Det var vanskelig å håpe at Telltale skulle få klørne i Monkey Island. Sam & Max og Strong Bad var begge skjemmet av sterile omgivelser og et likaktig, stirrende persongalleri samt velmenende, men slitsomt stemmeskuespill som for ofte falt tilbake på platte etterlikninger.
Launch of the Screaming Narwhal vandrer ikke rundt grøten, men kaster oss rett inn i Guybrush og Elaines nylig avbrutte ferie like etter at LeChuck har ankommet scenen. Den giftesyke zombiesjørøveren søker herredømme over de syv hav ved hjelp av en flokk voodoo-aper, og Guybrush må forhekse en sabel med brusende friskt ingefærøl for å stanse ham. Skuldrene senkes forsiktig ettersom tvilen kommer tiltalte til gode og eventuelle betenkninger man måtte ha om opphavet fordunster.
Pek og ... dra?
Telltale har riktignok lagt en kabel i konfektesken, og det er kontrollsystemet. Ruset på forakt mot brukervennlighet har Telltale bestemt seg for å la oss styre Guybrush direkte. Hold nede en museknapp og dra musen i en retning, så vil Guybrush gå dit. Du kan trykke på gjenstander med musen for få Guybrush til å plukke opp eller inspisere dem, og dermed trenger du aldri å manøvrere Guybrush med presisjon. Likevel må du bevege ham på denne måten istedenfor å trykke der du vil ha ham. Hvorfor?
Heldigvis har ikke de slu interaksjonsdesignerne hos Telltale klart å ødelegge de gode gåtene. Spillet er nådeløst lineært og krever heller enn tillater kreativitet. Som regel ser man en hindring eller noe man ønsker seg, pønsker ut en dustete løsning og fniser mens Guybrush oppfyller ønskene dine, gjerne svært bokstavelig talt.
Tatt av vinden
Etter et mislykket oppgjør med LeChuck strander Guybrush på den søvnige øya Flotsam, hjem til en håndfull stusselige sjørøvere fanget av den ubønnhørlige pålandsvinden. Her lever de sine dager i stillhet, oppslukt av dukkesamling og glassblåsing, mens de dovent bytter på å kapre øyas eneste skip.
Guybrush fanger raskt interessen til Markisen av Du Sang, en gal vitenskapsmann og uforbederlig dandy som eksperimenterer på den lokale sjørøverbestanden og muligens – muligens! – har noe å gjøre med det ensrettede værbildet på Flotsam. Markisen ser uheldigvis ut som en pantomimer, og høres ut som han er blitt sparket på huet og ræva ut av en Allo Allo-audition. Jeg er sikker på gutta på kontoret hos Telltale synes franskimitasjonen til han i markedsføringsavdelingen er kjempemorsom, men jeg synes det er som å bli skadet i rumpa av et vilt dyr.
Til alt hell klarer ikke Markisen skygge for solen. Gåtene og puslespillene i Launch of the Screaming Narwhal er av ypperste kvalitet, og ikke minst vevd godt inn i plottet. Det er foreløpig nokså forutsigbar, men fortellingen har litt snert og vever et underholdende bakteppe for puslespillene.
Gåtene løses som regel med en blanding av rampestreker og detektivarbeid, og er sjeldent spesielt vanskelige. De fremkaller litt kribling i hjernebarken, men hovedsakelig ligger moroa i å ferske et ordspill eller i å få ferten av Monkey Island-universets ofte absurde logikk. De gode gåtene (og de er det flere av) føles nesten som vitser, med din løsning som punchline.
Lovende seriestart
Launch of the Screaming Narwhal lover godt for resten av Tales of Monkey Island. Selv om hverken grafikken, animasjonen eller stemmeskuespillet er av ypperste klasse, er det en selvsikker og slagkraftig begynnelse på et prosjekt jeg personlig ikke trodde Telltale ville klare særlig bra. Figurene er mer sympatiske enn de pleier å være, gåtene både mer innlysende og innfløkte, mens den skrullete sjørøvervibben sjarmerer.
Riktignok er det en faksimile av Lucasarts’ Monkey Island; karibien som absurd fornøyelsespark, komplett med virvler i skyene og slagord fra gamle dager – men musikken, fargene og figurene er midt i blinken, en god og tro tolkning av kildematerialet. Det er nesten så det skrubber vekk sølet etter Escape from Monkey Island.
Attpåtil ser Tales of Monkey Island ut til å passe for alle. Så lenge du har et greit grep om engelsk er dette fornøyelig for store og små, men kanskje spesielt for Monkey Island-fans og tilhengere av pek-og-klikk-spill (såfremt de kan få skrellet hånden av fjeset lenge nok til å lære kontrollsystemet).
Konklusjon
Det ser ut til at Monkey Island omsider er tilbake. Launch of the Screaming Narwhal er ikke noe strøkent spill, og det mangler ærgjerrigheten og budsjettet til Lucasarts’ tidligere spill i serien, men det er likefullt et langt mer moderne og på mange måter også morsommere spill. Det mangler den litt tvetydige sjørøverkitschen fra de første to spillene, men velter seg i den fargerike sjarmen og vimsetheten til det tredje.
Selv om Tales of Monkey Island godt kan få strekke seg litt lenger etter klassikerstatusen, er dette en innmari lovende førsteomgang. Humoren er god, gåtene blottet for frustrasjonsmoment og fingrene er krysset for at Telltale klarer å overgå seg selv.
