre i klossehaugen og å utnytte disse på beste måte. De føles alle som gjennomtenkte variasjoner på Tetris-konseptet, istedenfor halvhjertede forsøk på å få sluttproduktet til å virke mer variert og spennende, slik man kanskje skulle tro.
Likevel ville jeg løyet om jeg sa at tiden jeg har brukt på Tetris DS var likt fordelt mellom alle modiene. Selv om alle ekstramodiene er verdt å bruke tid på, fungerer de mest som avbrekk fra selve hovedattraksjonen: Standardmodusen. Det er her de store slagene står, både på uoffisielle poenglister, mellom venner og på verdensrangeringen på Internett. Det store spørsmålet er om gjennomføringen holder mål. Tetrisfantaster er kresne mennesker, og det skal bare ett feiltrinn i utformingen til for at hylekoret begynner.
Det er tydelig at Nintendo er fullt klar over dette, for justeringene som er foretatt virker relativt konservative i forhold til mange andre utgaver. De mest åpenbare er at man blir forhåndsvist de neste seks klossene som vil falle ned på spillbrettet (det tradisjonelle har vært at man bare får se én), at man kan forhåndsvise hvor inneværende kloss kommer til å lande, at man øyeblikkelig kan sette klossen ned på inneværende posisjon, og et lite tillegg Nintendo har kalt Hold Queue.
Hold Queue virker til å begynne med som en kolossal feilvurdering. Ved å trykke på L eller R kan du nemlig legge inneværende kloss i Hold Queue-boksen, i bytte mot den som ligger der fra før av, noe som reduserer utfordringen i spillet betraktelig. Men er det egentlig en dårlig ting? Alle de nye verktøyene er hjelpemidler som gjør tilværelsen enklere for spilleren, men de fjerner ikke behovet for planlegging og øvelse. Resultatet er at spillet blir enklere å sette seg inn i for de som ikke har spilt Tetris før, og at de som har sjusifrede rekorder fra før av, får nye verktøy som lar dem innlemme flere taktikker i spillet sitt.
Konklusjon
Det hersker liten tvil omkring Tetris’ genialitet. En annen ting som trygt kan slås fast, er at det finnes enormt mange utgaver av Tetris som ikke har noe eksistensgrunnlag overhodet, så da er det forfriskende at det kommer en som lykkes til de grader som Tetris DS gjør. Den stilsikre presentasjonen, de varierte ekstramodiene, de gode flerspillermulighetene og – ikke minst – den bunnsolide gjennomføringen av selve kjernekonseptet, gjør at Tetris DS blir en svært tiltalende pakke. Noen mangler finnes, og dersom du verken har tilgang på internettmodusen eller venner å spille mot faller noe av appellen bort, men like fullt er det mye å hente her. Uansett om du er en Tetris-novise på jakt etter bærbar hjernetrim eller en garva veteran på søken etter verdige motstandere: Letingen er over.
