En periode-gamers bekjennelser
Hannah Vegge (26) har vært en lidenskapelig gamer siden hun var 13. Til å begynne med gikk det i standard plattformspill på konsoll. Det var først etter noen år hun fikk øynene opp for Final Fantasy og The Elder Scrolls: Skyrim.
– For min del så var det skjønnheten i de ulike universene, de vakre landskapene, fokuset på magi og det å bygge opp karakterene - alt fra hvilke klær de har på seg til personlighet og egenskaper - som appellerte til meg i Final Fantasy, sier Vegge.
Fra prinsesse-lek til rollespill
For henne var det aldri det sosiale rundt spillingen som var det viktigste.
– Jeg spiller - og har spilt - for meg selv. Mest for å koble av. Selv om det har blitt MYE innimellom, har jeg også alltid hatt lange perioder off. Kall meg gjerne en periode-gamer, sier Vegge, som ikke ser bort fra at mange jenters fascinasjon for rollespill er en naturlig utvikling fra småjenters prinsesseleker.
Jeg elsker å spille. Det å dykke ned i et annet univers gir meg «ferie» fra virkeligheten.
– For mange jenter - og da spesielt unge - tror jeg nok det kan være tilfellet. Innledningsvis i alle fall. For min egen del stemmer det imidlertid ikke. Rollespill som Final Fantasy og Skyrim passer meg ypperlig fordi det byr på en fin blanding av vold, god historiefortelling og estetisk nytelse. Det er rett og slett spill som appellerer både til jente-jenta og gutte-jenta i meg, sier Vegge, som aldri kunne spilt FIFA i timesvis dag ut og dag inn slik hennes bror glatt gjør med sine kompiser.
– Jeg må ha rom å utforske og nye utfordringer. Det er også helt nødvendig at karakteren utvikler seg og spillet ikke blir for repeterende. Hvis jeg skal trekke fram en favoritt så står det vel mellom Oblivion og Skyrim, men også den japanske fortellertradisjonen er fascinerende, sier Vegge, som aldri har vært videre oppslukt av verken manga eller animé.
Håper på kvalitets-tid med PS4’n i barselpermen
Stine Margrete Paulsen (22) er en høygravid konsollspiller. Hun har nettopp investert i en Playstation 4 og ser med barnslig forventning fram mot alle spillene som forhåpentligvis slippes mens hun går hjemme med sin nyfødte. Spesielt store forventninger har hun til The Witcher 3: Wild Hunt.
– Det første spillet jeg virkelig fordypet meg i var Diablo II. Min fire år eldre bror hadde ingen kamerater å spille med så han satte opp LAN hjemme og lurte meg til å spille med ham. Siden har jeg vært hekta, sier Paulsen, som i tillegg til Diablo - og da særlig tre’ern - har spilt mye Halo online, Infamous og Skyrim, men alt går.
– Jeg elsker å spille. Det å dykke ned i et annet univers gir meg en «ferie» fra virkeligheten. Det er noe ytterst befriende i å leve seg inn i en rolle, i en oppgave. Det at man kan tilegne seg egenskaper som ikke er helt reelle gir livet krydder og er en inspirasjon i hverdagen. Typisk for spillene jeg setter høyest er at man kan designe sin egen karakter, bygge opp forskjellige egenskaper og bevege seg rundt i en verden som blir stadig mer virkelighetstro, vakker og stilig, sier Paulsen, som er overveldet av grafikken på den nye Sony-konsollen.
– Det er en stor forbedring og jeg må si at Final Fantasy begynner å se rimelig fantatastisk ut, sier Pauslen som håper at barnet som kommer i oktober er av den fredelige typen. Den typen som sover mye.
Spør du en Final Fantasy-fan om hvilken utgave som er best svarer hun nok den hun spilte aller første gang.
Spill som tradisjon
Christiane Kleppe (22) kommer fra en lekende familie. Et av hennes aller første minner fra den virkelige verden er mora og stefaren som spiller Dungeon & Dragons-inspirerte «Neverwinter nights.»
– Det var mamma som introduserte meg for Zelda. Dessverre var det ingen på min bergenske barneskole som spilte stort annet enn Super Mario. Sikkert kult nok det altså, men ikke helt meg. Det var først når jeg begynte på Jordal jeg møtte folk som spilte seriøst. Det var fantastisk å oppdage at spill kunne være så mye mer enn å være klassens nest-dårligste i Super Mario, sier Kleppe.
Good feelings
På ungdomskolen ble hun hengende sammen med en kompisgjeng av det kompetative slaget. Kleppe forteller at det gikk mest i Tekken til å begynne med. Det skulle imidlertid forandre seg drastisk.
– Ettersom det var stas å henge sammen med gamerne, begynte jeg vel å knytte stadig mer positive følelser til det å spille, men det var først etter at jeg og en klassekompis - med Playstation’n under arma - tok toget til The Gathering for å spille Final Fantasy IX på nytt, det virkelig tok av, sier Kleppe, som den dag i dag trekker fram nier’n som sin absolutte favoritt.
– Hvis du spør en Final Fantasy-fan om hvilken utgave som er den beste, svarer de aller fleste at de digger den de spilte aller første gangen. Jeg har en mistanke om at det er fordi universet er så spesielt, historiene så jomfruelig nye og totalt ulikt noe du noen gang har sett, at man nærmest automatisk knytter sentimentale bånd til opplevelsen. Sentimentale bånd som glir over i nostalgi med årene. Hvis man er støpt av fan-materiale da, sier Kleppe.
Alt med måte
Klassekompisen hun dro til Hamar sammen med ble etterhvert kjæresten. De er kjærester ennå. Sammen begynte de å spille «World of Warcraft.» En ytterst fascinerende, men akk så tids-konsumerende hobby.
– Vi ble med i et relativt stort guild og raida seriøst minst én gang i uka. Helst to. Når vi først raida, så var det bare det som foregikk. Og ja, vi spilte mye. For mye vil vel noen mene, men jeg føler vel fortsatt at jeg fikk mer ut av WoW-spillingen enn det jeg skøyt inn av tid og innsats. Mye av det som foregikk i guildet ville jeg dessuten ikke fått noe annet sted. Alternativet hadde vært å glane på TV, sier Kleppe, som foretrekker å spille sammen med folk hun kjenner laiv.
Drepende kommersialisering
WoW interessen dabbet kraftig av da skaperne forenklet og «åpnet» spillet. Det som for Kleppe hadde vært komplisert, utfordrende og morsomt, ble med endringene «platt» allemannseie, noe også nabo-fjortisen kunne leve seg inn i. Ingen ting er så drepende for et kult-spill som å bli dradd inn i mainstream-malstrømmen.
– Jeg og mange andre «completionister» mistet interessen. Jeg skal ikke påstå at jeg er mer seriøs enn andre altså, jeg er bare en av dem som er opptatt av å faktisk gjøre ting ordentlig. Bli ferdig på en best mulig måte. Ikke bare løpe gjennom å si seg «ferdig.» Å spille skikkelig handler for meg om å få med seg alle skjulte ting og gjøre ferdig alle sidehistoriene. I Final Fantasy er det mange skjulte sidequest, det er antagelig det som løfter spillet så veldig, sier Kleppe.
Hun leste mye manga i en periode, og selv om det har falt litt bort legger hun ikke skjul på at yrkesvalget er inspirert av spill og den rene, myke japanske streken. Kleppe utdanner seg til illustratør. I og med at hun i de siste årene har jobbet seine kvelder i utelivsbransjen og tegnet på skolen, bruker hun i dag mye av den lille fritiden hun har på spilling.
– Man må prioritere som de sier. For meg betyr det å se mindre TV, henge mindre på Facebook og heller bruke tiden på å game.
Frykt og fordommer
Hva tror du kjennetegner jenter som spiller?
– Hehe. Hva kjennetegner GUTTER som spiller? Det er så mange toskete fordommer. I veldig mange miljøer - gamer-miljøet inkludert - er det vanskelig å hevde seg som jente. Da jeg i sin tid hang mye på nettfora følte jeg meg ikke tatt videre seriøst når jeg snakket om egne erfaringer og meninger. «Hvordan kan du vite det? Du er jo jente» liksom. Av den grunn var det alltid ytterst tilfredstillende å mose dem i spill, sier Kleppe.
Gaming er en viktig del av meg. En del jeg aldri vil kvitte meg med. En gang gamer, alltid gamer!
Verre har det imidlertid vært å få respekt fra jente-venner som IKKE spiller. Ofte har hun fått høre at hun er en «posør»; en person som bare later som hun er interessert i gameing for å få innpass hos gutta.
– Det er flere som har blitt skikkelig satt ut når de har skjønt hvem jeg er og hva jeg driver med. En gang vi satt og tok noen øl på ei uteservering, spurte en god gamer-kompis jeg ikke hadde sett på ei stund om jeg hadde testa ett-eller-annet i Pokemon på Nintendo DS'n og om jeg hadde noen tips. Da jeg dro opp Nintendoen av veska for å vise ham veien videre, reiste ei fersk venninne seg og sa «...og jeg som trodde jeg kjente deg», før hu gikk inn. Hun er verken den første eller siste som har blitt tatt på senga med tydelig fordreide fordommer mot gamers. Den type opplevelser sitter i. Det var derfor lenge mange settinger hvor jeg ikke dro opp Nintendoen. Sånn er det ikke lenger. Nå tar jeg den opp med stolthet. Gaming er en viktig del av meg. En del jeg aldri vil kvitte meg med. En gang gamer, alltid gamer!
Lyst til å prøve et japansk rollespill?
Her kan du sjekke ut Final Fantasy XIV: A Realm Reborn gratis i fjorten dager!
