Det er femten år siden Nintendo lanserte det første Super Smash Bros.-spillet til Nintendo 64, et spill som virket utelukkende basert på skolegårdskrangler om hvilke av den japanske gigantens ikoniske figurer som var best. For hvem ville egentlig vunnet i en slåsskamp mellom Link og Mario? Er Pikachu en bedre slåsskjempe enn Samus Aran, eller har den intergalaktiske dusørjegeren for mye destruktiv våpenkraft til å la seg banke opp av en elektrisk mus?
Siden den gangen har spillenes omfang og antall spillbare figurer bare vokst, men det er først nå vi ser en utgave bli lansert til en håndholdt konsoll. Nedskaleringen fra TV-skjerm til 3DS har generelt sett gått greit, og det er herlig å endelig kunne ta med seg de kaotiske bruduljene med seg ut i verden.
Super Smash Bros. for 3DS er stappfullt av funksjonalitet, spillmodi, ikoniske figurer, lek og moro, og er et fint tillegg til ditt spillbibliotek.
Same procedure as every year
Å anmelde et Smash Bros.-spill er litt som å anmelde det nyeste Mario Kart. Hvis man har en viss kjennskap til serien vet man som regel hva man går til. Det er ikke mye som forandres fra gang til gang og man kan ikke alltid finne en åpenbar nyvinning. Nintendo-figurene skal en gang samles til bikkjeslagsmål, og kaoset er generelt like omfattende som da jeg gikk på ungdomsskolen.
I motsetning til andre slåssespill går ikke en Smash-kamp ut på å bringe motstanderens helsemåler ned til null, men å slå dem ut av kamparenaen. Hver figur har en prosentmåler som teller oppover basert på hvor mye skade som påføres, med en maksprosent på 999%. Høyere prosent betyr at de lettere kan slynges av gårde om de utsettes for et kraftig angrep.
Alle figurene kontrolleres generelt også ganske likt, med A- og B-knappene i kombinasjon med styrestikka som angrepsutløser. Forskjellen ligger i angrepene figurene har til rådighet, størrelsen deres og hvor mye de veier. Selv om kontrollene er de samme, har Nintendo klart å skape figurer som føles distinkte og spiller på deres individuelle styrker og svakheter.
Litt liten skjerm
Overgangen fra Brawl på Wii til 3DS-utgaven virker ikke kjempestor. Slåssingen føles lik, men har blitt komprimert til fordel for den håndholdte maskinens mindre skjerm. Noen av slåsskjempene har fått oppdateringer, et par av dem er fjernet, og nye har blitt lagt til. Denne gangen kan du boltre deg med opptil 51 forskjellige figurer, et enormt antall sammenlignet med de beskjedne 12 vi fikk i det første spillet.
Nintendo klarer å skvise mye ut av den lille skjermen. Nivåene du slåss i virker store og omfattende, og det er mye som foregår til enhver tid når det står på som verst. Dette er en enorm ulempe for spillet. Når bruduljene når sin kaotiske høyde er det vanskelig å se hva som foregår.
Kameraet zoomer langt ut for å gi deg et totalbilde av nivået og selv med ei feit rød pil over figuren din er det lett å forvirre dem vekk i mylderet. Opptil flere ganger måtte jeg stoppe opp og sette alt på pause for å kunne reorientere meg. Heldigvis kan det være like vanskelig for noen andre som for deg å forstå hva som foregår, og det kan forsåvidt være en fordel.
Litt nytt og litt gammelt
Noen historiebasert enspillermodus får man dessverre ikke i nye Super Smash Bros., men det er fortsatt mye å gjøre om du velger å spille alene. Den tradisjonelle «Classic Mode», der du kjemper deg gjennom et varierende antall datastyrte motstandere, er selvsagt tilbake, og du får denne gangen mer kontroll over hvor vanskelig det skal være. Jo høyere vanskelighetsgrad jo bedre premierer vil du få på slutten av hver kamp, som kan være alt fra gullmynter og trofeer til utstyr og oppgraderinger.
Klistremerkene fra Brawl som lot deg forbedre figurenes ulike attributter har blitt byttet ut til fordel for et nytt tilpasningssystem der du bruker spesielle emblemer til å øke styrke, hurtighet eller forsvar. Hver figur kan benytte seg av opptil tre emblemer som øker eller svekker disse tre ferdighetene, avhengig av hvilke emblemer du bruker.
Synes du Fox McCloud kunne vært litt raskere kan du slenge på tre fartsemblemer og se smidigheten hans øke mot at angrepsstyrken svekkes. Alternativt kan du ofre fart og panser for økt slagkraft.
Nytt i Super Smash Bros. for 3DS er at du kan ta figurenes individuelle spesialangrep, de du aktiverer med B-knappen, og bytte dem ut med en ny utgave. Du kan ikke gjøre noe så radikalt som å gi Donkey Kong evnen til å kaste ildkuler, eller gi Kirby sverdet til Link, men du får mange flere tilpasningsmuligheter enn det du hadde før. Hvis du eksempelvis ikke bruker Marios kappeangrep til å reflektere prosjektiler kan du bytte det ut med en elektrifisert utgave som gjør mer skade på en motstander.
Hver figur har i alt tre alternativ å velge mellom per spesialangrep, så tilpasningsmulighetene er store. De alternative angrepene får du derimot ikke servert til deg på sølvfat. Alle må låses opp gjennom nitid og flittig spilling. Om du synes dette kan gi folk en urettferdig fordel kan de slås av ved hjelp av et enkelt knappetrykk.
Mye å gjøre, vanskelig å finne
Hvis du etter hvert begynner å gå lei Classic Mode kan nok den nye «Smash Run»-modusen være et godt alternativ. Denne virker inspirert av Subspace Emissary fra Brawl, og blander slåssing med plattformspill. I løpet av fem minutter skal du kjempe deg gjennom en stor åpen labyrint og banke opp forskjellige typer fiender du støter på. Når du gjør dette får du spesielle power-ups som øker blant annet fart, styrke og forsvar. Etter at de fem minuttene er omme sendes du ut i kamp mot de andre spillerne for å se hvem som er best.
Smash Run skaper god variasjon ved siden av de andre spillmodiene fra tidligere spill i serien. Selv om fem minutter med løping rundt i en svær labyrint høres mye ut forsvinner de fem minuttene overraskende fort. Samtidig er det interessant å se hvordan en figur oppfører seg etter å ha fått ulike karakteristika kraftig forbedret.
Med så mye innhold skulle man tro Nintendo ville gå inn for å skape en så oversiktlig og lettfattelig spillmeny som overhodet mulig. Dessverre får man et sluttprodukt med knotete menyer det er slitsomt å navigere. Ingenting føles intuitivt og man må rett og slett rote litt rundt. Jeg forstår at serien har sine røtter i et rotete barnerom stappfullt av leker, men å få menyene til å virke som en enorm lekekiste var ikke riktig valg.
Klassikerne er tilbake
I tillegg til Classic Mode er gamle travere som «All-Star Mode» «Home Run Contest» og «Multi-Man Mode» tilbake. Home Run Contest går ut på å slå en sandsekk så langt som mulig med balltre, og i All-Star Mode sendes du til dyst mot alle de spillbare figurene i spillet i kronologisk rekkefølge. I Multi-Man Mode kan du gå i kamp mot et stort antall motstandere under forskjellige typer spilleregler. Blant annet kan du se hvor mange du kan bekjempe i løpet av tre minutter, eller hvor lang tid du bruker på å banke opp hundre motstandere.
«Fighting Polygon/Wireframe/Alloy Team» er nå byttet ut med «Fighting Mii Team», basert på Mii-figurene lagret på konsollen din. Det er litt rart å banke virtuelle avatar-utgaver av seg selv og sine venner, men moro likevel.
Du kan også lage din egen Mii-slåsskjempe med utgangspunkt i tre forskjellige klasser: «Gunner», «Brawler» og «Swordfighter». Disse baserer seg i stor grad på henholdsvis Samus Aran, Mario og Link, med et par andre figurer slengt inn i miksen. Gunner bruker skytevåpen, Brawler-typen sine never, og Swordfighter slåss med sverd.
Hver Mii-figur kan utstyres med spesialangrep tilpasset de individuelle klassene, igjen basert på figurene tilknyttet figurklassen. Totalt kan man velge mellom tolv forskjellige angrep per figur, så du har mye å eksperimentere med om du vil lage den perfekte slåsskjempe i ditt bilde.
«Target Smash» er dessverre fraværende, og har blitt byttet ut med «Target Blast», en merkelig blanding av Home Run Contest og Angry Birds. Foran deg står en bombe med en ti-sekunderslunte som må slynges av gårde mot et reisverk et par meter unna. Hvor mye skade bomben har blitt påført bestemmer omfanget av eksplosjonen og hvor mye skade den kan gjøre på reisverket. Target Blast er dessverre en dårlig substitutt for Target Smash men kan være moro innimellom om man vil gjøre noe annet enn å gi og få bank.
Best når man er flest
Å slåss mot datakontrollerte motstandere strekker dessverre ikke alltid til. Selv om Super Smash Bros. for 3DS kan by på en real utfordring på de aller høyeste vanskelighetsgradene er det alltid morsomst å kunne gni seieren din i fjeset på en menneskelig motstander. Nå som serien har gjort hoppet til håndholdt konsoll håper Nintendo å igjen samle venner til kamp på sofaen.
Generelt sett opplevde jeg ikke store problemer når jeg spilte mot andre som satt i samme rom. Bevegelsesflyten føltes riktig i henhold til da jeg gikk gjennom enspillermodiene og det var få tilkoblingsproblemer å spore. Likevel hakket det innimellom. Dette var blant annet fordi noen hadde glemt å laste ned en oppdatering fra 3DS-ens eShop. Da oppdateringen ble gjennomført gikk ting straks lettere.
Jeg synes fortsatt det er moro å spille Smash Bros. mot mine venner, men jeg begynner å merke at det gjør seg best i korte økter. Etter en lang stund med spillet kan ting bli litt ensformig. Heldigvis klarer det enorme figurutvalget å bøte litt på dette, samt den store mengden brett å spille på. Mange av disse må også låses opp etter hvert, men dukker opp som en naturlig del av progresjonen framover.
Å skulle spille over nett ble en mer slitsom affære. Selv på et stødig nettverk sleit jeg med treg spillhastighet og store forsinkelser, som er en enorm ulempe i et slåssespill. Til tross for den grunnleggende partyspillmentaliteten er det fortsatt mye dybde ved Super Smash Bros.- serien som blir fullstendig sønderknust når ting går tregt og bildefrekvensen stotrer. Det er også leit å se at Nintendo fortsatt sliter med nettilkobling i spillene sine, selv etter suksessen med Mario Kart 8 fra tidligere i år.
Konklusjon
Super Smash Bros.-serien består strengt tatt ikke av de mest balanserte slåssespillene gjennom tidene, men det er likevel en morsom ansamling spill som gir mye underholdning for pengene. Den nye 3DS-utgaven er absolutt intet unntak. Har du alltid hatt lyst på et partyslåssespill du kan ta med deg i sekken vil det være et godt tillegg til samlingen din.
Selve spillflyten lever fortsatt i beste velgående og med så mye innhold stappet inn i en liten kassett skal det godt gjøres å finne noe som ikke underholder. Det er like moro som det alltid har vært å gi noen skikkelig tyn med Nintendo-figuren du elsker. Den lille 3DS-skjermen gjør det dessverre vanskelig å se hva som foregår, spesielt når alle er samlet på ett sted. Serien har alltid vært kaotisk, men mindre skjerm forverrer kaoset ytterligere, og den tykke streken rundt figurene hjelper dessverre ikke.
Der spillet ser ut til å slite mest er ved nettspilling, men dette avhenger selvsagt av tilkoblingen din. Selv slet jeg med treg hastighet og dårlig tilkobling, selv på et stabilt nett. Heldigvis fungerer det nesten utmerket å bare sitte ved siden av hverandre i sofaen og spille trådløst. Det er her spillet viser seg fra sin beste side, for det blir sjeldent morsommere enn når du viser kompisen din hvor skapet skal stå og beviser én gang for alle at Link alltid har vært bedre enn Donkey Kong.
Nintendo er ikke de eneste som har laget maskottdrevet slåssespill. Sonys innsats i sjangeren PlayStation All-Stars Battle Royale fikk gode skussmål av oss. Vi var også veldig glade i Tatsunoko vs. Capcom, som slenger Capcom-figurer ut i kamp mot kjente og ukjente anime-helter.
