Av respekt for dere som vil beholde spenningen frem til den gledens dag når Star Wars: Episode III - Revenge of the Sith ruller over (nesten) alle av landets mange kinolerret 19. mai, skal jeg la være å avsløre spillets historie i denne omtalen. Unntaket får være hendelser som alle bør vite skal skje, slik som at Anakin Skywalker skifter navn og ”jobb”. Det er trekantdramaet mellom vår forvirrede Jedi, hans mester Obi-Wan Kenobi, og en mørk fyrste som står i sentrum hele spillet igjennom. Du styrer dem om hverandre gjennom mektige sverdkamper i dramatiske og spennende miljøer. Spillet er ispedd drøssevis av klipp fra filmen som binder det hele sammen til en kompakt enhet. – Dette høres virkelig bra ut, tenker du sikkert. Vel, dessverre er det hele mer nyansert enn som så.
Ville kamper
Spillet minner veldig mye om et såkalt actionrollespill, og befinner seg i samme gate som blant annet Baldurs Gate: Dark Alliance. Forskjellene ligger i settingen og kameravinkelen. Utover det består spillet, i likhet med sin sjangerfrende, i all hovedsak av å banke fiender og ødelegge dører/bokser. Allerede her viser Star Wars III: Revenge of the Sith klare svakhetstegn. Opplevelsen fremstår raskt som lineær og ensomformig, du føler at du repeterer deg selv i det uendelige. Denne følelsen støtter seg også på historien, som sikkert ikke er dårlig i seg selv men blir oppstykket og uferdig i spillversjonen. Videre er spillet veldig kort, det tok meg ikke mer enn fem til seks timer før jeg var ferdig med hele greia, og jeg er meget grundig og utforskende når jeg spiller.
Tittelens sterkeste kort er de voldsomme kampene. Her brukes lyssverdet flittig i samspill med Kraften. Når flyten er på plass føler du deg veldig mektig og ikke minst underholdt mens du slakter ned motstandere over en lav sko. Kombinasjoner er i sentrum i så måte, og det ser tidvis meget flott ut når du lykkes med disse. I all hovedsak holder det derimot å trykke på to knapper, fienden deiser nesten like effektivt i bakken uansett.
Kraften er godt integrert i spillet, spesielt det at du kan bruke løse objekter til angrep er stilig. Blant andre nyttige bruksområder finner du selvhelbredelse og styrking av din angrepskraft. På alle brett finnes det skjulte bonusobjekter som for eksempel sverdkrystaller. Disse dukker opp når du knuser kasser og kontrollpanel, eller helt tilfeldig ut i fra løse luften. Slike tilfeldige bonuser virker bare mot sin hensikt, belønning uten strev føles som juks.
Dum og deilig
Den kunstige intelligensen er god hos de sterkeste fiendene, men ellers er dine motstandere som virtuelle punchballer å regne. Ikke bare ser de fleste helt like ut (nei, alle er ikke klonesoldater), de oppfører seg helt likt også. Når du har drept et gitt antall, kommer det nøyaktig samme antallet tilbake fra eksakt samme posisjon som de allerede døde fiendene dukket opp fra. Det hender også at de kommer på en pen rekke, et slag holder for å sende bølingen i døden. Disse elementene gjentar seg på hvert eneste brett og blir raskt uinspirerende. Spillopplevelsen mister uforutsigbarhet og alt føles i overkant planlagt (scriptet).
Det lønner seg å ta mange fiender på rappen når du kjemper, da får dine angrep en høyere verdi i forhold til samlingen av erfaringspoeng. Erfaringspoengene som samles kan fordeles etter hvert brett på ti ulike momenter innen Kraften. Utover i spillet vil du stige gradene til Jedi Master, og bli så godt som uslåelig. Opplever du likevel å bli såret finnes det en mengde helsepakker strødd rundt i verdenene du ferdes i. Liker du derimot ikke å slåss i det hele tatt? Frykt ikke, i dette spillet fungerer det ofte å løpe seg igjennom hele eller deler av brett, uten å få en skramme. Etter fullførte oppdrag vil du også låse opp konsepttegninger, filmsnutter, bonusbrett og nye deler til flerspillerdelen (som vi kommer tilbake til).
