Med Super Mario 64 tok Nintendo i 1996 flere viktige skritt framover. Spillet var den perfekte demonstrasjon av hvorfor N64-kontrollerens analoge spake var en nødvendig nyskapning, det var Marios første opptreden i tre dimensjoner, og det var Nintendos triumf over alle halvgode PlayStation-plattform-forsøk.
Interessant nok var det også, på sett og vis, det første Mario-spillet som ikke var for alle. Ikke fordi det ikke var tilgjengelig og lettfattelig, men ganske enkelt fordi det var i 3D. Det enkle, todimensjonalet premisset som lå til grunn for både arkadeklassikeren Donkey Kong og alle etterfølgende Mario-titler var revet bort, og tilbake stod et spill som både viste veien framover med stødig hånd, og samtidig hadde mistet jomfrudommen. Med Super Mario 64 tok også Nintendo steget inn i den nye, mer kompliserte spillhverdagen.
Til gjengjeld gjorde de det til gangs, med det som fortsatt må anses å være et av de beste plattformspillene på markedet. Super Mario 64 var spillet som solgte Nintendos 64-bits-maskin, og med denne DS-versjonen håper japanerne å brøyte vei for deres nye, håndholdte vidunder.
Knotete kontroller
Det er en underlig sammenstilling, ettersom SM64 i utgangspunktet passer heller dårlig for den nye maskinvaren. DSen har ingen analog stikke, og spillet har derfor i stedet fått to tilnærminger, hvor ingen av dem er noen fullverdig erstatter. Den ene muligheten er å bruke styrekrysset for å flytte Mario og de tre andre spillbare figurene rundt. Dette er opplagt begrenset, siden det kun gir åtte mulige retninger, og ettersom man må holde inne en knapp med høyre tommel for å løpe, noe som av og til kan bli litt slitsomt.
Men styrekrysset er også den mest pålitelige kontrollformen. Mindre pålitelig, men langt likere det analoge utgangspunktet, oppleves det å benytte den trykksensitive skjermen. Punktet hvor du velger å plassere pennen, tommelknotten eller hva du nå måtte ønske å bruke, blir satt som sentrum i en bevegelsessirkel, og ved å bevege seg mot kanten av denne sirkelen uten å løfte seg fra skjermen, oppnår man en tilnærming til den gamle stikka.
Selv etter å ha spilt gjennom samtlige av spillets 150 stjerner oppleves imidlertid heller ikke denne løsningen som ideell. Det er vrient å avgjøre hvor langt man må skyve for å ha maksimal uttelling på den forestilte stikka, og i enkelte skjebnessvangre øyeblikk kan kantene på skjermen utgjøre grensen mellom liv og død - suksess og fiasko. Er du som meg, vil du veksle mellom kontrollmetodene avhengig av hva som fungerer best for en gitt situasjon.
Forfinet funkis-fabel
Ganske snart sørger uansett spillet for at man ikke bryr seg så mye om styringa, og heller kommer i gang med sankingen av kraftstjerner. Bowser har naturligvis vært på ferde igjen, men denne gangen har han ikke bare kidnappet prinsessa, men også Mario, Luigi og Wario. Det blir derfor først opp til Yoshi å finne ut hvor den kleptomane skilpaddekongen har gjemt unna de tre andre, og deretter må de fire slå hodene sammen for å fravriste Bowser prinsessens hånd.
Super Mario-spillene har aldri satt realisme først, og selv om Super Mario 64 DS byr på enkelte herlig følelsesladede miljøopplevelser, er det som regel funksjonen som definerer formen her. Det gjør at plattformer om nødvendig henger i løse luften, og det gjør at nivåene ikke har noen som helst steds- og miljømessig sammenheng, men eksisterer som vilt forskjellige, uavhengige verdener. Super Mario 64 DS er et plattformspill som bevisst unngår det meste av action-eventyr-ballast man kunne forestilt seg å putte med, som for eksempel dialoger eller uttalte oppdrag. Og godt er det.
Siden N64-utgaven har man lagt til en del nye nivåer, noen nye sjefsfiender og ellers en del overraskelser. Dette er jevnt over godt gjennomført, og det gjør spillet vesentlig morsommere å spille gjennom for de av oss som alt har dedikert timesvis av våre yngre dager til Luigis mer berømte bror. Artig er det også at små glimt av selvironien vi kjenner fra spill som Paper Mario: The Thousand-Year Door og Mario & Lugi: Superstar Saga har sluppet inn, og vi måtte trekke på smilebåndet når en av soppfolket tillot seg å mobbe Luigis hoppeevner.
